Åndens tale i Skriften – Og utenfor?

Sola Scriptura

Innen den protestantiske kristenhet har vi stort sett samme syn på Guds Ord og Åndens tale i Ordet. Tenk bare på det tette samarbeidet i Norsk Bibel og enheten i bibelsynet mellom de to kirkelederne, vår lutherske professor Carl Fr. Wisløff og pinselederen Thoralf Gilbrant.

Annerledes har det vært i møte med trosforkynnere og «herlighetsfolket». Ingen har utfordret og såret meg mer enn troende fra disse sammenhengene. – Kanskje på grunn av familiens helseutfordringer. Samtidig må sies at mange av disse trossøsken kan være både elskverdige og varme mennesker, som tror de gir og gjør det beste for andre med sine ord og forbønner. Men de ser ikke hvordan deres framferd kan overkjøre andre.

Det er ikke ubeskjedent å hevde at troende i mange kirkesamfunn har hentet inspirasjon fra den lutherske kirke med hensyn til skriftsynet, og i vårt sentrale skriftprinsipp, sola Scriptura (Skriften alene). Luther var pioner for dette prinsippet, som er kalt reformasjonens formalprinsipp, mens sola Fide (troen alene) er dens materialprinsipp. For Luther og hans etterfølgere var det å høre og lese Skriften ikke noe annet enn å høre Gud. Dette er det ikke mye igjen av i den lutherske kirke i dag.

Klassisk luthersk teologi fastholder helt og fullt Sola Scriptura og forkaster både pavelige, professorale, rasjonale, sosiale og andre mer «spiselige utgaver» av bibelsynet som behager de moderne ganer. Dette gjøres for å «forbedre» Ordet med velmente tilføyelser, forandringer, utfyllinger og forklaringer. Den sanne kristendom og lutherdom er overbevist om Skriftens enestående autoritet, entydige klarhet og åpenbare enhet. Skriften rommer bare én sammenhengende teologi. Ikke flere. Med Kristi kors som sentrum. Sola Scriptura er vår ledestjerne. Et prinsipp som var like tungtveiende på reformasjonstiden som Treenighetsdogmet.

Den rahtmanske strid

Hva betyr dette for vårt tema om Åndens tale? Før jeg besvarer spørsmålet, vil jeg dele litt fra en berømt strid på 1600-tallet, den rahtmanske strid. En strid som la grunnlag for framtidige diskusjoner om forholdet Ordet og Ånden.

Striden hadde sin bakgrunn i skriftene til presten Hermann Rahtmann (1585–1628).

Rahtmann var misfornøyd med tilstanden i den lutherske kirke, både med hensyn til lære og liv, og med rette – men han hadde ikke noe sunt og godt middel for å bøte på forholdene. Han hevdet at den Hellige Ånd må først lyse i hjertet for at vi kan bli kjent med den veien som beskrives i Ordet. For det er ikke nok med det ytre Ordet, mente han. Det indre ordet, det vil si Ånden og nåden, må virke først. Rahtmann så på Skriften slik den er i seg selv, som passiv og uvirksom, død og kraftløs. Bare Ånden utenfor Skriften, og før Skriften, kan gjøre den levende for oss.¹

Et eksempel fra denne striden henter jeg fra 2. Korinterbrev 3,6 – et vers som stadig blir misforstått: «For bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende». Som om Skriften (i sin helhet) er døde bokstaver! Det Paulus skriver om her, er om lovtavlene og forskriftene. Ikke at loven i seg selv er død, men at den skaper død og rammer vår egenrettferdighet! Med Ånden mener apostelen her evangeliets Ord, fylt av trosskapende liv. Ikke en Ånd utenfor Ordet, men en Ånd ett med Ordet, og i Ordet.

