Publisert

Den oppstandne Jesus som frelser Jesu yppersteprestelige, profetiske og kongelige gjerning


Ca leselengde:
16 min

Denne artikkelen kan du også høre opplest i avspilleren nedenfor eller i Foross-podden. Innlesingen er gjort av Inger Holter.


RSS

Android

iTunes

Jesu oppstandelse er grunnleggende for den kristne tro. Mange dyktige tenkere har levert holdbare historiske argumenter for at hans oppstandelse virkelig skjedde. Dette blir ikke hovedtema her. I stedet spør vi hva det betyr at den oppstandne Jesus Kristus stadig lever, som Gud og menneske. Jeg starter likevel med en kort presentasjon av hva Bibelen sier om at Jesus virkelig stod opp fra de døde, både som Gud og menneske. Dette er helt essensielt for hva vi tror og lærer om det Jesus gjør for oss, som den oppstandne. 

Jesu legemlige oppstandelse og legemlige himmelfart

Evangeliene legger vekt på at Jesu oppstandelse kan bevitnes av mennesker som har sett og møtt ham, etter oppstandelsen. Disse kunne ta på ham, kjenne på hans kropp, se og høre ham, og berøre hans sår fra korsfestelsen. De kunne konstatere at Jesus var oppstått, ikke bare som Gud, eller som en ånd, men også som virkelig og sant menneske. (Joh 20:19ff, 1 Kor 15:4-8). Jesu legemlige oppstandelse bekreftes også av Bibelens fortellinger om at Jesus var sammen med sine disipler i førti dager før han for opp til Himmelen (Apg 1:1ff). 

Her må et viktig poeng føyes til. Bibelen vitner ikke bare om Jesu legemlige oppstandelse. Den taler også klart om at han ble tatt legemlig opp til Himmelen. Jesu himmelfart omtales derfor som synlig i tid og rom. Jesus for opp til Himmelen, og satte seg ved Gud Faders høyre hånd, som hersker over alt og alle, ikke bare som sann Gud, men også som sant og virkelig menneske. (Apg 1:8, Mark 16:19, Luk 24:51, Apg 2:32ff). 

At Jesus har den guddommelige makten både som Gud og menneske, er helt avgjørende for hva vi kan tro og tenke om det han stadig gjør i forhold til de som tror på ham, og i forhold til skaperverk og historie for øvrig. Skal vi forstå det som kan sies om dette, trenger vi å vite noe mer om hva det betyr at Jesus er i Himmelen som sann Gud og sant menneske. Vi starter med dette, før vi vender tilbake til læren om det Jesus Kristus gjør som den oppstandne frelser. 

Jesu opphøyelse

I en tidligere leksjon skrev jeg at Guds Sønn, ved inkarnasjonen, tok på seg menneskelig natur, for å kunne lide og dø. For at dette kunne skje, ble Jesu guddommelighet og høyhet holdt delvis skjult, mens han levde på jorden. I teologien kalles dette Jesu fornedrelse. Da Jesu død og frelsesgjerning var fullført, opphørte imidlertid fornedrelsestilstanden. Den oppstandne Jesus ble opphøyet som menneske til det han ifølge sin guddommelige natur var, under hele fornedrelsestiden. Med dette står vi overfor et viktig poeng. Jesu opphøyelse gjelder ikke hans guddommelighet, men bare hans menneskelige natur. Opphøyelsen betyr derfor at den oppstandne Jesus er på Guds trone, ikke bare som Gud, men også som menneske. 

Spørsmålet blir så hva opphøyelsen av Jesu menneskelighet innebærer. For å svare på dette, må vi ta utgangspunkt i den kristne grunnoppfatningen av forholdet mellom guddommelig og skapt virkelighet. Det forutsettes at all skapt virkelighet er avhengig av Gud, og mottar all sin eksistens fra Gud. Dette utmyntes noe forskjellig, avhengig av hvilke forhold det tenkes om. Når det anvendes i læren om Jesus Kristus, er forutsetningen at den menneskelige naturen alltid er betinget av den guddommelige. Jesu menneskelige natur gjennomtrenges av denne, og eksisterer i kraft av denne. Og - fordi den også opphøyes til guddommelig nivå, mottar den også delaktighet i guddommelighet fra denne. På grunn av dette, opphøyes Jesus til Guds status, også som menneske.

