Altfor ofte tar vi det for gitt at de ord og begreper vi møter mellom Bibelens permer, har samme betydning i Bibelen som de har i dagligtalen.
Ett av de ordene der dette er tydeligst, er når Bibelens forfattere taler om kjærlighet. Når vi i Sverige i dag bruker «kjærlighet» og «elske», er det vesentlig forskjellig fra Bibelens bruk av ordene. Professor Gerhardsson skriver i boken Med hela ditt hjärta:
Det hebraiske ordet for «elske» (ahav) er sterkere enn det svenske ordet. Det peker på en holdning og væremåte mer enn på en følelse. Derfor kan «kjærlighet» kreves. Det som menes med å «elske Gud», er å behandle ham som Gud: tro på ham, adlyde ham, være tro mot ham – uansett hva han sender, og hva han begjærer.
At dette er korrekt, finner vi også i Det nye testamente som knytter kjærligheten og kjærlighetens vesen til Jesu død på korset. Johannes skriver:
På dette har vi lært kjærligheten å kjenne at han satte livet til for oss. Også vi skylder å sette livet til for brødrene. 1 Joh 3:16
Og litt senere:
I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder. 1 Joh 4:10
Jesu død på korset, der han som tjener og i lydighet mot Faderens vilje ga sitt liv for vår skyld, er selve svaret i Det nye testamente på hva sann kjærlighet er.
For oss som lever i 2000-tallets Sverige, er dette en veldig utfordrende undervisning. Ikke minst gjennom media er vi blitt opplært til å tenke at kjærlighet har med bekreftelse av ens eget jeg å gjøre, ikke med tjeneste.
Dette blir spesielt tydelig når vi likestiller «kjærlighet» og «elske» med en følelse. Dessuten assosieres «kjærlighet» i dag ofte med toleranse, inkludering og en «la-det-skure»-mentalitet – og absolutt ikke med grensesetting eller lydighet. Magnus Malm skriver:
[Vi kan] ikke uten videre snakke om å elske og forutsette at vi forstår hva det betyr. Vi er så smittet av samfunnets syn på kjærlighet at vi ofte er veldig langt fra det Gud mener. Når vi bruker ordet «elske» om en bil som synonym med samleie og heftig forelskelse, da er det ikke rart at til og med kristne mennesker blir forvirret over hva det hele handler om. Ordet er jo blitt snudd 180 grader: fra opprinnelig å bety å gi sitt liv for noen, til den følelse som oppstår når en selv blir tilfredsstilt.
I skarp kontrast til definisjonen av kjærlighet som vi finner i vårt samfunn, oppfordrer Jesus oss til å holde sammen begrepene kjærlighet og lydighet. «Dersom dere elsker meg, da holder dere fast på mine bud», sier han til sine disipler (Joh 14:15; jf. 14:23-24). Tydeligere kunne det neppe sies: I bibelsk forståelse henger kjærlighet uløselig sammen med lydighet mot Guds vilje.
Dette får konsekvenser for den kristne tanken at Guds lov kan sammenfattes i det vi kaller «det dobbelte kjærlighetsbudet». Evangelisten Matteus forteller at Jesus en gang fikk spørsmålet om hvilket bud som er det største i loven. Han svarte:
Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første budet. Men et annet er like stort: Du skal elske din neste som deg selv. På disse to budene hviler hele loven og profetene. Matt 22:37-40
I likhet med Jesus skriver Paulus at «den som elsker sin neste, har oppfylt loven». Og:
… hvilket som helst annet bud, de sammenfattes i dette ord: Du skal elske din neste som deg selv. Kjærligheten gjør ikke nesten noe ondt. Derfor er kjærligheten lovens oppfyllelse. Rom 13:8-10
Hva skjer når vi forsøker å tillempe disse uttalelsene til en sekularisert definisjon av kjærlighetsbegrepet? Jeg mener det er to ulike mønstre som pleier å vise seg. Begge disse mønstrene er etter min mening like skadelige som de er ubibelske.
Det første mønsteret er at man ut fra det faktum at loven sammenfattes i kjærlighetsbudet, trekker slutningen at alle andre bud eller regler for kristen livsførsel er overflødige. I stedet for å lese som det står – «Dette er det største og første budet» – leser man: «Dette er det eneste budet.»
Kanskje var denne holdningen i seg selv ikke så farlig, om det ikke var for det forvrengte synet på hva kjærlighet er. Men om man definerer kjærlighet som å bekrefte og (i toleransens navn) å ikke sette noen grenser, blir det veldig lett til at de bud som står i konflikt med dette synet på kjærligheten, tolkes som «utkonkurrert» av kjærlighetsbudet.
Ikke minst rammes Bibelens etiske undervisning og Jesu tale om seg selv som den eneste veien til Gud (Joh 14:6 m.fl.) av denne holdningen. Følgen av å definere kjærlighet som å «ikke sette opp noen grenser» blir altså at man tar til seg Bibelens undervisning når den blir bekreftet av egne idealer.
Et annet mønster som går igjen i vår egen tid, er at man helt enkelt visker ut den første delen av Jesu doble kjærlighetsbud. Ved å tone ned budet om kjærligheten til Herren – som jo i Skriften er selve grunnen til at vi skal elske de menneskene som er skapt i hans bilde (se Jak 3:9) – vinner man sympati fra omverdenen og humanistene. På den måten blir det også lettere å føre en dialog mellom kristne og ikke-kristne.
Men samtidig mister man det klare kristne budskapet om kjærligheten som er definert av Gud. Fokuset havner helt og fullt på den kjærligheten som kan vises (eller oppstå) mellom mennesker. Igjen blir resultatet at de tankeganger som utfordrer den sekulære humanismen, blir renset ut.
Ifølge Skriften går radikal kjærlighet hånd i hånd med lydighet mot Herren og hans vilje – den Gud som er selve Kjærligheten (se 1 Joh 4:8, 16). Likevel er det viktig å legge til at denne lydigheten – nettopp fordi Gud er kjærlighet – ikke trenger være noen blind lydighet. Det er heller en lydighet som vokser frem som et gjensvar på Guds nåde og kjærlighet mot oss. Som Johannes også skriver:
Vi elsker fordi han elsket oss først. 1 Joh 4:19
Jo bedre vi lærer å kjenne Herren, desto større glede vil vi kjenne over hans veiledning til et hellig liv. Vi kommer til å glede oss over vårt kall til å ha Jesus og hans vilje som høyeste norm, og vi kommer hele tiden til å lenge etter å forherlige ham med vårt liv.
Fotnote: Teksten i denne artikkelen er i hovedsak hentet fra boken In på helig mark – om at leva i den Heliges närhet (Libris 2006).
Teksten er oversatt fra svensk av Inger Holter.