Mange teologiske fakulteter kom på banen i kampen om Ordet den gang. Jena-fakultetet uttalte at Guds Ord ikke er noe kraftløst ord, men et levende Gudsord, som har Kristus, med Hans liv, kraft og seier i seg. Liksom i nattverden. –

Professor Johan Gerhard var den som tok det mest kraftfulle oppgjøret med Rahtmann. Skriften kjenner ikke noe skille mellom det ytre og det indre ordet, sa Gerhard. Den indre mening i Skriften kan derfor ikke skilles fra Skriftens ytre ord og bokstaver. Ordet er et kraftig middel ved hvilket Gud meddeler de himmelske goder. Guds Ord er aldri uten Ånden, sa han. ²

De reformerte, Zwingli og Calvin, og store deler av den romerske kirke har noe av samme syn som Rahtmann. De betrakter Skriften mer som et tegn og vitnesbyrd på de himmelske goder, ikke som et middel for rikdommen. Det samme tenker de reformerte om sakramentene. Men slik er det ikke! Guds Ord er selve kraften. Kraften er ikke synlig, hevder Gerhard, men mystisk og åndelig usynlig, liksom i nattverden. Åndskraften er forenet med Ordet, som Kristi kropp i brødet og vinen. Det er avgjørende å holde fast ved at Guds ytre, hørbare og lesbare Ord formidler Åndens kraft og indre opplysning. Ordet og Ånden er alltid forenet og gjør ikke to forskjellige arbeider med oss, bare ett.

Det er tankevekkende at tidsperioden som blir omtalt som «den døde ortodoksi», kjente svært godt til Skriftens liv og kraftfullhet, mens svermerne og de «åndelige» behandlet Skriften som et dødt skall og en tørr lære som trenger «nåden og Ånden» for å bli levende! Reformatorene konfronterte spiritualister som Hermann Rahtmann og Thomas Müntzer m.fl. med Sola Scriptura og proklamerte følgende over deres syn: «Bibel, Babel, Bubbel!» (det vil si: «Bibel, forvirring og babling!»)

Hva sier Skriften om ord utenom Ordet? Noen skriftsteder

Jer 23,28–31: «Den profet som har en drøm, han får fortelle en drøm. Men den som har mitt ord, la ham trofast tale mitt ord! Hva har halmen å gjøre med kornet? sier Herren. ²⁹ Er ikke mitt ord som en ild, sier Herren, lik en hammer som knuser berg? ³⁰ Se, derfor kommer jeg over de profetene som stjeler mine ord fra hverandre, sier Herren. ³¹ Se, jeg kommer over de profetene som bruker sin tunge og sier: Så sier Herren!» – Skriften skiller tydelig mellom ulike åpenbaringsformers tyngde og verdi. Den fremste åpenbaringsformen og det høyeste kommunikasjonsmiddel for Herren er Ordet. Han kan også tale til oss gjennom drømmer, men de er av sekundær kvalitet. Noen profeter den gang favoriserte imidlertid drømmen, liksom korinterne på aposteltiden favoriserte tungetalen framfor atskillig bedre åpenbaringsformidlinger.

Joh 16,8: «Og når han kommer, skal han overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom.» – Dette er ord der Ånden overbeviser om synd, en Ånd som er forenet med ordet i Ordet: Ånden kan bruke spesifikke sannheter i Ordet om synd og anvender disse på syndere på en meget konkret og direkte måte. Framfor alt på vantroen. Han kan bruke mange slags ord og uttrykk om synden, som ikke står i Ordet, men som er avledet av Bibelens Ord. Men især anvender Han evangeliet på oss … Det kan også gjelde en hel forsamling. Det står jo endog at Ånden overbeviser verden, da kan Han sannelig ramme en kristen forsamling også. Det har jeg erfart mange ganger.

Joel 3,1-2 - Ord vi ikke kan lese direkte fra Bibelen: «Og deretter skal det skje at jeg vil utgyte min Ånd over alt kjød. Deres sønner og døtre skal tale profetiske ord. Deres gamle menn (i livets helning) skal ha drømmer, og deres unge menn skal se syner. ² Ja, også over treller og trellkvinner vil jeg utgyte min Ånd i de dager».

Mange fortolkere, fra begynnelsen av, har hevdet at denne profetien fra Joel henspiller på pinsedag. Det anser jeg som riktig. Men Ordet i Joel går ut over pinsen og videre enn til forsamlingen på pinsedag. Ordet har universell rekkevidde og omfatter begge kjønn, alle aldre og enhver rang, som Ånden utruster med den Hellige Ånd, med gaver som profeti, syner og drømmer, med guddommelig stempel. Det som formidles kan være direkte bibelord, men også friere budskap som vitnesbyrd, syner og drømmer, i overensstemmelse med Bibelens profeter og Apostlenes lære.

