Publisert

Adiafora i kirken Hva skal vi tenke om det som ikke står klart i Bibelen?


Ca leselengde:
18 min

Det har blitt antydet at det i luthersk sammenheng er behov for å arbeide med læren om adiafora.[1] Det tror jeg er rett. Så etter å ha sett på hva gudstjeneste er og ikke er, skulle det passe å se på dette temaet.

Begrepet adiaforon, adiafora i flertall, brukes i kirken gjerne om saker som hverken er forbudt eller påbudt i Skriften. Så hvorfor skal vi bry oss med slike ting; er de ikke nettopp noe man fritt kan gjøre eller la være, etter som man liker best?

Vel, det er ikke akkurat slik. Paulus gir oss nemlig et kriterium. Samtidig som han i 1 Kor 10 sier at han har «lov til alt», sier han at «ikke alt tjener til det gode» og at «ikke alt bygger opp.» (v 23)

Videre sier han også at «[i]ngen må søke sitt eget beste, men den andres beste.» (v 24), og at noe som kan gjøres med god samvittighet, vil med hensyn til nesten være rett i én situasjon og galt i en annen (v 27f). Også et annet sted minner han oss både om friheten og om hvordan den skal brukes: «Dere, søsken, er kalt til frihet. La bare ikke friheten bli et påskudd for det som kjøtt og blod vil, men tjen hverandre i kjærlighet.» (Gal 5:13)

Frihet kan altså brukes på en slik måte at det i én kontekst er i samsvar og i en annen kontekst bryter med det dobbelte kjærlighetsbudet (Matt 22:37-40), alt etter om det tjener nesten.

Forutsetningen for at Paulus sier at en kristen har lov til alt, finner vi like etterpå: «For jorden og det som fyller den, hører Herren til.» (v 26). Dette viser oss til skapelsen. Så før vi ser nærmere på adiafora kan det være nyttig å si noe kort om Gud og mennesket i skapelsen, og om gudstjenesten, før og etter fallet.

Skapelse og frelse

På skapelsens andre dag skapte Gud trærne (1 Mos 1:11) og satte to av dem i sentrum av hagen; livets tre og treet til kunnskap om godt og ondt (2:9).

Det første treet gav Gud til mennesket med et løfte om liv, mens det andre treet gav han med forbud og trussel om død. Da Gud gav mennesket disse og alle de andre trærne og plantene, gav han det alt som trengtes til liv og tilbedelse.

Guds preken til mennesket om disse to trærne er lov og evangelium, hvor han gir tro, liv og gudsfrykt (1 Mos 1:29 og 2:16). Troen og livet er betingelsesløse gaver, gitt ved et løfte knyttet til ytre ting.[2]

Når det gjelder livet, har alt blitt til og opprettholdes kontinuerlig ved Guds virkekraftige løfte. For verken før eller etter fallet har mennesket livet i seg selv, men holdes i live av Gud ved hans gaver. Og når det gjelder troen blir mennesket rettferdiggjort ved tro på Guds løfte.

På samme måte som mennesket ikke har livet i seg selv verken før eller etter fallet, er det heller ikke rettferdig i seg selv verken før eller etter fallet, men kun ved tro på Guds løfte. Gud skaper og opprettholder altså både troen og livet, mennesket i sin helhet: «For det er i ham vi lever, beveger oss og er til, som også noen av deres diktere har sagt: ‘For vi er hans slekt.’» (Apg 17:28)

Alt er gave, gitt oss av Gud til liv, frelse og frihet. Problemet er imidlertid at vi er vantro, bundet, uten gudsfrykt og misbruker Guds gaver. Hvordan kan da kirken bruke nådens midler og, i lys av 1 Kor 10, Guds frie gaver slik at «alle tjenesteoppdrag i kristenheten», som Luther sier i Store katekisme (II 54f, sml. LW 8:54),[3] er til nestens beste slik at tro og gudsfrykt gjenskapes og han blir satt fri?

Adiafora i den lutherske kirke

For det er dette alt handler om, som Luther skriver i konteksten for sitatet ovenfor, at «alt i kristenheten [er] innrettet på at vi hver dag skal få full tilgivelse for synd ved Ord og tegn (sakramentene), slik at våre samvittigheter kan bli trøstet og opplivet så lenge vi lever i verden.»