I oldkirkens tid brukte man en bestemt sammenligning for å forklare det unike forholdet mellom guddommelig natur, og skapt menneske-natur i Jesu person. Kirkefedrene skrev at Jesu guddommelighet gjennomtrenger hans menneskelighet, liksom ild gjennomtrenger glødende jern. Poenget er at ilden er det aktive i dette forholdet, og meddeler varme og lys til jernet. På tilsvarende måte meddeles Jesu menneskelige natur allestedsnærvær, allvitenhet, allmakt osv. fordi den gjennomtrenges av Jesu guddommelighet. Derfor er Jesus allestedsnærværende, allmektig, allvitende osv. både som Gud og menneske. 

Et av de bibelordene som anvendes for å begrunne dette er Kol 1:19:

For det var Guds vilje å la hele sin fylde ta bolig i ham. Kol 1:19

Av denne formuleringen slutter luthersk teologi at Jesu guddommelighet aldri er utenfor hans kropp. Innen reformert teologi tenkes annerledes om dette. Man la Aristoteles definisjon av hva et legeme er til grunn: “et legeme er per definisjon romlig avgrenset”, og hevdet at Jesu guddommelighet ikke kan få plass i et legeme, fordi den er evig og romlig ubegrenset. Det ble derfor konkludert med at den oppstandne Jesus er allestedsnærværende, allvitende osv. kun etter sin guddommelige natur. Luther og hans etterfølgere tenkte annerledes. De fastholder at Jesu guddom alltid eksisterer i hans kropp. Forutsetningen for å kunne tenke det er, at Jesu menneskelige natur er gitt en eksistensform som er ubundet av tid og rom. I det følgende skal vi se at denne oppfatningen har avgjørende betydning, både for forståelsen av hva den oppstandne Jesus Kristus gjør, og hvordan han gjør det.

Hva gjør den oppstandne Jesus Kristus?

Fordi den oppstandne Jesu menneskelige natur gjennomtrenges av den guddommelige naturen, handler Jesus alltid overfor skapt virkelighet, gjennom begge sine naturer. I dette samspillet er den guddommelige naturen alltid den primært aktive. I det følgende skal vi se nærmere på hva dette betyr, med utgangspunkt i skjelningen mellom Jesu «yppersteprestelige», «profetiske» og «kongelige gjerning». 

For sikkerhets skyld repeterer vi kort hva denne tredelingen av Jesu frelsesgjerning handler om. Den føres gjerne tilbake til Calvin. Han kalte læren om Jesus offer og oppgjør for menneskenes synder for Jesu yppersteprestelige gjerning. Jesu forkynnelse og undervisning, kalte han Jesu profetiske gjerning, og det Bibelen lærer om Jesus som konge, kalte han Jesu kongelige gjerning. Hensikten var å fange inn de forskjellige sidene ved det Jesus Kristus har gjort, og fremdeles gjør som den oppstandne. Forholdet er nemlig at Jesus viderefører sin gjerning som «prest», «profet» og «konge» også som den oppstandne. Det han gjør, skifter imidlertid karakter, særlig hva angår den prestelige gjerningen. Etter oppstandelsen utøver Jesus denne på grunnlag av at soningen for verdens synd er fullbyrdet. La oss se nærmere på dette.