Apg 16,6 f: «De dro så gjennom Frygia og det galatiske land, fordi de ble hindret av Den Hellige Ånd fra å tale Ordet i Asia. ⁷ Da de var kommet i nærheten av Mysia, prøvde de å dra til Bitynia, men Jesu Ånd ga dem ikke lov». Her ser vi at Ånden kan lede mennesker direkte inn i nye situasjoner. Han kan sende ut (Apg 13,3), hindre og veilede og endre våre planer (Apg 16,6 f.), slik Han gjorde gjennom synet som Paulus her fikk.

Kan Ånden tale helt «utenom» Ordet? Uttalelser fra noen fremtredende lutherske teologer

Eldre lutherske teologer er klinkende klare på at Ånden aldri flakser av gårde som en fortumlet due utenfor sitt rede. Redet er Ordet. Men ble dette syn på Åndens virke, som Gerhard forfektet, konsekvent gjennomført? Ja, når det gjelder troslæren, budene og etikken var det ingen slingringsmonn. Her har Ordet, forenet med Ånden, første og siste ord. Døren er stengt for alt annet! Men hva med profetier som ikke direkte kan leses ut fra Ordet? Den apostoliske kirke hadde utvilsomt profetier og åndsåpenbaringer, som den kristne kirke ble opplært i å ikke fornekte a priori (uten erfaring og observasjon), men disse måtte prøves på det apostoliske Ord, og måtte aldri betraktes på linje med eller over apostlenes talte eller skrevne ord. – Jeg har besvart spørsmålet, men:

Kan da den Hellige Ånd uttale seg om andre forhold, forhold som for eksempel en aktuell situasjon i kirken, om framtiden og spesielle behov vi som troende har, og eventuelle farer som møter oss? Eller annet? – Først noen ord av Francis Pieper (1852–1931), den fremste dogmatiker innen Missourisynoden i USA på begynnelsen av 1900-tallet. Han støtter seg til 1. Tim 4,1 ff hvor det står: Men Ånden sier med klare ord at i kommende tider skal noen falle fra troen og holde seg til forførende ånder og demoners lærdommer. Til dette skriver Pieper: «

Vi tviler ikke på at Gud, fram til denne dag, til tider åpenbarer for noen mennesker om fremtidige ting som gjelder kirkens eller statens tilstand, for at dette skal kunngjøres og være til nytte for mennesker.» ³

En av de fremste teologer på 1600-tallet, nest etter Martin Chemnitz og Johan Gerhard, var Johan Quenstedt fra høyortodoksien. Han nøt stor troverdighet den gang (som nå). Quenstedt sier:

«Vi må skjelne mellom det som gjelder (en ny åpenbaring av) en trosartikkel og det som angår kirkens tilstand, sosiale liv og framtidige begivenheter; det første avviser vi. Det siste imidlertid, som noen holder det for, skal ikke fremheves med nødvendighet som vi må tro på – likevel skal ikke dette for raskt avvises.» – Må ikke for raskt avvises. Den store dogmatiker hadde en nøkternhet vi bør merke oss.⁴

Hvis noen praktiserer sin nådegave langs nevnte profetiske linjer, må vi altså ifølge Quenstedt ikke bøye oss for alt, som mange innen herlighetsmiljøer tror og gjør, men like fullt lytte og prøve alt på Ordet, så langt som mulig, og vurdere om vi skal følge de aktuelle råd, formaningene eller hva så må være – i lys av Skriftens samlede budskap. (Pieper, Christian Dogmatics, bd. I, s. [sidetall mangler].)

– Jeg deler Piepers syn som skjelner mellom guddommelige, Gudgitte apostoliske ord av læremessig, etisk karakter, og mer eller mindre Ånds-menneskelige «åpenbaringer». Det siste må prøves og eventuelt fordømmes/aksepteres.

