Var Paulus kristen?
Forfatter: Karl Olav Sandnes
Forlag: Efrem forlag
Språk: norsk
År: 2021
Sidetall: 248
Karl Olav Sandnes har gjennom en årrekke bidratt jevnlig i den store internasjonale debatten om Paulus og hans teologi og tenkning. Nå har han gitt ut en gjennomarbeidet fagbok som gir et godt og leservennlig innblikk i de viktigste spørsmålene og standpunktene i debatten. Den litt provoserende tittelen Var Paulus kristen? spiller på et helt vesentlig punkt i debatten, nemlig spørsmålet om hvordan vi skal forstå Paulus’ forhold til jødedommen. Det hevdes ofte at det var Paulus som i realiteten «skapte» kristendommen og kledde troen i en ikke-jødisk drakt.
Luther og Paulus
Når den moderne Paulus-forskningen skal presentere seg selv, tar man ofte utgangspunkt i den lutherske Paulus. Det er en kjent sak at Luther mange steder gjenkjente sin egen klostersituasjon og det spenningsfylte forholdet mellom tro og lovgjerninger i skriftene vi har etter Paulus. Luther hadde, etter denne framstillingen, ikke noen særlig dyp forståelse av hva Paulus egentlig mente. Luthers beskrivelse av den jødedommen Paulus vender seg mot ligner mer på hans samtids katolske kirke enn situasjonen på 50-tallet e.Kr. Dette er (naturligvis) en karikert gjengivelse av Luther, men synliggjør noen trekk i tradisjonell forståelse av Paulus som det er verdt å merke seg.
På slutten av 1970-tallet ble stadig flere bibelforskere opptatt av å nyansere framstillingen av jødedommen på Jesu og Paulus’ tid og i kjølvannet fulgte også en reorientering i hvordan man forstår Paulus. Når Paulus skriver om tro og gjerninger, handler det etter denne oppfatningen ikke så mye om hva som skjer i frelsen. Paulus er mer opptatt av livet i menigheten og sameksistensen mellom jøder og hedninger. Konflikten om omskjærelse handler ikke om hvordan man blir frelst, men det er en konflikt om etniske og kulturelle skillelinjer. Dermed blir spørsmålet om synd og tilgivelse for mange også et perifert spørsmål.
Det er denne debatten Sandnes fører leserne inn i og han orienterer framstillingen rundt to hovedposisjoner som hører blant de nye perspektivene på Paulus, nemlig «det nye perspektivet» og «Paulus innenfor jødedommen». Han er en kjentmann i dette krevende landskapet og en kyndig guide. Han stiller opp posisjonene tilstrekkelig nyansert til at man som leser forstår hva det går i, uten å gå seg vill i detaljene.
«Det nye perspektivet»
En vesentlig «oppdagelse» det nye perspektivet kom med, var en styrket erkjennelse av at Paulus må leses i kontekst. Brevene hans er til spesifikke menigheter og tar opp problemer disse stod overfor. Han var misjonær og brevene hans er eksempler på misjonsteologi. Det er i lys av denne innsikten at det nye perspektivet på Paulus har vektlagt at han var mer opptatt av spesifikke problemer i menighetene enn av å skrive en systematisk utleggelse av troens innhold. Dermed blir spørsmålet om loven og rettferdiggjørelsen ved tro forstått som en etnisk konflikt, mer enn som et teologisk spørsmål om frelse ved troen alene.
Dette er viktig og nyttige innsikter, men Sandnes påpeker, med rette, at det er flere steder hvor det blir tydelig at Paulus også har en klar universell horisont. Og leser man brevene med den vanlige, rekonstruerte kronologien, oppdager vi også en utvikling fra det spesifikke til det universelle. De senere brevene er mer generelle enn de tidlige. Sandnes gir det nye perspektivet rett i at vi ikke må glemme å ta hensyn til den spesifikke konteksten, samtidig som han mener at det nye perspektivet for ofte undervurderer Paulus’ universelle horisont.
Sandnes prøver å nyansere posisjonene. Det kommer blant annet til uttrykk når han taler om syndenes forlatelse og vår bruk av juridiske forklaringsmodeller når vi forklarer rettferdiggjørelse og frelse. Flere forskere har nesten parkert syndenes forlatelse som et tema hos Paulus. Det vil ikke Sandnes gå med på. Samtidig kritiserer han tradisjonell Paulus-lesning for å ha gitt dette temaet mer plass enn det har hos Paulus, og påpeker at man tradisjonelt i for liten grad har vektlagt befrielse fra syndens makt og oppstandelse til et nytt liv: «Det er en påminnelse om at «rettferdiggjørelse» hos Paulus har en valør som går lenger enn tilgivelse for synd, ja, som gjør «tilgivelse for synd» mindre viktig i hans teologi enn tradisjonen har gjort det til» (side 167). Slik jeg leser Sandnes, ønsker han ikke å tone ned viktigheten av tilgivelse, men han vil minne oss om at Paulus’ har med enda mer i sin undervisning, ikke minst gjennom vektleggingen av at vi i Kristus er befridd fra syndens makt.
