Utgivelsen av «Den tyske teologi» på norsk er ikke mindre enn en begivenhet. Dette er ei bok fra 1300-tallet av en ukjent forfatter som trolig har preget luthersk teologi mer enn vi har forholdt oss til. Men før jeg sier noe mer om selve boken, vil jeg aktualisere den med to innledende perspektiv:
1. Luthersk tro er i krise. Grovt sagt blir den dratt mellom liberal uthuling, utvannet og moderne «lutherdom-light», og tilstivnet «betonglutherdom». Men alle varianter hevder seg å ivareta luthersk tro.
Så hva er egentlig lutherdom? Hvordan skal Luther forstås?
En ting er sikkert: Alt må forstås i sin kontekst. Det hjelper lite å sitere fra hva noen har sagt før, uten at vi gjør et arbeid i å forstå hva de vi siterer egentlig mente med ordene de brukte. For det er ikke sikkert ordene har samme mening i dag som for flere hundre år siden.
Dette prinsippet gjelder også selvsagt Luther. Vi trenger å forstå hva som formet hans teologi, tenkning og tro, for å forstå hva han legger i begrepene.
2. Som troende lever vi i en spenning mellom ordene og det uutsigelige. Det dogmatiske språket er viktig for å sette rammer og avgrensninger fra en lære som fører bort fra den overleverte tro. Men troen og de dogmatiske begreper er samtidig ikke identiske størrelser. Den levende tro er først og sist en relasjon til den veldige størrelsen vi kaller «Gud». Skaperen er større enn det våre dogmatiske begrep kan uttrykke. Gud kan ikke gripes i ord, bare i hjertets overgivelse. Når det skjer, forenes skapningen med Skaperen. «Unio mystica» kalte de gamle dette. Denne «mystiske forening» overgår begrepene. Men vi kan erfare og fornemme ham selv, og ha fellesskap med ham, i vårt indre.
Utfordringen er å bevare spenningen mellom det uutsigelige og de dogmatiske rammene. Hvis ikke kan vi havne i en av grøftene: Et overfokus på dogmatikken kan føre til at troen blir en rent rasjonell øvelse. Et overfokus på det uutsigelige, kan føre til at vi griper om forestillinger om Gud som bare er egne konstruksjoner og dermed ikke sanne. Begge deler må holdes sammen om troen skal være levende og bærekraftig.
Luther synes å greie dette. Han kunne formulere troens dogmatiske innhold på forbilledlig klar og pedagogisk måte. Samtidig var han en «mystiker». Han levde i denne uutsigelige, intime og «hemmelighetsfulle» relasjon med sin skaper. Denne «siden» ved Luther opplever jeg imidlertid har vært underkommunisert i den tradisjonen jeg er en del av.
Men nå har vi fått en bok på norsk som kan hjelpe oss inn i dette, til å bedre forstå hva som preget Luther og hva han selv legger i begrepene som har vært så avgjørende i den lutherske tradisjonen.
«Den tyske teologi» er altså skrevet på 1300 – tallet av en ukjent tysk forfatter. Den nådde Luther i en avgjørende og formende fase av hans trosliv. Her opplevde han å finne sin Gud, og det på sitt eget morsmål, derav navnet. Luther satte boken svært høyt, og gav den ut to ganger. «Han var overbevist om at denne lille uanselige boken ville få en betydning som motkraft mot universitetenes velde av kunnskap om Gud.» (Joachim Grün i «Den tyske teologi»)
I forordet til 1518-utgaven skrev Luther oppsiktsvekkende at han «ikke har lært mer om Gud, Kristus, mennesket og alle ting av noen annen bok bortsett fra Bibelen og Sankt Augustin». Hvis vi skal ta ham på ordet, er det dermed neppe mulig å forstå Luthers skrifter uten at vi også gjør oss kjent med nettopp denne boken.