Et par eksempler på «åpenbaringer» som går ut over disse grensene:

Den sveitsiske reformatoren U. Zwingli hevdet at Ånden hadde åpenbart seg for ham i en drøm, nemlig ved at ordet est («er» – dvs. «dette er Jesu legeme/blod») i nattverd-innstiftelsen egentlig betyr significat («symboliserer» eller «betegner»). Altså at nattverdelementene ifølge Zwingli «symboliserer» Kristi legeme og blod. Kristi legeme og blod er ifølge Zwingli ikke i brødet og vinen, men bare i det himmelske. Vårt standpunkt er imidlertid at nattverdelementene fortsatt er vanlig brød og vin, samtidig som Kristi legeme og blod er reelt til stede i Kristi elementer.⁵

Et annet, mer nærliggende eksempel henter jeg fra en person jeg traff for en tid tilbake. Han var misfornøyd med ekteskapet, særlig med kona, og begynte å be om å få en ny hustru (!). Han ble bønnhørt, dessverre – men ikke av Gud, vår Far. Satan besvarer mer enn gjerne bønner med opphav i våre lyster! Begge eksemplene vitner om et grovt brudd med Skriftens syn på åpenbaringer av lærespørsmål og etisk liv!

Hva med Luther selv og påfølgende åndelige fedre?

Luther er også en som har noe å si oss om Åndens tiltale. Dagens lutheranere er lite kjent med Åndens tale til reformatoren. I en meditasjon over budene og Fadervår skriver Luther følgende i sin lille, innholdsmettede bok om bønn til sin barberer Peter Beskendorf:

«Om den Hellige Ånd kommer under slike tanker og begynner å forkynne i hjertet ditt med rike, opplysende tanker, så vis ham ære. La det skrevne skjemaet fare! Vær stille og lytt til ham som kan det bedre enn deg. Merk deg det han forkynner og skriv det ned, så skal du (som David sier) erfare vidunderlig ting i Guds bud».⁶

Og et annet sted skriver han om gode tanker som kommer til oss mens vi ber:

«Gi rom for disse tankene og lytt i stillhet, og ikke under noen omstendighet hindre dem. For det er Den Hellige Ånd selv som taler, og ett ord av hans tale er bedre enn tusen av bønnene våre».⁷

Stundom taler, forklarer og tilskynder Herren også meg med ord som overensstemmer med det Luther og våre gamle fedre erfarte. Med en røst fylt av varme, trøst og tilskyndelse.

Luther mener naturligvis ikke at vi skal forlate det ytre Ord, men vi skal være åpne for at Ånden taler til oss og andre personlige ting gjennom Ordet mens vi ber. Særlig når vi er i nød. Hva er det Herren særlig taler til oss om? Han kan opplyse oss til frelse og liv, om vår synd og svikt, sin nåde, trøst, glede, fred, kraft, lys, vilje, visdom og lignende.

Våre gamle fedre var ikke skyggeredde for åndelige bønneerfaringer. I den bibelske Kristusmystikken (det vil si «Kristusforeningen», eller Unio Mystica) er det alltid en strøm av barnekårets Ånd. Jeg tenker blant annet på Christian Scrivers (1629–1693) vidunderlige bokverk Seelen-Schatz (Sjeleskatt, på 2000 dobbeltspaltede sider), der han vektlegger betydningen av eiendomspronomenet «min»: Han skriver:

«¹⁰

Vi må komme til det punkt at vi med hjertelig tillit kan si: «Min Fader! Min Gud!» Og i Ånden høre et gjensvar: «Min Sønn! Mitt barn»!⁸

»⁹

Den unike lutherske vekkelses-professor Heinrich Müller, Scrivers samtidige, dro folk fra store og vide områder til sin talestol i Rostock, og uttrykker seg enda tydeligere og sterkere enn mange lutheranere gjør om denne sak. Han skriver (her i en forkortet tekst fra sin intense bok «Guds kjærlighet til sjelen»):

«⁸

Det er lett å rose seg av Ånden, men om denne ros er rett, kjennes dette ved at Han virker og er kraftig. … Når Ånden er i hjertet, roper Han «Abba, kjære Fader!». Åndens røst må du kjenne (føle). Han sukker, taler og synger … Ja, enda mer: Han skriker og roper av all makt. Med usigelige sukk vitner Han med vår ånd. Hvorledes kan vårt hjerte la være å høre et slikt rop, sukk og vitnesbyrd? Til dette tjener anfektelser og lidelser mye. Hvis du ikke føler dette ropet, så slutt ikke med å be, inntil Gud bønnhører deg; for det står ikke vel til med deg (!).¹¹

» – Vekkerord til oss blodfattige lutheranere av i dag! Müller er opptatt av at Ånden lærer og ber inne i oss. Og har dekning for det i Ordet.

