I sju små artikler vil jeg her gi spredte glimt av det viktige fagområde som trosopplæring er. Denne første artikkelen (med tankevekkere fra GT) følges opp av artikler med tilsvarende tankevekkere fra NT og kirkehistorien. Noen innspill basert på den rollen ulike kunstarter kan spille i trosopplæringen, hører også med. Det samme gjelder et par andre sentrale tema fra pedagogikken/religionspsykologien.
Dette blir ikke primært artikler om «how to do it». Det skal handle om tema som vi bør tenke igjennom underveis. Flere steder vil vi stanse og spørre hva det vi behandler, kan innebære i vår kultursituasjon.
Jeg håper glimtene kan inspirere til bønn og engasjement. Målgruppen er først og fremst trosopplærere i ulike menighetssammenhenger, søndagsskolelærere, barnekor-ledere, ledere for ulike slags barne- og tenåringsgrupper, leirledere osv. Men kristne foreldre vil kanskje også finne noen tankevekkere.
En klar forpliktelse
Både i GT og NT betones det indirekte at trosopplæring er et viktig ansvar for kristne forsamlinger.
Vi vil begynne i GT. Den store kulturelle avstanden til familiesituasjonene i det gamle Israel er stor. Likevel ligger det mye inspirasjon i å se hvordan det gudgitte ansvaret for barnas trosopplæring ble virkeliggjort gjennom livets gang. Ofte skjedde det i et samspill mellom familiene og det åndelige miljøet de var en del av.
Moses etablerte ikke noen formell skolegang. Men han formidlet en klar forpliktelse. Nye generasjoner skulle både få klare normer å leve etter og få innføring i troens innhold. Dette innholdet var knyttet til folkets frelseshistorie og deres erfaringer med Gud. Med særlig tanke på budene sa Moses:
Hør Israel! Herren vår Gud, Herren er én. … Disse ordene skal du bevare i ditt hjerte. Du skal gjenta dem for dine barn og snakke om dem når du sitter i ditt hus og når du går på veien, når du legger deg og når du står opp. 5 Mos 6:6-7
Budene skulle innprentes. Oppfordringen handlet forresten ikke bare om muntlig innlæring. Nei, både hender, panne, porter og dørstolper skulle preges av sitater fra Guds åpenbaring. Poenget var at familiens hverdagsliv skulle ta farge av Guds ord og bud. Og innholdet i trosopplæringen skulle traderes.
Gjenfortelling – med personlig engasjement
Under David fikk trosopplæringen – og gjenfortellingen av folkets erfaringer med Gud – en fornyelse. Det skjedde i form av en salmeskatt til bruk både i det gudstjenstlige fellesskapet, i hjemmene og i personlig bønneliv. Og noen av salmene kunne nettopp handle om formidling til nye generasjoner:
Det vi har hørt og kjenner til, det våre fedre har fortalt oss, det skjuler vi ikke for deres barn. For neste slektsledd vil vi lovprise Herren, hans velde og det underfulle han har gjort. Han satte opp lovbud i Jakob, ga en lov i Israel. Han påla våre fedre å gjøre den kjent for sine barn, så neste slektsledd, de barn som siden ble født, skulle lære loven å kjenne. De skulle stå fram og kunngjøre den for sine barn, så de kunne sette sin lit til Gud og ikke glemme Guds gjerninger, men holde hans bud. Salme 78:3-7
Denne teksten setter først og fremst fokus på trosopplæringens innhold. Det var a) Guds bud og b) gjenfortellingen av Guds frelsende gjerninger i folkets historie som skulle formidles, ikke noe mindre! Gud ville stille nye generasjoner overfor sine hellige bud, og han ville forkynne dem sin frelsende nåde ved å vise hvordan han hadde tatt seg av enkeltmennesker (og hele folket) når de søkte ham.
Men det er også et annet tydelig fokus her: Det kan sammenfattes i begrepet fortelle. Med uttrykksmåtene ‘gjøre kjent’ og ‘kunngjøre’ tenkes det primært på gjenfortelling – en muntlig overlevering i samsvar med og etter samme mønster som formidlingen deres egne fedre brukte (v.3). De fortalte.
Gjenfortellingen til neste slektsledd skulle skje i en atmosfære av lovprisning. Trosopplæringen skal foregå i en atmosfære der tro og lovsang er selve ‘klimaet’. Trosopplæringen skal nok være faktaorientert, men den skal ikke bare være en teoretisk innlæring. Budskapet gjelder trosopplæreren personlig og dette vil avspeiles når det formidles. Slik blir trosopplæreren en rollemodell for neste generasjon, når de skal formidle troen videre til sine barn og barnebarn.
De uformelle kontekstene
Vi vil senere gå inn på hvordan organisere en trosopplæring. Her vil vi påpeke at trosopplæringen også kan og vil foregå i mer uformelle kontekster – knyttet til tradisjoner, skikker og bygninger/kirkekunst. Men tross den uformelle ‘settingen’ er det likevel foreldres/trosopplæreres ansvar å ‘gripe anledningen’. Her er først et eksempel fra påskefeiringen i Israel, deretter et eksempel fra ‘religiøse bautaer’:
Og når deres barn sier til dere: Hva er meningen med denne skikken? – da skal dere si: Det er påskeoffer til Herren, som gikk forbi Israels barns hus i Egypt og sparte våre hus da han slo egypterne. Og folket bøyde seg og tilbad. 2 Mos 12:26-27
Når barna deres i morgen spør sine fedre: Hva betyr disse steinene? skal dere forklare det for barna og si: Her gikk israelittene over Jordan på tørt land. Jos 4:21-22
Foreldrene skulle lytte til barnas spørsmål og går inn i religiøse tema sammen med dem. I en tid der foreldre har det travelt og er i arbeid utenfor hjemmet, må en tenke igjennom og planlegge kvalitetstid som muliggjør slike samtaler.
Spørsmål til ettertanke
- Hvordan finne anledninger i travle arbeidsuker til å tematisere kristen tro og etikk sammen med barna?
- Hvilke skikker, tradisjoner, malerier mm. kan gi anledning til uformell trosopplæring i familien eller miljøet som du/dere er en del av?
