Spørsmål: Spørsmålet mitt handler om gjendåp. Jeg er selv medlem av den danske folkekirke og er ikke i tvil om mitt eget dåpssyn: Jeg er troende barnedøper. Min søster og svoger har blitt gjendøpt, og derfor presser spørsmålet om deres frelse seg veldig på hos meg. Jeg frykter at det er et hån mot Gud å la seg gjendøpe. “Din dåp var ikke god nok første gang, så nå gjør jeg det igjen”. Og at man derfor går utenfor hans frelse ved å la seg gjendøpe. Forkaster man Gud ved å la seg gjendøpe? Eller er min frykt ubegrunnet? (For da kan vi vel alle egentlig la oss døpe igjen for å få den “opplevelsen” også..?) Jeg håper dere kan hjelpe meg med svar på dette. Det tar stor plass i hverdagen min og jeg har forgjeves søkt etter svar i Bibelen, uten hell. Svar: Takk for spørsmålet ditt. Jeg forstår veldig godt at det tar stor plass. Man kan nesten si at det er en god ting, for det berører to kjære ting: dåpen og familien. Hvis man ikke tok det alvorlig, ville man ha et problem enten med dåpen eller med familien.For det første, det er ikke rart at du ikke kan finne direkte svar på spørsmålet ditt i Bibelen, for spørsmålet om gjendåp er, som du sikkert er klar over, ukjent for det Nye Testamente. Likevel har Skriften svar til oss, fordi vi har situasjoner og spørsmål som ligner.
For det andre, slik jeg leser det Nye Testamente er det feil å forkaste sin barnedåp og la seg døpe på nytt. Der er vi enige og der har du rett. Gjendåp er å problematisere den frie nåde, fordi det er å ville supplere Guds eget verk med ens eget. Og det bygger på en misforståelse av både dåpens natur og av frelsens vilkår. Du kan evnt lese mer om dette i min lille bok "Hvad Bibelen faktisk siger om barnedåben".
Men så, for det tredje, synd og misforståelse er ikke grunn til fortapelse!
Dommen er til syvende og sist Guds, og ikke vår, og vi skal være forsiktige både med å dømme og å frikjenne det Skriften ikke sier noe direkte om. Men hvis vi sammenligner med, for eksempel, galaternes situasjon, står det helt tydelig at galaterne hadde begynt å problematisere den frie nåden. De hadde begynt å supplere Kristi fullbrakte forsoningsverk med sine egne gode gjerninger.
I deres tilfelle er nå kristenlivet blitt gledesløst, kraftløst og kjærlighetsløst, og Paulus må undervise dem fra begynnelsen av om lov og evangelium og om frelsens vilkår. Han er ulykkelig over det som har skjedd.
Men de har ikke falt fra. Han regner dem fortsatt som sine barn. De står fortsatt i nåden. De har ikke sett rekkevidden av nådens frihet og har blitt ufrie og trellebundne, og Paulus må advare dem om frafallets mulighet. Men de har ikke falt fra ennå! Det ser vi tydelig i Galaterne 5, hvor Paulus klart trekker en strek og sier: Hvis dere tar denne veien og lar dere omskjære, da blir dere avskåret (fra Kristus). Men de har altså ikke kommet dit ennå!
Det er altså en stor forskjell mellom misforståelse og forherdelse. Forherdelse kan virkelig koste frelsen. Der gjør man opprør mot noe som man vet er riktig. Men det skjer sjeldent. Det er langt vanligere at man (veiledet av andre kristne) velger et liv og en livsførsel som plutselig blir en mulighet fordi vranglærende kristne fordreier og mistolker Skriftens ord for dem.
Det kan altså gjerne være store problemer med troen vår; den kan være skadet, usunn og ufri – uten å si at den derfor er død og borte. Ved troen til kristne som døper barn kan det jo på andre områder være store problemer. Vi fristes til å problematisere den frie nåde, legge våre egne gjerninger til osv. Likevel kan troen fortsatt være frelsende. Evangelisk klarhet er ikke en frelsesbetingelse!
Det er bare Gud som vet når troen dør og fører til frafall. Men det er viktig å legge merke til at, selv om de fleste av de menighetene i NT som mottar brev fra apostlene har store problemer med vranglære, vrangliv og lovisk kristenliv, regnes de ikke for frafalne og fortapte.
Vi frelses tross alt ved dåpen og troen på Kristus som død og oppstanden for oss – og selv om de ikke har sett rekkevidden av dåpens nåde, har de (som galaterne) likevel ikke fornektet Kristus. Kanskje kan de sies å falle inn under Jesu bønn: "Tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør". Det hadde vært mye verre om de visste klart hva de gjorde (altså at de var fortrolige med konsekvensene osv) og likevel gjorde det.
Jeg vil altså mene at selv om gjendåp og forkastelse av ens egen barnedåp sikker er verre enn om man for eksempel "bare" ikke vil la sine barn bli døpt, er det mulig å betrakte gjendøpte og gjendøpende kristne som brødre og søstre, på samme måte som vi betrakter voksendøpte kristne som brødre og søstre.
Teksten er hente fra Jesusnet.dk og oversatt fra dansk av Maria Hellestøl Reyes.