Et sidesyn om Åndens tiltale i stillheten

Luther forsto stillhetens hemmelighet. Han sammenligner Herren med solen, og vårt hjerte med vannet. Solen varmer langt kraftigere det stille vannet enn en elvestrøm som raser av gårde.

Tausheten må være stor for at Guds Ord skal høres innvendig i oss, sier Müller. – J. Arndt og H. Müller var begge påvirket av Augustin, og siterer den store kirkefaderen: Jeg vil tie helt for at du alene kan tale i meg.¹³

Jeg har understreket at det viktigste midlet som forener oss med Kristus, er det ytre Ordet. Men Ordet må bli vårt. Det må inn i våre hjerter, ramme våre synder, skape tro og virke det nye livet inne i oss. Det gjelder oss alle, ikke bare «spesielt velsignede kristne».

For å presisere: Alt vi ikke kan lese og høre «utenom» Skriften er alltid dunklere, skyet, sløret, grumsete, uskarpt og utydelig i forhold til Bibelens Ord (men av den grunn ikke uvesentlig), og må tolkes med Ordet som rettesnor. Alt som glitrer, er ikke gull! Avsenderen av et «budskap» og mottageren av budskapet er ikke å betrakte på linje med de nytestamentlige apostler og profeter. Uansett hvor utrustet vedkommende er.

Vi oppfordres verken i Skriften eller hos lutherske Kristus-mystikere til å søke Åndserfaringer «for deres egen skyld», men for at Kristus skal æres i våre liv og fylle oss. Og for at Faderen kan få gi oss et lite håndtrykk på at Han er der, da vi vet så lite om det som venter på oss. Og samtidig hjelpe oss til å gi andre et håndtrykk og en tiltale.

Noen erfaringer, blant annet fra vekkelser

I de vekkelser jeg har fått nåde til å være en del av, har jeg erfart besynderlige ting. En vekkelse kan dra med seg mye vrakgods, men også mange velsignelser og rikt nærvær av den Treenige Gud.

La oss først avdramatisere (til en viss grad) spørsmålet om Åndens tiltale. Hva med bønnesvarene vi får, særlig i vekkelser? Alt står ikke i Skriften. Den Hellige Ånd kan formidle gaver, ledelse, hjelp i konflikter og situasjoner.

Hva med misjonærkallet og forkynnerkallet? Er disse kallene drevet bare av rasjonelle vurderinger fra et hovedstyre? Kan ikke Ånden overbevise en forkynner om tid og sted, om å dra til et område eller land? Det er nok av eksempler på det. Dette gjelder også kallet i Norge. Og i sammenheng med dette: Hva skal jeg forkynne? Evangelistgaven er en av gavene som følger meg. Jeg kan på forhånd bli minnet på hva som er særlig aktuelt for stedet, vekkelseshindringer – eller hvilke mennesker som kommer til møtet den aktuelle dagen. Stundom får jeg visshet om hva jeg skal vektlegge i loven og evangeliet. Det står ikke i Skriften noe om steder jeg bør dra til eller hva jeg bør forkynne i 2026.

Det er ikke ukjent at Ånden tilskyndet meg til å reise til en plass på Vestlandet eller nordover eller et annet sted. Da har jeg stundom dratt og blitt drevet fritt til steder slik haugianerne gjorde. Slike påminnelser og «beskjeder» kan ligge nær opp til det profetiske i Ordet … Jeg forsøker samtidig alltid å samtale med ledere i den aktuelle foreningen/menigheten om situasjonen. Ikke sjelden har ting blitt «åpenbart» for meg før jeg ankommer stedet og fikk mulighet til å kommunisere med de troende/lederne.

