Spørsmål: I 2. Samuelsbok kapittel 11 fortelles det om hvordan David får tak i Batseba. Det avsluttes med: “Men det David hadde gjort, var ondt i Herrens øyne” (2 Sam 11:27). Derfor sender Gud profeten Natan, som fordømmer Davids handling, og dessuten dør Davids og Batsebas første sønn.
I 1. Samuelsbok kapittel 27 fortelles det om hvordan David søker tilflukt fra Saul hos Maoks søn Akish, kongen i Gat. I vers 8-9 står følgende: “David og mennene hans dro ofte ut på plyndringstokt blant gesjurittene, girsittene og amalekittene. Det var de folkene som hadde bodd i landet fra gammelt av, i retning Sjur og helt til Egypt. Når David herjet landet, sparte han verken menn eller kvinner.” (1 Sam 27:8-9) Samt i vers 11: “På denne måten fór David fram så lenge han bodde i filisternes land.” (1 Sam 27:11)
Hvorfor mobiliserer Gud den største innsats med profet og det hele i det første tilfellet, men reagerer overhodet ikke når David gang på gang massakrerer en hel landsby med menn og kvinner (og sikkert også barn)? Hvorfor er ikke det ondt i Herrens øyne? Det er ikke engang snakk om forsvar i krigstid, men om mange brutale angrep fra Davids side.
Svar: Takk for spørsmålet.
Gid jeg visste det! Det skurrer like mye i mine ører som i dine. Jeg tror dessverre også at din antagelse er riktig; Det er også blitt drept kvinner og barn i disse krigene. Det er faktisk slik at når Israel "slår en by i bann" innebar det helt bokstavelig at alle mennesker ble drept – menn, kvinner og barn. Det ser man for eksempel i 5. Mosebok 2:32ff.
Forholdet til krig og det vi selv oppfatter som rett og rimelighet, er ett av de områdene i det Gamle Testamentet hvor vi ikke har så mye å henge vår tillit til Bibelen på – hvor vi nesten kun har det Nye Testamentets tillit til GT å holde oss til: NT har alltid en grunnleggende tillit til GTs bilde av Gud, og at denne Gud virkelig er Jesu Kristi far. Og det er som kjent ikke bare NTs forfattere, men Kristus selv, som setter ord på denne grunnleggende tilliten. Den er ikke en detalj, men en så bærende holdning i NT at hvis NT tar feil i dette, faller hele NT fra hverandre.
Det kan virke utilfredsstillende å slik basere sin tillit til GT på NTs tillit. Men til dels gjør vi jo det også på andre, ennå vanskeligere, områder; for eksempel i NTs tale om fortapelsen, som kanskje skurrer ennå mer i ørene våre, men hvor i alle fall ikke jeg har nerver til å tro at jeg vet bedre enn apostlene. Men til dels finnes det også enkelte tilleggsargumenter som man, med en viss forsiktighet, kan legge til:
1
David og andre av Israels konger hadde, som andre, bare lov til å drepe fiendene sine. Det som vekker Guds vrede i fortellingen om Batseba er ikke "bare" Davids hor, men også mordet på Urias. Det er et grunnleggende forbud i GT (se f. eks. 2 Mos 21:12ff) at man ikke skal drepe. På samme måte som i vårt moderne samfunn skilles det altså mellom vold og drap som forbudt for den enkelte, men nødvendig på samfunnets vegne. Også i dag aksepterer vi at soldater dreper på våre vegne,
Det Nye Testamente aksepterer det også: Da noen soldater spurte Døperen Johannes om hva de skulle gjøre, svarte han ikke at de skulle desertere, men "Press ikke penger av noen ved vold eller falske anklager, men nøy dere med lønnen deres." (Luk 3:14). Altså kunne de slå ihjel, men de skulle gjøre det humant…
Derfor er det også avgjørende at David ikke fører krig for sin egen fornøyelse, eller for makten og ekspansjonens skyld; Han fører Guds kriger. For det var Guds plan med Israel, at de skulle bosette seg og forbli på et bestemt geografisk område, og at de skulle beskyttes både mot andre folkeslags angrep og overgrep, og mot deres avgudsdyrkelse. Og en slik innhegning ble ikke laget uten væpnet kamp.
