I østkirken regnes 6. januar som Jesu fødselsdag. I vest er dagen viet «de hellige tre kongene». At vismennene var konger, bygger på en tolkning av Jes 60:3. Beretningen om Betlehemstjernen og vismennene vitner først og fremst om hvem Jesusbarnet er. Matteus skriver:
1 Da Jesus var født i Betlehem i Judea, i kong Herodes’ dager, se da kom det noen vismenn fra Østerland til Jerusalem.
Matteus presiserer det samme som Luk 2: At Jesus ble født i Betlehem. Fylkesnavnet Judea nevnes fordi det også fantes et Betlehem i Galilea. Men bynavnet nevnes først og fremst fordi det var kong Davids sagnomsuste fødeby, se 1Sam 16.
Vismennene kom «i kong Herodes’ dager». Matteus presiserer at det var «kong» Herodes, ikke tetrark Herodes. Det dreier seg om «Herodes den store». Han fikk tilnavnet sitt for all den storslått byggeaktiviteten gjennom 36 regjeringsår. Han døde år 4 f.Kr. Det betyr at Jesu må være født «minst fire år før Kristi fødsel», dvs før kalenderens år én. Feilen i kalenderen vår går tilbake til munken Dionysius Exiguus som i 533 e. Kr. fikk i oppdrag å utarbeide en ny tidsregning ut fra Kristi fødselsår. Men Dionysios regnet feil, blant annet ved at han plasserte Herodes’ død til år 754 «etter Romas grunnleggelse», i stedenfor til år 750 e. R.g.
Grunnteksten kaller vismennene «mágoi». Det er et gresk ord som første gang brukes av Herodot om en prestelig klan i Media. Siden ble det brukt mer allment om stjernetydere og drømmetydere i Babylon. Profeten Daniel ble som ung mann ved hoffet i Babylon opplært i nettopp disse fagene (se Dan 1). Vi må altså her se for oss fagkolleger av Daniel, kanskje fra nettopp de områdene vi kjenner som Irak. Vårt låneord «magi» er avledet av det greske ordet «mágoi» (= «vismenn»). Matteus fortsetter:
2 De sa: Hvor er den jødenes konge som nå er født? For vi så stjernen hans i Østen, og er kommet for å tilbe ham.
Om Betlehemstjernen er det skrevet mye. Mange liker Johannes Kepplers astronomiske teori. Den går ut på at det fant sted en konjugasjon mellom Jupiter og Saturn i mai, september og desember år 7 f. Kr. De to planetene lyste da sammen på himmelen som én stor stjerne i en spesiell bane. Andre nevner en bevitnet supernova-eksplosjon. Atter andre fremholder en komet-teori. Konradi Ferrari D’Occhieppos spennende bok om Betlehemstjernen kom ut på norsk i 1983.
Uansett teori bør vi holde fast på at det dypest sett dreier seg om et under. Kristi komme til jord får det til å blusse opp et herlig lys i verdens mørke natt. Derfor må stjernen forkynnes som Kristus-vitnesbyrd, ikke bare som astronomi. Ut fra faget sitt er magerne sikre på at kongen er født. Derfor nøyer de seg i v 2 med å spørre etter veien. Og slik ble reaksjonen:
3 Da kong Herodes hørte det, ble han forferdet, og hele Jerusalem med ham.
4 Han samlet alle yppersteprestene og folkets skriftlærde og spurte dem ut om hvor Messias skulle bli født.
Kongens og hoffmiljøets forferdelse beror sikkert på at en nyfødt tronpretendent representerte en trussel. Herodes var en grusom mann, ikke minst mot tronpretendenter. Sannsynligvis var han sykelig paranoid.
Mens vismennene i v 2 bruker betegnelsen «jødenes konge», bruker Herodes i v 4 ordet «Messias» (= den salvede) (sml Matt 26:63 og 27:37). Herodes var ikke jøde, men idumeer. Tronen kjøpte han av romerne i år 40 f. Kr. Kanskje tolker han vismennenes spørsmål i lys av samtidige rykter om Messias’ fødsel.
Matteus bruker begrepet «yppersteprestene» i flertall fordi han antagelig inkluderer mange med høye tempelembeter. Blant de skriftlærde i dette verset var sannsynligvis saduceere i flertall. Og slik svarte de Herodes:
5 De sa til ham: I Betlehem i Judea, for så er skrevet ved profeten:
6 Du Betlehem i Juda land er slett ikke den ringeste blant fyrstene i Juda. For fra deg skal det gå ut en høvding som skal være hyrde for folket mitt Israel.
I disse to versene kan vi studere datidens skriftlærde profetiutlegging. Betlehem pekes ut ganske enkelt fordi de skriftlærde har tolket Mi 5:1ff som en profeti om Messias’ fødsel i Betlehem. Matteus siterer Mi 5:1a etter tidens skikk ganske fritt og føyer til en sluttpassus om Messias som Israels hyrde (se Mi 5:3 og 2Sam 5:2). Etter stjernens Kristusvitnesbyrd er dette profeti-beviset tekstens andre hovedsak. De hedenske vismennenes tilbedelse med kongelige gaver er så tekstens tredje hovedsak, sitat:
7 Da kalte Herodes hemmelig vismennene til seg, og spurte dem nøye ut om tiden da stjernen hadde vist seg.
8 Så sendte han dem til Betlehem og sa: Gå av sted og spør nøye ut om barnet. Og når dere har funnet det, da meld fra til meg, for at også jeg kan komme og tilbe det.
9 Da de hadde hørt hva kongen sa, dro de av sted. Og se, stjernen som de hadde sett i Østen, gikk foran dem inntil den kom og ble stående over stedet der barnet var.
Det er mulig (men ikke aldeles sikkert) at uttrykket «i Østen» («en tee anatolée») her i v 9 er et astronomisk faguttrykk som betyr «i soloppgangen». I så fall har stjernen lyst særlig sterkt like før soloppgang om morgenen. Solen står som kjent opp i øst. Matteus skriver videre:
10 Og da de så stjernen, ble de over all måte glade.
11 De gikk inn i huset, og fikk se barnet med Maria, dets mor, og de falt ned og tilbad det. Så åpnet de skrinene sine og bar frem gaver til barnet: gull, røkelse og myrra.
12 Men da de i en drøm ble varslet at de ikke skulle vende tilbake til Herodes, dro de en annen vei hjem til landet sitt.
Det er de tre slagene med gaver som har lagt grunnlaget for antagelsen om at vismennene var tre i tallet. Matteus nevner ikke hvor mange de var. Men gavene deres var i sannhet kongelige. Røkelsen stammet fra harpixen i et treslag i Arabia og ble brukt som medisin og i tempelsammenhenger. Myrra-salven stammet fra busken «balsamodendron myrrha». Gavene vitner, sammen med både vismennenes tilbedelse, stjernens vitnesbyrd og Mika-profetiens vitnesbyrd om barnets kongelige verdighet.