For en bibelsk fundert og nyansert forståelse av adiafora i kirken er det hensiktsmessig å gå tilbake til reformatoriske kilder.

Mathias Flacius fra Labin i dagens Kroatia var en sentral person i videreføringen av reformasjonen den første tiden etter Luthers død, og i det som kalles den første adiaforastrid. Adiaforastriden var en motstandskamp mot gjeninnføring av katolsk lære og skikk. Den var bokstavelig talt en kamp på liv og død for evangeliets og samvittighetenes skyld, slik Luther hadde formant til:

Hør derfor godt etter, bror: du vet at vi for den kristne frihets skyld – akkurat som når det gjelder hver enkelt av trosartiklene – skal ofre liv og lemmer, gjøre det man setter opp forbud mot og la være alt det man gir påbud om, slik St. Paulus lærer i brevet til galaterne (Gal 51ff.).[4]

Flacius utga i 1555 et skrift om adiafora.[5] Vi vil se litt nærmere på det som formidles der, i lys av den tidligere Augustana (1530), forsvarsskriftet for samme – Apologien (1531) – , samt den senere Konkordieformelen (1577) som blant annet søkte å løse striden om adiafora i den lutherske kirken.

Adiafora og gudstjeneste

Augustana artikkel VII sier at

... kirken er forsamlingen av de hellige, der evangeliet blir lært rent og sakramentene forvaltet rett. Og til sann enhet i kirken er det nok å være enig om evangeliets lære og om forvaltningen av sakramentene. (...) Som Paulus sier: «Én tro, én dåp, én Gud og alles Far osv.» (1, 2, 4)

Her ser vi at noe skal gjøres på rett måte; være fast. Det skal ikke være tvil om at det som utføres er dåp i den treenige Guds navn, Jesu Kristi nattverd eller Guds løfte om syndenes forlatelse for Jesu skyld. Her gjør Gud tjeneste – gudstjeneste – for mennesket («lex credendi»).

Samme artikkel sier videre: «Men det er ikke nødvendig at det alle steder er ensartede menneskelige overleveringer eller skikker eller seremonier som er fastsatt av mennesker.»

Og Apologien om samme sak: «Apostlene brøt overleveringer og ble unnskyldt av Kristus (Matt 12:1-8). (...) Vi overholder gjerne de gamle overleveringer som er til nytte og for fredens skyld, og vi forstår dem i beste mening.»(Ap XV 36, 38)

Samtidig som middelet er fast, ser vi her at måten er fri slik at den kan tilrettelegges til beste for nesten («lex orandi»).

Skjelningen mellom fri ordning – adiaforon – og fast nådemiddelforvaltning finner vi igjen både hos Flacius (185f) og i Konkordieformelen (FC Ep X 9). I tråd med dette definerer Flacius, slik også Konkordieformelen gjør (FC Ep X 3,9), adiafora som saker som ikke har med troen å gjøre.

Det er verdt å merke seg at Apologien bruker begrepet «liturgi» spesifikt om den offentlige tjeneste med nådens midler (Ap XXIV 80ff), ikke om gudstjenesteordningen generelt. Flacius inkluderer i adiafora både skikker, seremonier, og ordningen for sakramentsforvaltning og forkynnelse i gudstjenesten (185). Disse er hverken påbudt eller forbudt i Guds Ord. (Sml. FC Ep X 1)

Samtidig har vi to aktuelle formaninger fra Paulus. Den ene er, som nevnt innledningsvis, at vi skal «søke ... den andres beste.» (1 Kor 10:24). Flacius refererer til dette som kriterium for at adiafora er adiafora (188), dvs. for at de fritt kan benyttes i gudstjenesten.

Den andre formaningen finner vi i 1 Kor 14:40: «Men la alt gå sømmelig og ordentlig for seg!» Med referanse til 1 Kor 14 nevner Flacius tre kategorier adiafora (190f), og relaterer dem til 1) mennesker, slik som organisering, 2) tid, slik som tidspunkt for gudstjeneste, og 3) gjerninger, slik som måten man ordner gudstjenesten på.

