Et generelt råd jeg gir til bibellesere er at de leser ulike oversettelser. Om du gjør det, har du kanskje opplevd å støte på bibelvers som betyr helt forskjellige ting i ulike oversettelser? Da kan du være sikker på at du har kommet over et sted hvor oversetteren har måttet ta et vanskelig valg.
I denne serien på foross.no prøver jeg å gi en kort forklaring på mulige grunner for slike forskjeller. Jeg tar utgangspunkt i oversettelsene Norsk Bibel 88/07 (NB88) og Bibel2011 (NO11), men kan av og til kaste et blikk på andre oversettelser.
Spottende venner eller vennlig talsmann?
Et vers jeg tidlig strekte under da vi hadde Jobs bok på bibelskolen var det vakre ordet om talsmannen i Job 16,20 (jeg tar med vers 19 for sammenhengens skyld):
Se, også nå har jeg mitt vitne i himmelen, i det høye er det en som taler min sak. Min talsmann er min venn. Med gråt ser mitt øye mot Gud, (Job 16,19-20 – NB88)
Dette verset ser ganske så annerledes ut i Bibel2011, og i alle eldre oversettelser fra Bibelselskapet:
Fremdeles har jeg et vitne i himmelen, én i det høye som taler min sak. Mine venner spotter meg, i gråt vender jeg blikket til Gud. (Job 16,19-20 – Bibel2011)
Forklaring
Forskjellen på disse to oversettelsene er bokstavelig talt prikker og streker, eller hvordan man forstår disse. For, som mange kanskje vet, ble bibelhebraisk først skrevet uten vokaltegn, disse ble satt inn mye senere enn konsonantteksten, og består av prikker og streker.
Både ordet som er oversatt med «talsmann» eller «spotter» (partisippet melits) og ordet som er oversatt med «venn» (rēaʿ) bidrar til vanskelighetene i teksten og vi får prøve så godt vi kan å nøste opp i det hele.
Partisippet melits kommer av verbet lits, som ifølge ordboken normalt handler om spott og hån. Det tilsier at Bibel2011 har den beste oversettelsen. Det er også denne oversettelsen som har vært vanlig hos Bibelselskapet.
Samtidig finner man noen eksempler på at melits synes å bety mellommann eller kanskje tolk. Josef bruker blant annet en melits når han snakker med brødrene sine og later som om han ikke forstår hebraisk, men trenger en tolk (1 Mos 42,23), og i 2 Krøn 32,31 får Hiskia besøk av melitsim (sendemenn) fra Babels konge. I disse tilfellene er ordet melits et substantiv, men forskjellen på partisippet og substantivet er bare lengden på et par vokaler, så derfor er det ikke urimelig å tenke at det er snakk om en talsmann i Job 16,20.
Det som forvansker det hele noe, er eiendomsordet «min». På hebraisk har det en form som gjør det tydelig at ordet melits er flertall. Det gir egentlig god mening å gjøre som NB88 og gå ut fra at vitnet i himmelen og han som taler min sak i det høye (v. 19) også omtales i vers 20. Men da må man i så fall forutsette at de skriftlærde som tilførte vokalene gjorde feil og at de egentlig burde sørget for at det hele var entall, «min talsmann». NB88 har derfor antatt at vokalene ikke er riktige, og har valgt å oversette flertallsordet med entall, og skriver «min talsmann».
NB88 har naturlig nok også gjort det samme med ordet «min venn», og måttet tolke det som et entallsord i stedet for flertall, mens Bibel2011 har «mine venner». Redaktørene av Biblia Hebraica (en moderne vitenskapelig utgivelse) foreslår i noteapparatet en endring av vokalene, slik at det blir «min talsmann».
Vurdering
Begge varianter er mulige dersom man ser bort fra vokalene. Bibelselskapets oversettelser følger den overleverte vokalteksten og har dette til felles med en rekke store og viktige oversettelser internasjonalt. Naturlig nok.
Interessant går New International Version (NIV) for samme oversettelse som NB88, og Svenska Folkbibeln 2015 går i samme retning. Så selv om valget til NB88 er uvanlig i en norsk kontekst, finnes det viktige oversettelser på andre språk som tar samme valg. Det er et meget forståelig valg, men det har ikke direkte støtte i noen av de gamle tekstvitnene.