Jesus som den opphøyede yppersteprest

Ifølge Det gamle testamentets forskrifter, var ypperstepresten overhode for de øvrige mennene av Arons stamme, som gjorde tjenester i det jødiske templet. Bare ypperstepresten kunne utføre selve offerseremoniene på den store forsoningsdagen (3 Mos 16:1ff). Som folkets representant, skulle han utføre soningshandlingen på alles vegne. Med dette var ypperstepresten forbilde på Jesus Kristus som skulle være «prest til evig tid», etter å ha sonet all verdens synd. Dette fremgår av følgende tekst i Hebreerbrevet: 

For en slik yppersteprest var det vi måtte ha - hellig, uskyldig, ren, skilt fra syndere og opphøyet over himlene. Heb 7:26

Ifølge Heb 7:24-25, utøver den oppstandne Jesus en evig og uforanderlig prestetjeneste, som «fullkomment» kan frelse dem som kommer til Gud ved ham. Dette viser at den oppstandne Jesus fortsetter sin virksomhet som frelser etter sin oppstandelse og himmelfart. Han er i den treenige Gud, som sann Gud og sant menneske. I kraft av den han er, ber han for de som har kommet til tro på ham. La meg utdype hva dette betyr. 

I Rom 5:10 leser vi at de som tror på Jesus Kristus, skal bli frelst ved hans (Jesu) liv. Jesus fortsetter altså en virksomhet som er til frelse for de som tror på ham, også etter at han har gjort opp for alle deres synder og forlikt dem med Gud. Dette fremgår for eksempel i Rom 5:8-10: 

Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi enda var syndere. Hvor mye mer skal vi da, etter at vi er rettferdiggjort ved hans blod, ved ham bli frelst fra vreden. For ble vi forlikt med Gud ved hans Sønns død, da vi var fiender, skal vi så mye mer bli frelst ved hans liv, etter at vi er blitt forlikt. Ja, ikke bare det, men vi roser oss også av Gud ved vår Herre Jesus Kristus. Ved ham har vi fått forlikelsen. Rom 5:8-10

Teksten her viser at Jesu frelsesverk har evig gyldighet for de som tror på ham. Betydningen av uttrykket «frelst ved hans liv», er noe omdiskutert. Sammenligner vi det med Heb 7:25 og 1 Joh 2:1-3, ser vi imidlertid at Jesus som den oppstandne går i vedvarende forbønn for de troende. Overfor Gud Fader taler han som den evige Guds Sønn, og viser til at han har betalt og gjort opp for alt den troende skylder. Hans bønn til Faderen er ett med hva Gud Fader, og Guds Ånd vil. Den er uttrykk for Guds evige vilje, kjærlighet, tanker og hensikt med mennesket.  

Teksten i 1 Joh 2:1-2 bekrefter dette. Her leser vi at Jesus vedvarende er en soning for våre synder. Det brukes presensform, og med det gis et glimt inn i hva som er evig gyldig i Gud. Det sies videre at Jesus som den oppstandne er «hos» Faderen (v. 1). Som «den rettferdige», taler han vedvarende vår sak i den treenige Gud. Gyldigheten av Jesu soning er like evig og uforanderlig som den treenige Gud selv. Slik er det, fordi Jesus er sann Gud og sant menneske. 

Fordi soningen er for alle (hele verden) utfører Jesus bønnetjeneste også for dem som ikke har kommet til tro på ham. Derfor er det åpen adgang til Guds nåde og frelse for ethvert menneske, gjennom Jesus Kristus (2 Kor 5:20-21). I samsvar med dette skriver apostelen Paulus, at de troende er fullstendig fri fra fordømmelse: 

Hvem er den som fordømmer? Kristus er den som er død, ja, mer enn det: som også er blitt reist opp, som også går i forbønn for oss. Rom 8:34 

Den oppstandne Jesu profetiske gjerning

Som nevnt ovenfor, fremstod Jesus som profet da han levde på jorden. Dette kom til uttrykk i hans forkynnelse og undervisning. Jesu profetiske gjerning ble imidlertid ikke avsluttet med dette. Etter sin oppstandelse og himmelfart fortsetter han også denne siden ved sin gjerning. I likhet med hans gjerning som yppersteprest skifter den karakter. Liksom den yppersteprestelige gjerningen forutsetter at Jesu soningsgjerning er fullkommen og avsluttet, forutsetter den oppstandnes profetiske gjerning også dette. Grunnleggende sett, består derfor den oppstandne Jesu profetiske gjerning i å sørge for at Ordet om hans frelsesgjerning formidles ut over verden, slik at mennesker kan høre og komme til tro på frelsen. 