Noen drastiske situasjoner kan også forekomme, særlig i vekkelsestider. Jeg har vært tilbakeholdende med å gå inn i situasjoner jeg nevner i det følgende, men når situasjonen var akutt og gikk på liv og helse løs, har jeg ikke kommet utenom å følge opp hendingen: Herren Jesus har stundom vist meg, mens jeg var i bønn for en forsamling, og ofte dagen(e) før ankomsten, at noen ledere/personer på stedet levde i uoppgjorte synder – det være seg en alvorlig konflikt mellom to personer. Dette var ofte en vekkelseshindring. Eller ledere som levde i seksuell eller økonomisk utroskap. Ja, jeg har også erfart forkynnere som levde i dette uvesenet. En gang jeg skulle tale for en større forsamling av ledere, fikk jeg i løpet av natten i forveien «se» to personer som hadde et altfor intimt forhold til hverandre. De var begge gift på hver sin kant. Begge kom til det aktuelle møtet. Mens jeg talte, bl.a. om Jesu troskap og vår utroskap, så jeg på dem noen ganger. Han satt ubevegelig som en jernstøtte. Hun ble rammet, angret, søkte sjelesorg og var evig takknemlig for å bli reddet ut av forholdet …

Jeg har også fått «avdekket» at en av lederne i forsamlingen var pedofil og misbrukte søndagsskolebarn. Han var den skarpeste motstanderen av vekkelsen, naturlig nok! En annen gang ble jeg på forhånd minnet om konemishandling og/eller psykopati. Eller at en leder stjal fra kollekten. Og alt dette mens jeg var i bønn før møtene. Bare ektefeller, søndagsskolebarna, vedkommende overgriper eller noen få andre kjente til situasjonen. I ett tilfelle endte det som ble avdekket i rettssak og fengsel for overtrederen. Noen ganger har også kristenlivet til den som hadde begått de syndige og onde handlinger blitt reddet.

Jeg spør: Skulle ikke Herren ha hjerte for ektefeller som ble mishandlet, barn som ble misbrukt, familier – ja, hele forsamlinger som ble manipulert og kontrollert av psykopater o.a. i lederstillinger? Ikke ukjente fenomener mellom oss! Og i stedet la troende, familier og forsamlinger lide i årevis? Og ikke avdekke Satans landingsplasser? Og er ikke dette i overensstemmelse med Joh 16: «Ånden overbeviser om synd» – ikke bare min, men også andres. Ja, verdens og lederes synder?

Slike avsløringer må vi nærme oss med stor varsomhet og ydmykhet fra en talestol – være generelle på en slik måte at ofrene blir møtt og frigjort av Ordet, og overtredere rammet av loven. Og videre: Hvis vi kommer i direkte tale på tomannshånd med han/hun som lever i uoppgjort synd, må vi alltid være varsomt prøvende, og framholde for oss selv og andre at vi kan ta feil og at alt må undersøkes i lys av Ordet, som er sannheten alene – så langt som mulig er. Og sørge for muligheten til å konsultere med ledere på stedet som vi har tillit til, før vi går inn i en situasjon.

Men vi må aldri tro om oss selv at vi er som apostlene – ufeilbarlige mottagere og formidlere, jf. Peter i møte med Ananias og Saffira, Apg 5. Det er farlig med «apostoliske ledere»/«apostelkirker».

Hvis leseren får inntrykk av at jeg vasser i en flom av åpenbaringer og profetier, vil jeg si: Slett ikke! I mitt ca. 45-årige virke som forkynner (inklusive 5 år i prestetjeneste) har jeg bare erfart 10–12 av slike avsløringer av enkeltpersoner og forsamlinger som er nevnt over. Men blottstillinger av dette slaget har mange steder vært avgjørende forut for og under flere vekkelser gjennom tidene. Slike hendelser kan ikke sammenlignes med Guds eget Ord, men være en hjelp til å forkynne presist. I de fleste tilfeller er imidlertid sunne utleggelser av Ordet i like stor grad i stand til – ja, ofte mer – å utrette dypere og sterkere ting enn det jeg her nevner, og lede til frigjørelser av skjulte synder.

Også når det gjelder smertefulle erfaringer i fortiden hos en konfident, kan Herren stundom belyse et forhold mens vi ber, som for eksempel et fortrengt traume (misbruk, incest o.a.). Vi bør være flere ved en slik forbønn. – Noen ganger, der det er mulig, er jeg sammen med en lege/psykiater eller en annen fagperson i forsamlingen i en slik situasjon, mens jeg varsomt sjekker ut underveis om vedkommende kjenner seg igjen.