Flacius gir i samsvar med skjelningen mellom adiafora og nådemiddelforvaltning, seremonien rollen som tjener for nådemiddelforvaltningen, og advarer mot at adiafora gis en annen rolle og betraktes som et middel for å tilbe Gud (203f). Tilsvarende finner vi også i Konkordieformelen:

[D]e seremonier eller kirkeskikker som verken er påbudt eller forbudt i Guds Ord, men som bare er innført for å fremme gode tilstander og en god ordning, er i og for seg ikke noen gudstjeneste og heller ikke en del av noen gudstjeneste. De ærer meg forgjeves med menneskelige bud, Matt 15(9).(FC Ep. X 3)

Ordningen kan på ingen måte tillegges det kun Guds Ord kan gjøre som skaper og opprettholder av tro og liv. Forkynneren formaner oss:

Vokt din fot når du går til Guds hus! Det er bedre å komme dit for å lytte enn å bære fram offer slik dårer gjør; de vet ikke annet enn å gjøre det onde. Fork 4:17

Adiafora ikke lenger adiafora

Augustana artikkel XXIV sier: «For det er bare til det kirkeskikkene trenges, at de skal lære opp de ukyndige.»(CA XXIV 3)

Flacius oppgir tre grunner for etablering av adiafora: 1) orden og oppbyggelse, 2) kirkens frie ønske om det samme, og 3) de troende (189). Dette innebærer at adiafora ikke kan vurderes isolert, men i aktuell kontekst (165).

I tråd med den rollen adiafora eller ordningsmessige/seremonielle saker har, poengterer Flacius at de blir upassende dersom de ikke lenger er til nytte, og at dersom de fører til anstøt har de blitt ukristelige. Han sier det så sterkt at dersom adiafora selv i liten grad fører til skade eller er til hinder for oppbyggelse, så opphører de å være et adiafora og forbys av Gud gjennom kjærlighetsbudet (203f).

Han nevner i tillegg til dette, flere grunner til at adiafora opphører (166, 188f og 204),[6] dvs. at de ikke lenger fritt kan benyttes i gudstjenesten:

  • At det etableres eller innføres under tvang
  • At det regnes som en gudstjeneste og noe som er påbudt
  • At troen fornektes gjennom det
  • At det åpner for ugudelighet
  • At det ikke har beviselig nytte for nesten

Det følger av dette at menigheten skal prøve adiafora på samme måten som forkynnelsen (188) (1 Joh 4:1).

Adiafora og uniformitet

Når vi snakker om måten man ordner gudstjenesten på, er gjerne likhet eller uniformitet på tvers av menigheter, et tema. Dette behandles også hos Flacius (197ff).

Også her skjelnes mellom nådemidler og ordning. For førstnevnte kreves uniformitet, mens for seremonier er det ikke nødvendig og i streng forstand umulig (197 og 199).

Han viser til pave Gregor I (d. 604) som i samsvar med 1 Kor 10:24 sier at i stedet for uniformitet skulle kirkene vurdere hva som var best for dem (199).

Samme sak peker Martin Chemnitz, en av forfatterne av Konkordieformelen, på i gjennomgangen av tridentinerkonsilet.[7] Og i samsvar med dette sier Konkordieformelen:

Derfor tror lærer og bekjenner vi at Guds menighet på ethvert sted og til enhver tid etter omstendighetenes behov har rett, myndighet og makt til på ordentlig og sømmelig vis, uten lettsindighet og anstøt, å forandre, minske eller øke, seremonier slik som det til enhver tid anses mest nyttig, gagnlig og godt med hensyn til god orden, kristelig tukt, evangelisk sømmelighet og kirkens oppbyggelse.(FC SD X 9)[8]

Adiafora og frihet

Når vi snakker gudstjeneste er frihet sentralt siden den gis oss der, i evangeliet. Vi blir gitt frihet fra synd og fra å skulle oppfylle loven:

Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri. Joh 8:36
Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast og la dere ikke tvinge inn under slaveåket igjen. Gal 5:1
Det som Gud har sagt er rent, må ikke du kalle urent. Apg 10:15

En annen side ved frihet, er relasjonen til orden og tvang. Som vi har sett ovenfor formaner Paulus til orden. Frihet og orden er altså ikke motsetninger. Frihet forstås dermed ikke i gudstjenestesammenheng som «løs» i motsetning til «fast». Igjen skal vi ha nestens beste for øyet.