Jesu profetiske gjerning skjer primært ved at han som Den opphøyede Guds Sønn sender Den Hellige Ånd inn i verden. Ånden er, ifølge Jesus selv, talsmannen som vitner om Jesus. Ånden meddeler det han har sett og hørt innad i den treenige Gud, som «tilhører» av Ordene mellom Faderen og Sønnen. Ånden kjenner dybdene i Gud, alle frelsens hemmeligheter, og åpenbarer dette for menneskene, i ord som nedfelles i den nytestamentlige åpenbaring (1 Kor 2:8-13). Med dette kompletteres Guds åpenbaring (Joh 14:26, Joh 16:13).

Eldre luthersk teologi knyttet den oppstandne Jesu profetiske gjerning til forkynnelse og lære i Guds menighet på jorden. Menneskers forkynnelse og vitnesbyrd om Jesus, ble ansett som en gjerning den oppstandne Jesus selv utøver, gjennom dem. Den oppstandne Jesus forener seg med Ordene som taler og vitner om ham, så sant disse er i samsvar med det som er åpenbart i Det gamle og Det nye testamentet. 

Med dette gir læren om Jesu profetiske gjerning grunnlag for en misjonsrettet teologisk tenkning. Som formidler av åpenbaringen, er kirken delaktig, eller kanskje er det bedre å si instrument for, Jesu profetiske gjerning. Denne gjerningen sikter på den ene side, å bevare de troende i deres forhold til den oppstandne Jesus, føre dem dypere inn i kunnskap og kjennskap til ham, og helliggjøre dem, slik at de utvikles som kristne. På den annen side er hensikten at de som ikke tror, skal ta imot den frelsen som ordene tilbyr, og ved det, Jesus Kristus selv.

Jesus som den oppstandne konge

I forlengelse av det vi har skrevet så langt, skal vi nå si noe om hva det betyr at den oppstandne Jesus også er konge. I korthet handler dette om at gudmennesket Jesus Kristus, etter sin fornedrelse, død og oppstandelse, er innsatt av Gud som hersker over alt og alle. Han hersker over skaperverket både som Gud og menneske. Jesus har all makt, over det som skjer i historien og det som kommer i fremtiden. Han setter grenser for menneskers ondskap, og styrer historiens utvikling, både i forhold til det som er ondt (uten å forårsake det onde), og i forhold til det som er godt. Om dette er (selvsagt) mye å si, som vi av plasshensyn ikke kan gå dypere inn i her. 

Vi nøyer oss med å nevne at Jesu utøver sin kongemakt gjennom skapt og historisk virkelighet. Ifølge luthersk, og mye annen evangelisk teologi, er mennesker, både troende og ikke-troende, Guds medarbeider i henhold til Guds oppholdende gjerning. Dette er av praktisk betydning, og vi føyer litt til om dette, i det følgende. 

Forståelsen av mennesket som Guds medarbeider på oppholdelsens plan er grunnleggende for Luthers kallsetikk, og dermed også for forståelse av det vi kaller arbeid. Alt arbeid er bidrag til Guds oppholdelse av verden. Dette forholdet strekker Luther overraskende langt. Han anser både kristne og ikke-kristne mennesker som redskaper for Guds oppholdelse av det sosiale, politiske og det økonomiske liv. Her kan mennesket bidra positivt og byggende, eller det kan bidra destruktivt. Luthers lære om Kristi herredømme over historien forutsetter derfor også et åpent og positivt syn på ikke-kristne kulturer og samfunn. Ifølge Luther er også mennesker i de ikke-kristne samfunnene medarbeidere i Guds oppholdende gjerning. Jesus har all makt, i Himmelen og på jorden, også i den tiden vi lever i. Vi skal se nærmere på en annen side ved dette i det følgende.