Enkelte lutherske teologer og kristenledere av i dag er mer restriktive, ja, kan oppleves mer avvisende overfor Åndens tiltale og profetier enn Bibelens egne profeter og apostler, samt teologiske giganter på reformasjonstiden og perioden derpå. De sistnevnte var ualminnelig lærde og nøkterne Åndens menn, som overgår oss i vår tid, men satte «døren» (noe) åpen for Åndens tale utenfor Skriften på områder som ikke gjelder lære og etikk. I sitt betimelige oppgjør med herlighetsteologien står noen lutheranere i fare for å havne i den andre grøfta. Utroskap mot Skriften kan gå begge veier, enten ved at noe legges til eller noe trekkes ifra.

Noen synspunkter på trosforkynnere og Åndens tale

I trosmenigheter dreier mange av åpenbaringene seg helst om ledelser, velsignelser, store vekkelser, utvidelser av menighetsbygg, suksess. Tiltaler fra Herren om slike ting blir nærmest likestilt med apostlenes Ord. Og båret fram med stor skråsikkerhet og «autoritet». Profeter i disse sammenhenger blir oppfattet som å ha samme myndighet/autoritet som de gammeltestamentlige profeter. Ja, som apostlene og Moses! En tragisk villfarelse! – De som ikke bøyer seg, er nærmest å betrakte som frafalne. Skeptikere er preget av «religiøse ånder». Disse «høye ånder» vandrer på en helt «selvfølgelig måte», ja, jeg tør si freidig og uærbødig måte, med Herren. De trekker Ham ned på et høyst menneskelig plan, eller løfter seg selv opp til Gud og blir «dus» med den Allmektige. Selv lever de i «en overnaturlig dimensjon». Dessuten må vi trenes opp til å høre, som om Herren ikke er i stand til å tale – klart! Nei, Han trenger våre metoder!

Jeg «smaker» ikke Jesus i denne forkynnelsen og deres skrifter. Bare store ord om mirakler, tegn, under, salvelse, suksess, en ny reformasjon og lignende! De høye ånder vet ikke hva reformasjonen bestod i på 1500-tallet. Hovedsaken med en slik forkynnelse er ikke å se Ham på korset, se inn i soningen og forsoningen, leve inntil Ham og i Ham, kjenne Ham, forenes med Ham – men at Herren skal «backe» oss opp i alle jordiske forhold.

Jeg reagerer også på det at slike forkynnere kan ta autoritet over sykdom og situasjoner. Hvor har de det fra? Apostlene kunne opptre slik, men ikke vi. Vi er kalt til å be i Jesu navn, ikke befale. Men jeg benekter ikke at noen rent unntaksvis kan tiltale sykdom, ved særskilte tilskyndelser. Mark 11,22 f. Og særlig der åndsmakter er til stede og han/hun har vært under okkult innflytelse. Noe som ikke var uvanlig på aposteltiden og på flere nåværende misjonsmarker.

Trosforkynnere opptrer som om de kan «ta nakketak» på Herren og få Ham til å gjøre det de ønsker. De behandler sykdom på linje med onde ånder, for så å drive ut plagene. En manipulerende metode! For egen del bruker jeg aldri en metode. Jeg kan heller ikke se at det jeg har nevnt over fra egne erfaringer, sammenfaller med de karismatiske utspill jeg har opplevd i visse herlighetsteologiske sammenhenger. Selv om det også her forekommer oppgjør med ledere som lever i synd.

Det er besnærende at praksisen hos flere av trosforkynnerne minner om erfaringer fra troslivet, bønne- og forbønnstjenesten i et normalt kristenliv og misjonærliv. Men helheten viser at de overdriver sin rett til å bruke de mange «underfulle» bibeltekster helt tilfeldig, fra GT og NT, etter sin egen åndelige ideologi, uten noen anerkjent og sunn fortolkning av tekstene. Sola Scriptura er forlatt. Dessuten utviser disse høye ånder i svært liten grad det å fornekte «jeg-et», meg og mitt, som vi har lært av middelalderskriftet Theologia Germanica («den tyske teologi») fra 1300-tallet, og som Luther satte så høyt. Men ukjent for de veldige ånder. Hva er ydmykhet?