Tvang derimot, står som vi lærer av sitatene ovenfor, i motsetning til frihet. Når mennesker utøver tvang der Skriften gir frihet kaller vi det menneskebud. Tvang avvises av Flacius (166) og Konkordiformelen (FC Ep X 6; SD X 10), og Luther taler meget skarpt mot menneskebud:

«Nødt» er det som nødvendigheten krever og som må bestå uforanderlig, som troen. Den lar jeg ikke noen ta fra meg, men må bestandig ha den i hjertet og bekjenne den fritt for alle og enhver. «Fritt» er derimot det som står til meg selv å avgjøre, som jeg selv kan bruke eller la være å bruke, - dog slik at det er min bror og ikke jeg selv som har nytte av det. Lag derfor ikke et «nødt» ut av et «fritt» slik som dere har gjort, for at dere ikke skal bli krevet til regnskap for dem som dere har forledet gjennom deres kjærlighetsløse frihet.[9]

Kjære, la det ikke være noen bagatell at folk oppretter forbud der hvor Gud ikke forbyr noe, at de bryter i stykker den kristne frihet, som har kostet Kristi blod, at det dynger ned samvittigheten med synder der det ikke er noen synd.[10]

Men dersom du ikke vet det, så sier jeg det nok en gang: menneskepåbud kan ikke overholdes sammen med Guds ord. De binder nemlig samvittighetene, mens ordet setter dem fri. De to størrelsene utelukker hverandre gjensidig, som ild og vann, med mindre påbudene kan overholdes frivillig, det vil som som ikke-bindende,...[11]

[D]et som Gud har gjort fritt, skal forbli fritt. Og dersom noen forbyr deg det (...) så skal du ikke følge ham.[12]

En annen viktig side ved frihet lærer vi hos Forkynneren. Nemlig at vi lever av det vi får her og nå, uten bekymring for fremtiden (kap. 1-3). Når vi snakker om adiafora og gudstjeneste betyr dette at hovedsaken er det Gud gir oss i dag, Guds tjeneste og vilje for oss slik den gis og åpenbares i nådens midler her og nå. Ikke at vi skal streve etter en fremtidig oppnåelse gjennom vår egen tjeneste, «frie» vilje eller optimaliserte metoder.

Avslutning

Vi kan så langt oppsummere slik: Guds løfte om syndenes forlatelse i nådens midler er det som skaper og opprettholder troen og åpner skapelsen for oss, og adiafora er Guds frie gaver i det skapte anvendt for nestens beste, i den grad de tjener dette formålet.

Vi har så langt snakket mye om nesten. Vår neste er alle mennesker i alle aldre og livssituasjoner, kulturer og miljø som utgjør mangfoldet i menigheten og kirken. En gruppe vi særlig skal merke oss fordi Jesus omtaler den på en helt spesiell måte er barna:

Jesus kalte dem til seg og sa: «La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem. Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det.» Luk 18:16f

Nettopp da kom disiplene og spurte Jesus: «Hvem er den største i himmelriket?» Da kalte han til seg et lite barn, stilte det midt iblant dem og sa: «Sannelig, jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket. Den som gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket. Og den som tar imot et slikt lite barn i mitt navn, tar imot meg. Men den som lokker til fall en av disse små som tror på meg, han var bedre tjent med å få en kvernstein hengt om halsen og bli senket i havets dyp.» Matt 18:1-6

Vi lever i en verden som er gitt oss av Gud, hvor Guds historie utfolder seg. Endringer er derfor av og til nødvendige.[13] En amerikansk kirkeleder sa det treffende slik: «[W]hen something is determined to be an adiaphoron, that's not where the dicussion ends; that is when discission among Christians begins[14] For uten at adiafora tjener Guds Ord i gudstjenesten, og uten en kontinuerlig vurdering av hva som best tjener nesten, ender man i moralisme og «formstrid» enten formen er «løs» eller «rigid».[15]

Det dreier seg ikke om å en gang for alle fastsette det eneste rette. Vi skal derfor, for å bruke Luthers formulering fra Lille katekisme, «frykte og elske Gud så vi» (I 4) gjør alt til beste for nesten der han er, i alle livets faser og situasjoner, slik at gudstjenesten samsvarer med inkarnasjonen, «Gud med oss.» (Matt 1:23).


