Luther og læren om utvelgelsen – et anstøt for mange kristne
Luthers bok om den trellbundne viljen fyller 500 år!
Martin Luthers bok Om den trellbundne viljen (De servo arbitrio) ble utgitt i desember 1525 for første gang, altså for nøyaktig 500 år siden. Luther selv anså den som en av sine viktigste skrifter. Mange har imidlertid senere betraktet den som den vanskeligste og mest krevende leseropplevelsen av dem alle. Reformatoren fremhever Guds utvelgelse som frelsens grunn så sterkt at hans betoning i praksis ser ut til å true selve frelsens grunn! Kristne som ønsker å fordype seg i boken, havner ofte i en blindvei eller et slags dødløp og mange skulle gjerne hatt noen gode leseråd for å håndtere denne tungt fordøyelige læren.
Det er derfor nødvendig å studere læren om utvelgelsen nærmere i lys av Skriften – slik Luther selv gjorde og oppfordrer sine lesere til å gjøre. I sitt forord til Romerbrevet skriver han:
«Men følg du dette brevet i dets orden. La det være viktig for deg først å tenke på Kristus og evangeliet, så du lærer å kjenne din synd og hans nåde, og deretter kjempe mot synden, slik de åtte første kapitlene lærer deg. Når du så kommer til det åttende kapitlet, der det tales om kors og lidelse, skal du lære å forstå hvilken trøst som ligger i læren om utvelgelsen, som kapitlene 9, 10 og 11 handler om. For bare i lidelse, kors og dødsnød kan man sysselsette seg med utvelgelsen uten at det blir til skade og gir opphav til skjult vrede mot Gud. Derfor må Adam først være helt død før man kan tåle denne læren og drikke av den sterke vinen. Vokt deg derfor vel, så du ikke drikker vin mens du ennå trenger morsmelk. Hver lære har sitt mål, sin tid og sin alder.»
(oversatt via svensk)
Jeg vil i det følgende ta utgangspunkt i Efeserbrevet 1:3–7 for å vise hva læren om utvelgelsen egentlig står for:
«Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som har velsignet oss med all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus. For i ham har han utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn. I kjærlighet har han forut bestemt oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus, etter sin frie viljes råd, til pris for sin nådes herlighet, som han ga oss i Den Elskede. I ham har vi forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse, etter hans nådes rikdom.»
Teksten taler om kristendommens mest misforståtte eller anstøtelige lære: predestinasjonen. For moderne mennesker, vant til frihet, virker talen om Guds forutbestemmelse svært støtende. Også mange kristne tar anstøt og betrakter den som en styggedom som plager dem. De beskylder da Luther for å være en fatalist som trodde på et blindt skjebnebegrep og ikke på den levende Gud. De mener han stolte på en egenrådig og nådeløs Herre som helt vilkårlig har bestemt noen til helvete og andre til himmelen. Inneholder Bibelen virkelig en slik dårskap, og er talen om kjærlighetens Gud faktisk en stor løgn?
Ingen forstår læren om utvelgelsen uten først å forstå arvesyndens alvor; det forferdelige fordervet som gnager i menneskets innerste. Uten innsikt i egen ondskap forblir utvelgelsen en kald lære: den viser da bare at noen går fortapt mens andre blir frelst. Gud opptrer da som en romersk offiser som – når hæren hadde gjort opprør – bestemte at hver tiende mann skulle dø.
Men om vi kjenner arvesyndens forderv, vårt innerste forfall, ser vi spørsmålet om utvelgelsen i et helt annet lys. Da innser vi at vi selv ikke har noen mulighet til å frelse oss. Vi innser at hvis frelsen på noen som helst måte er avhengig av våre egen innsats, vil vi aldri oppnå den. Vi ville for alltid være forbannet og fortapt. Men nå får en stakkars synder høre tekstens bemerkelsesverdige ord:
«For i ham har han utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn.» (v. 4).
Da forstår han eller hun at Guds utvelgelse bygger på Guds kjærlighet: Den Allmektige har utvalgt meg i Kristus for at jeg virkelig skal kunne bli frelst. Gud har elsket meg så inderlig at han allerede før verdens skapelse har bestemt meg til himmelen. Min frelse er – uavhengig av min helt fordervede natur – helt viss, for Gud har villet frelse meg. Selvfølgelig gjør Gud også alt han vil. Jesus bekrefter:
«Jeg gir dem evig liv, de skal aldri i evighet gå fortapt, og ingen skal rive dem ut av min hånd. Min Far, som har gitt meg dem, er større enn alle, og ingen kan rive dem ut av min Fars hånd. Jeg og Faderen er ett.» (Joh. 10:28–30).
Kristus kom for å frelse syndere. Derfor kan det mennesket som føler seg syndig være helt sikker på at Kristus har kommet for dets skyld og at det derfor blir frelst. Menneskets eget forderv, dets innerste fall, utgjør altså de rette rammene for læren om utvelgelsen.
Det finnes dessuten en annen trøstefull sannhet i samme vers fra Efeserbrevet som vi siterte: «i ham har han utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn.» (1:4). Her får en stakkars synder til og med vite at han eller hun tilhører de utvalgte. Utvelgelsen har nemlig skjedd i Kristus Jesus.
Finnes du selv blant de frelste? Dette er et viktig spørsmål som du er nødt til å svare på! For å finne det rette svaret oppmuntres du til å granske utvelgelsen i ditt forhold til Frelseren. Om Gud har utvalgt deg i Kristus, hvordan forholder du deg til ham? Søker du ham? Du kan søke og faktisk også finne ham – slik Luther fremhever – bare «i hans egne gjerninger». Guds egne gjerninger er ord og sakrament: Bibelen, dåpen, skriftemålet og nattverden. Der gir han seg selv til deg. Der vil han, i samsvar med sitt faste nådeløfte, forbarme seg over deg. Den som søker Gud i hans gjerninger, finner ham også, og den som har funnet ham, har også funnet vissheten om sin utvelgelse. Du som bekymrer deg for ditt evige liv, du som uroes av dine onde gjerninger, ord og tanker, søk ikke vissheten om din utvelgelse, men søk Kristus. I ham finner du også vissheten om din frelse. Kristus lover: «Søk da først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt dette i tillegg!» (Matt. 6:33).
Du får – akkurat nå – legge alle dine synder fram for Gud og tro at de er tilgitt i Jesu Kristi dyrebare blod. Der har du syndenes forlatelse. I sin Lille katekisme fremhever Luther: «Hvor syndenes forlatelse er, der er også liv og salighet.» Der er også vissheten om din frelse.
Vi har altså sett at vår utvelgelse inneholder to ting. For det første: Gjennom arvesynden er vi fordervede mennesker og makter ikke å frelse oss selv. Derfor er det en stor glede for oss at Gud har sørget for vår frelse. For det andre: Gud har virkelig sørget for vår frelse ved å utvelge oss i Kristus, som han har gitt for våre synder. Når vi bekjenner oss som bedrøvede syndere, men likevel som innbefattet i Kristi kjærlighet, tilhører vi de utvalgte. Hvilken salighet!
Om den trellbunden viljen:
Forfatter Martin Luther, oversettelse av Inge Lønning
Utgitt: Opprinnelig i 1981, Gyldendal forlag, i flerbindsverket Martin Luther, Verker i utvalg. Siden av DELK-forlaget i 2017
Kan kjøpes her