Det er smertelig å vite at mange som sitter under talestolen til ulike «overapostler», lar seg forføre av alskens «løfter», «visjoner», «åpenbaringer» og «profetier»!

Jeg tør ikke påberope meg å ha en stor tro. Jeg kjenner meg som en liten forkynner, ja, ingenting i forhold til en Paulus. Likevel våger jeg å bruke omtrent de samme ord som han uttalte om samtidens «høye ånder og elite-troende»: «Jeg står ikke tilbake for disse såre store apostler». 2 Kor 11,5 (NO 30).

Kjære leser, hvis du møter en som snakker høyt om Ånden uten Guds Ord, bør du utfordre vedkommende og spørre: Den Ånd du snakker om, som du mener du har så mye av – er den fra Gud? Hvordan vet du det? Hvilke kriterier bruker du for å skjelne mellom det falske og det sanne? – Hvis Ånden løsrives fra Skriften, blir vi offer for ethvert «lærdoms vær». Vårt mål er at vi «ikke lenger skal være umyndige og la oss kaste og drive om av ethvert lærdoms vær ved menneskenes spill, ved kløkt i villfarelsens kunster». Ef 4,14.

Herre Jesus, jeg vil hvile hos deg, se på deg, stole på deg i ditt Ord, ikke vakle til høyre eller venstre på grunn av ulike stemmer, men se inn i Ordet, være stille innvendig fra alt rundt meg, slik at jeg hører hva Ånden sier til meg og andre i Ordet. – Slik du stadig formaner oss til i Åpenbaringen 2–3: Hør hva Ånden sier til menighetene!

Noen avsluttende og summerende punkter

1: På 1600-tallet hadde vi en berømt strid om forholdet mellom Ånden og Ordet: den rahtmanske striden. Den klassiske lutherdom slo den gang fast at Ånden og Ordet er forenet, som Kristus og dåpsvannet, og som Kristi legemes og blods forening med nattverdelementene. Professor Johan Gerhard var sentral i denne striden – en strid som også rammet katolsk og reformert teologi.

2: Hva sier Skriften og noen av våre lutherske fedre om forholdet mellom Ånden og Ordet? Skriften åpner overhodet ikke for nye åpenbaringer i spørsmål som gjelder Herrens lære og bud, men den er åpen for Åndens tale om ulike personlige, menighets- og samfunnsmessige forhold. En slik veiledning avleses ikke nødvendigvis direkte fra Skriften, men aldri i uoverensstemmelse med Skriften.

3: Luther var vel kjent med Åndens tiltale når han mediterte over katekismen, og erfarte ord fra Ånden som gikk utover og uavhengig av skrevne bønneskjemaer, bud, trosbekjennelsen, Fadervår o.a. Etterfølgere som Chr. Scriver og Heinrich Müller erfarte likedanne kraftige rop fra Ånden i sitt indre.

4: For å høre denne siden ved Åndens tale er stillhet i sansene et viktig middel, liksom solen lettere varmer det stille vann enn det urolige. Hallesby skriver: La din sjel få tid til å avkobles fra alt det ytre, de mange ting. Gi Gud tid til å spille bønnens preludium inn i din atspredte sjel. La andakten, den hellige passivitet, få åpne alle sjelens dører inn til den evige verden.

5: Misjonær- og forkynnerkallet leses ikke alltid direkte fra Skriftens ordlyd, men kan oftest være en følge av Åndens tilskyndelser til å bryte opp og reise med Ordet i inn- og utland.

6: Forkynnere som står i (klassiske) vekkelser er vanligvis ikke ukjente med at den Hellige Ånd åpenbarer synder i forsamlingene, veileder om veivalg og leder mennesker presist inn i aktuelle sannheter i Ordet – sannheter som de selv ikke har kunnet tenke ut – til trøst og formaning. Her kan Ånden være svært direkte og aktuell i sin åpenbaring av sannheter, avsløringer og «oppbyggelser».

7: Herlighetsforkynnere bryter ofte grensen mellom det guddommelige og det sjelelige. De tror de vandrer i en guddommelig sfære og hører kontinuerlig og uavlatelig hva Gud sier. De står stadig i fare for, ikke bare «å høre hva Ånden har på hjertet», men forsøker endog å instruere Ånden med hva de selv har på hjertet!