Denne andakten kan du også høre opplest:
Som overløper var Sakkeus foraktet. Da profeten fra Nasaret kom til hjembyen hans ville Sakkeus se ham, kanskje med håp om at denne Jesus ville vise ham vennlighet?
Men mennesker sto i veien for den kortvokste tolleren. Ettersom han ikke klarte å se over folkemengden, løp han i forveien og ventet på at Jesus skulle komme forbi treet han hadde klatret opp i. Og Jesus lot seg ikke bare se, men han ba om å få komme hjem til Sakkeus. Jesus viste nåde mot den som de andre foraktet. Det er dette vi møter i Salme 123:
Til deg løfter jeg mine øyne, du som troner i himmelen! Sal 123:1
Det er dager i livet ditt hvor du bøyer hodet, og ikke finner noen vei. Du ser inn i deg selv, og du ser rundt deg, men blir bare skamfull, forvirret, trist og redd. Finnes det et sted du kan feste blikket og som gjør deg trygg, glad og fri?
Løft blikket ditt mot ham, «som troner i himmelen». Når du ikke opplever det er noen eller noe som du kan komme til ro ved her på jord, så er det alltid mulig å løfte blikket ditt mot Skaperen, Kongen.
Se, likesom tjeneres øyne følger sine herrers hånd, likesom en tjenestepikes øyne følger sin frues hånd, slik følger våre øyne Herren vår Gud, til han blir oss nådig. Sal 123:2
Vi fester ikke blikket på vår herre fordi vi er slavende tjenere som venter på å få beskjed om hva vi skal vi gjøre for å tilfredsstille ham. Vi fester derimot blikket på vår gode Herre fordi han er nådig. Av alt vi kan få her på jord, er det ingenting som er så avgjørende for vårt liv som hans nåde. Har vi hans vennlige blikk rettet mot oss, har vi det vi trenger. Det lindrer vår smerte, det reiser oss opp, det gir oss frimodighet til å leve. Når han er vennlig, er jeg trygg.
Vær oss nådig, Herre! Vær oss nådig! For vi er blitt mer enn mettet med forakt. Sal 123:3
Vår sjel er blitt mer enn mettet med spott fra de trygge, med forakt fra de overmodige. Sal 123:4
Det er tider da vi kan kjenne oss fulle av selvforakt eller slite med forakt fra andre. Og de som forakter, spotter og trekker oss ned, oppleves gjerne som «trygge og overmodige». Det kan se ut som om de ikke vet hva smerte, nød og kamp er, og at de ikke har noen behov for tilgivelse, nåde og vennlighet. Derfor møter de andre med hardhet og anklage.
Det er ubeskrivelig vondt å være «mettet med forakt». Men da er det også umåtelig godt å bli møtt med noe helt annet, fra ham som har det siste ordet. Derfor fester vi blikket på ham som «troner i himmelen». Vi følger Herren med øynene, helt til han forteller at han er nådig mot oss, at han renser oss, reiser oss opp og ber oss om å leve videre i frimodighet.
Gjør som Sakkeus. Når mennesker eller ditt eget hjerte stenger veien, så løft blikket mot din Herre. Følg ham med øynene, helt til han stopper hos deg og sier: Jeg vil inn til deg og være nådig mot deg.