Det settes altså på GTs tid ikke et klart skille mellom Guds to måter å herske i denne verden på: Det åndelige regiment (Guds folk) og det verdslige regiment (samfunnet). De flyter sammen på en måte vi ikke kjenner fra det Nye Testamente, hvor Guds rike jo ikke er av denne verden.
2
På samme måte er det på Bibelens tid ikke et skille mellom sivil og militær status, slik det er hos oss. For oss er det – særlig i etterkant av vedtaket til Geneve-konvensjonen – ulovlig å dra sivilbefolkningen i væpnede konflikter eller å utøve terror mot sivilbefolkningen. Men selv om datidens kultur kunne vise tendenser til slike skillelinjer, er disse i hovedsak en del av det moderne. Sivilbefolkningen var en del av den krigførende nasjonen og var derfor også utsatt for krigens betingelser.
3
I dag blir vi sinte over krigsformer som rammer kvinner og barn, eller som terroriserer sivilbefolkningen. Derfor raser vi over terrorister som går direkte etter sivile mål i stedet for å kjempe åpent mot soldater som kan kjempe tilbake.
Men i virkeligheten er sinnet vårt hyklersk. Nettopp i disse dager (september 2010) går det en debatt om de alliertes terrorbombing av den tyske sivilbefolkningen under 2. verdenskrig. Det var teppebombinger som bevisst gikk etter sivile, og ikke militære, mål. Bombingen av Dresden i februar 1945 er beryktet. Disse bombingene hadde et slikt omfang og råskap at tyske borgere i enkelte tilfeller stormet krigsfangeleirer, dro ut allierte pilot-fanger og drepte dem. Og helt uforståelig var det ikke. Noen vil i dag betegne disse bombetoktene, og hele denne strategien, som krigsforbrytelser. Det ble bare aldri rettsforfulgt, fordi det var "de godes" terror, seierherrenes terror.
Det samme gjelder atombombene over Hiroshima og Nagasaki: Det var vestlige terrorbombinger av sivile mål – som også rammet kvinner og barn.
Så egentlig er det mye forlangt, når vi forlanger moderne normer og metoder av oldkirkens kriger – normer og metoder vi ikke engang lever opp til selv.
Men selvfølgelig er problemet fortsatt til stede: En ting er at vi ikke kan forlange dette av David, men skulle vi ikke kunne forvente det av Gud?! Hvorfor åpenbarte han ikke Geneve-konvensjonen for David og ba ham om å overholde den? Døperen Johannes hadde jo faktisk en ganske klar Gevene-konvensjon i sin etikk!
Selv vil jeg tror at det har å gjøre med det grunnleggende, nemlig at Gud i sin åpenbaring og inngripen i verden ikke alltid går etter det høyeste gode, men etter det minste onde. Han ga bestemmelser om slaveri – ikke fordi han syntes at slaveri var en god ting, men fordi han visste at slaveriet tilhørte datidens kultur og vilkår, og så gir han bestemmelser for disse vilkårene som skal begrense det verste. Han vedkjenner seg oss og har omsorg for oss, også når vi ikke oppfyller det høyeste gode.
Men jeg erkjenner at alle disse tilleggsargumentene kun kan nyansere bildet litt. Vi ender stadig opp med at Gud i dette virker mer ubegripelig og skjult for oss enn i så mye annet, hvor hans kjærlighet og omsorg, og hans syn på mennesket, er tydeligere. Og der ender vi opp med det som jeg også begynte med; med en tillit til GT som Guds Ord – en tillit vi kanskje selv har vanskeligheter for å oppfylle, men som vi låner av NTs tillit til GT.
Teksten er hente fra Jesusnet.dk og oversatt fra dansk av Maria Hellestøl Reyes.