Den sentrale lutherske teologen og predikanten Johann Arndt (1555–1621) stod i samme fromhetstradisjon som Den tyske teologi og bidro til at skriftet ble lest og verdsatt i lutherske sammenhenger. Også den tyske pietistiske vekkelsesbevegelsen på 1700-tallet satte pris på teksten og videreførte dens vekt på indre omvendelse og Kristus-likhet. Samtidig fikk Den tyske teologi aldri noen sentral plass i den lutherske dogmatiske teologien, men levde videre først og fremst som fromhetslitteratur. I Norge fikk skriftet aldri noe bredt gjennomslag. Desto større begivenhet er det at det nå for første gang foreligger i norsk oversettelse.
Boken har altså stor interesse for den som er interessert i teologi. Men om vi nærmer oss boken bare som gjenstand for en rasjonell teologisk betraktning, gjør vi vold mot bokens budskap og målsetting. For boken ønsker først og sist å vise veien til det beste liv, samfunnet med den treenige Gud.
Boken begynner med å plassere oss i møte med Gud, som beskrives som «uerkjennbar, ubegripelig og uutsigelig». Ut fra dette stilles vi overfor bokens grunnleggende problemstilling: at menneskets vilje er ufri. Teksten graver dypt i avsløringen av menneskets innkrøkthet – «jeg-het», «selv-het» og «min-het». Men vi kan frigjøres fra dette fangenskapet og gjenvinne vår frihet ved å forenes med, og hvile i, Guds vilje. Veien dit går gjennom hengivelse til Gud og søken etter kjærlighetsfellesskap med Skaperen, til «foreningen med det som er over alt vesen og erkjennelse».
Den som ønsker en bok som kan leses raskt, bør velge en annen. En ting er at teksten er krevende. Språket er fortettet, åndelig og filosofisk, og forfatteren bruker begreper som kan kjennes fremmedartet. Mange setninger må leses flere ganger for å forstå dybden. Joachim Grün, leder av Peterstiftelsen og en nestor i retreatbevegelsen, som også har vært sentral i å få boken utgitt, har skrevet en epilog med nyttige lesetips. Bokens oversetter, professor Knut Alfsvåg ved VID, har også en tekst på foross.no som kan være til hjelp.
Men noe annet, og vel så viktig, er at boken først og fremst vil gjøre noe med leseren. Det er leseren som egentlig skal bli «lest», ikke boken. For boken vil forme. Og skal vi bli formet, trengs tid, ro og gjentagende lesning.
Dette er en bok som krever tankens konsentrasjon. Men bokens mål er å gjøre noe med hjerte og liv: «Man skal vite at ikke noe menneske kan bli opplyst, før det først er renset, lutret og frigjort.»
Selv opplever jeg at jeg har arbeidet for lite med boken til at jeg er i posisjon til egentlig å anmelde den på en rettferdig måte. Til det har boken for store dybder. Men fordi jeg aner skattene og kjenner et ønske om å grave mer, anbefaler jeg boken varmt. Ikke bare til gjennomlesning. Men til drøvtygging. Jeg tror det kan få langtidsvirkning om «Den tyske teologi» får innpass i norsk lutherdom.
Jeg begynte med å hevde at lutherdommen er i krise. En sentral vei ut av dette, tror jeg er å søke til de kilder som gav Luther det lys han fikk over Guds Ord. Sitt åndelige liv hadde han ikke minst i tradisjonen fra 1300-tallets kristne mystikere. Den kristne mystikken har gjennom hele kirkens historie vært en kilde til åndelig fornyelse. Ja, teologiske diskusjoner er nødvendige, ikke minst i vår tid hvor mye teologi går i oppløsning. Men om vi ikke først og fremst legger hovedarbeidet i vårt personlige forhold til Jesus Kristus, hjelper lite vårt teologiske gode arbeid. Fornyelsen av kirken har alltid kommet når kirkens forhold til kirkens Herre ble fornyet. Kyrie Eleison.
«Den tyske teologi»
Forfatter: Ukjent
Oversetter: Knut Alfsvåg. Epilog ved Joachim Grün
Språk: Norsk
År: 2024
Sidetall: 154
Du kan kjøpe boken her.