[1]     Wade Johnston, «An Uncompromising Gospel: Lutheranism's First Identity Crisis and Lessons for Today», s. 47

[2]     Sammenlign Luthers forklaring til 1. og 3. artikkel i Lille katekisme, ref .Oswald Bayer "Martin Luther's Theology: A Contemporary Interpretation", s. 98f og 156

[3]     Alle sitat fra Konkordieboken er fra Jens Olav Mæland (red.) sin utgave

[4]     «Mot de himmelske profetene om bildene og sakramentet», «Martin Luther Verker i utvalg», bind III, s. 283

[5]     «A Book about True and False Adiaphora, wherein Almost the Entire Business of Adiaphora Is Explained, against the Pernicious Band of Adiaphorists» i «Adiaphora and Tyranny» redigert av Wade R. Johnston, s. 165-204. Angitte sidetall viser til denne.

[6]     Den latinske formuleringen «nihil est adiaphoron in casu confessionis et scandali» refereres generelt til Flacius, ref. Roy A. Harrisville, «Adiaphora» i «Dictrionary of Luther and the Lutheran Traditions», Timothy J. Wengert (hoverdred.), s. 2. For distinksjon mellom "casu" og "statu" se "Mathias Flacius and the Survival of Luther's Reform", Oliver K. Olson, s. 114. Se også FC Ep X 6 og FC SD X 10

[7]     «Examination of the Counsil of Trent», Part II, s. 115

[8]     Flacius er på sin side svært generell og summarisk når han beskriver gudstjenestens ordning og gjennomføring, med sakramentene i sentrum (192). Luther har tre ulike ordninger: «Formula missae», «Deutche messe» og en ordning for de troende, også der med sakramentet i sentrum. Vi finner ikke her statisk universell uniformitet, men ulike nivå av orden, hhv. åpen og tilrettelagt etter kontekst, dvs. etter hva som tjener nesten, ref. LW 53:19ff, 61ff og 64.

[9]     «Søndag Invocavit, 9. mars 1522» i "Levende Luther", Inge Lønning (red.), s. 202f

[10]   «Mot de himmelske profetene om bildene og sakramentet» i Verker i utvalg, bind III, s. 283.

[11]   «Om den trellbundne viljen» i Verker i utvalg, bind IV, s. 149

[12]   «[P]reken av D. M. L., tirsdag etter Innvocavit, 11. mars 1522» i "Levende Luther", s. 210

[13]   «Luther, Melanchthon, Flacius, Chemnitz and others in effect said that we have not always done it this way. It has been done other ways before. Their views are deeply rooted in Scripture, not human tradition, and not even in the supposed unwritten «apostolic tradition» which many claim for the tradition and shape of  eucharistic prayers.» Armand Boehme, «But We've Always Done it That Way!»: Wittenberg and Canterbury on Tradition», Logia, Vol. XII (2003), No 2, s. 14. «Vi tror, lærer og bekjenner at Guds menighet på ethvert sted og til enhver tid har myndighet til å endre slike seremonier, alt etter omstendighetene, på den måte som kan være til størst nytte og oppbyggelse for Guds menigheter." Se FC Ep. X 4 og FC SD X 9

[14]   President Mark Schroeder i Wisconsin Evangelical Lutheran Synod, sitert i Wade Johnston, «An Uncompromising Gospel», s. 98f

[15]   "Worship wars are not about different tastes or conservative versus progressive social groups, nor are such wars the mere result of generational differences in musical styles. Worship wars have one common goal: the desire to get rid of the forgiveness of sins and the cross of Christ and subsequently the cross each person must bear. Unfortunately, trading cross for glory rids worship of the gospel. Then, all that remains is a grand fight to the death over who has the better piety." Steven D. Paulson, "What is Essential in Lutheran Worship?", “Word and World”, Vol 26, no. 2, (spring 2006):158. Sml. referansen til striden mellom pietisme og ortodoksi i Roy A. Harrisville, «Adiaphora» i «Dictionary of Luther and the Lutheran Traditions», Timothy J. Wengert (hoverdred.), s. 2. Sml. også Luther i kommentaren til 1 Mos, LW 8:132-133


 

Relatert



Støtt foross.no
Ca leselengde
18 min
Ressurstype

  Hva Tror Vi

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Jarle Blindheim.
  Jarle er gift med Inghild og har fire barn. Han arbeider som ingeniør.
   Ressurser av Jarle Blindheim
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.