Den oppstandne Jesus som den kristne menighets konge og «hode»

I Efeserbrevet skriver Paulus at han ber om at menigheten må få opplyste øyne slik at de forstår hvilket håp de er kalt til. Han viser til Jesu makt over alle ting, og forklarer hva det betyr for de som tror på Jesus. Det Skriften lærer om Jesu allmakt skal oppmuntre de troende til å søke Jesus Kristus i henhold til alt de opplever i verden. 

Kristne menneskers kår er forskjellige. Noen utsettes for forfølgelse, andre lider sykdom, mens andre igjen lever i fred og fordragelighet. Uansett formanes de troende til å søke  «… det som er der oppe der Kristus sitter ved Guds høyre hånd»  (Kol 31:2), altså, den oppstandne Jesus Kristus. Han som har all makt er ikke bare i Himmelen, men også på jorden, og i menigheten, alltid som Gud og menneske. Dette er av flere grunner til stor trøst for de som tilhører den kristne menighet, skrev en gang Martin Chemnitz. Han begrunner dette med at den oppstandne Jesus er menighetens «hode», mens menigheten er Jesu kropp.

Fordi Jesus er allestedsnærværende både som Gud og menneske, kan han i kraft av sin menneskelige natur ta del i Guds folks lidelser og trengsler på jorden. Grunnen til dette er at den oppstandne Jesus er sammen med den kristne menighet både som Gud og menneske. I kraft av sin menneskelighet har han del i deres lidelser og prøvelser, og i kraft av sin guddommelighet styrker, bærer og hjelper han den, i alle trengsler. Fordi menigheten er Jesu legeme, handler han også ved og gjennom den enkelte troende innad i det kristne fellesskapet. Den enkelte troende kan være midler og instrumenter for hans guddommelige trøst og hjelp. 

Oppsummering

I denne leksjonen har vi vist hvordan læren om den oppstandne Jesus kan forstås med utgangspunkt i hans yppersteprestelige, profetiske og kongelige virksomhet. Fremstillingen forutsetter at Jesus utøver disse virksomhetene også etter sin oppstandelse. Vi har forklart hva de innebærer på grunnlag av læren om forholdet mellom Jesu to naturer, etter hans oppstandelse og opphøyelse. Det vil si, ut fra den forutsetning at Jesus Kristi menneskelige natur har del i den guddommelige naturen, slik at han som menneske er allestedsnærværende, allmektig, allvitende osv. Vi har antydet betydningen av dette, med hensyn til det troende menneskes status som frelst og salig (Jesu yppersteprestelige tjeneste), for læren om nådemidlene, Skriften, forkynnelsen og sakramentene (Jesu profetiske tjeneste), og for hans virksomhet som konge og Herre over alle ting. Vi skal i senere leksjoner se at læren om den oppstandne Jesus Kristus er grunnleggende for læren om rettferdiggjørelsen, og læren om Den Hellige ånd, nådemidlene og kirken. Vi skal komme tilbake til dette, når disse forskjellige temaene behandles i senere leksjoner. 


 

Relatert



Støtt foross.no
Ca leselengde
16 min
Ressurstype

  Hva Tror Vi

Emne

  Jesu person

Serie

  Søndagsteksten Joh 16:16-22 (2017)

  Søndagsteksten Joh 15:1-8 (2017)

  Søndagsteksten Luk 18:1-8 (2017)

  Søndagsteksten Joh 15:26-27 (2017)

  Søndagsteksten Joh 20:19-23 (2017)

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Arne Helge Teigen.
  Arne Helge Teigen er førsteamanuensis ved Fjellhaug Internasjonale Høyskole. Han er gift med Ellen, har tre barn og bor i Oslo.
   Ressurser av Arne Helge Teigen
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.