Kirkehistorisk kan vi gjenfinne noe av dette i forskjellene mellom vestlig og østlig teologi. Mens kirkene i vest, Den romersk-katolske og de protestantiske kirkene, har vektlagt det juridiske og synd som en gjeld som må betales, har man i øst i større grad vektlagt synd som en dødelig makt vi må befris fra. Flere Paulus-forskere har i senere år derfor påpekt at det nye Paulus-perspektivet kan gi hjelp til å løse noen av de teologiske flokene man støter på i økumenikken.
«Paulus innenfor jødedommen»
Sandnes er atskillig mer kritisk til «Paulus innenfor jødedommen». Synspunktet til disse forskerne er at Paulus ikke henvender seg til jøder i det hele tatt. Alt Paulus skriver om loven og kritikk av lovgjerninger, er rettet mot hedninger som kommer til tro på Israels Gud. I praksis ender mange av disse forskerne opp med å operere med to frelsesveier, en for hedninger og en for jøder.
Til dette stiller Sandnes et betimelig spørsmål. Hvordan kan Paulus skrive «jeg skulle ønske jeg selv var forbannet bort fra Kristus for min brødres skyld» (Rom 9:3) dersom han ikke mener at troen på Jesus er den eneste frelsesveien også for jøder? At Paulus skulle ha ment at troen på Jesus som Messias ikke er relevant for jøder, framstår som fullstendig usannsynlig. Selv om Sandnes uttrykker seg forsiktig, er det riktig å si at dette er en tankegang han grundig parkerer. Det er jeg helt enig i. Paulus’ opplevelse på vei til Damaskus var noe atskillig mer enn «bare» et kall til tjeneste. Hele hans verdisett ble snudd opp ned. Det han før roste seg av, ser han nå på som avfall (Fil 3:8) og resten av livet reiste han rundt og forkynte de gode nyhetene om at «jeg er død, men Kristus lever i meg» (jf. Gal 2:19-20).
Brytningspunkter
Et av de punktene hvor Sandnes’ lesning av Paulus bryter med den tradisjonelle tenkningen, er forståelsen av Rom 7:14-25 og vektleggingen av læren om «samtidig rettferdig og synder». Sandnes slutter seg her til dem som mener at Rom 7:14-25 ikke beskriver den kristne erfaringen av en kamp mellom «kjødet og ånden», men at det er en beskrivelse av syndens makt slik det erfares før Ånden kommer til. Strukturelt løser Sandnes det ved å lese avsnittet i lys av Rom 7:5-6 og kontrasten mellom det gamle og nye som oppstilles der. Dermed knytter Sandnes Rom 7:14-25 sammen med 7:5, mens Rom 8:1-11 er en utfoldelse av 7:6. Tanken om at vi er samtidig rettferdige og syndere får dermed atskillig mindre plass, men Sandnes passer samtidig på å understreke at denne spenningen ikke dermed er borte. Vi har fremdeles Gal 5:16-18 og beskrivelsen av kampen mellom kjødet og ånden.
Hovedkritikken Sandnes reiser mot «samtidig rettferdig og synder» er at denne læren blir for statisk og pessimistisk, og ikke klarer å favne «det radikalt nye som er skjedd med den troende» (s. 188). Han kan akseptere denne læren dersom den forstås mer dynamisk, som en kamp mellom det gamle og nye, men ikke hvis det blir «en vesensbestemmelse ved det å være ʻi Kristusʼ» (s. 178). Dette er et relevant poeng og det er en gammel distinksjon. Det er også derfor arvesynden kalles en «grunnskade» i Konkordieformelen. Synd er ikke en vesensbestemmelse, men en skade. Denne skaden gjenopprettes i Kristus, men erfares likevel daglig i den indre striden mellom kjødet og ånden.
Personlig synes jeg han argumenterer godt og helhetlig, men klarer likevel ikke helt å kjøpe meg inn på denne nedtoningen av kampen mellom det gamle og det nye mennesket.
Et annet brytningspunkt som kan nevnes og vil oppleves fremmed, er at Sandnes legger til grunn at flere av brevene vi har etter Paulus ikke er skrevet av apostelen selv, men stammer fra et miljø som går i hans fotspor. Dette gjør han ryddig rede for og på redelig vis presenterer han også de beste argumentene mot sitt eget syn (s. 11-13).
Verdt tiden?
For å oppsummere er det en innholdsmettet bok som for de fleste egner seg best i mindre doser. Det er dessuten svært klokt å følge Sandnes’ anbefaling om å lese boken sammen med en åpen Bibel. Alt i alt er dette en god og lærerik bok. De færreste vil være enige med Sandnes i alt han sier, men han gir god hjelp til å tenke gjennom innholdet i Paulus’ brever. Er boken verdt tiden? Ja, absolutt!
Boken kan blant annet kjøpes her.
Teksten er først publisert i Fast Grunn.
