Publisert

En gråtende Gud Hvorfor er det så mye dom og død i GTs profetier?


Ca leselengde:
7 min

Spørsmål: Det er så mange kapitler i Bibelens Gamle Testamente med profetier som handler om dom, død og ødeleggelse. Hvorfor det? Og hva kan det si oss i dag?

Svar: Takk for ditt spørsmål. Det er riktig at det kan være en barsk opplevelse å lese gjennom visse avsnitt av GT. Det er lange tekster om Guds dom og straff over folket og over jorden. Og det kan virke som om det ligger langt fra NTs bilde av Gud. Hvorfor skal det være sånn?

Det viktigste er å fastholde hvilke grunner som ikke ligger bak:

1

Det er ikke to forskjellige guder eller to forskjellige religioner i GT og NT! Det ville selvfølgelig vært en grei forklaring, og den er også ganske populær. Men det holder ikke. Jesus gir GT godkjent-stempel overalt og regner GT for Guds ord, som intet kan rokke ved (Joh 10:35). Det samme gjør apostlene (2 Tim 3:15f).

Det er faktisk en viss spenning mellom GT og NT, en viss forskjell i skildringen av Gud (det kommer vi tilbake til), men det er samme Gud og samme tro. 

2

Gud er ikke grusom og sadistisk. Disse skildringene tegner ikke en ukjærlig side av Gud! De tegner en vred og gråtende side av Gud, men det er alltid en side av hans kjærlighet. Det er kjærlige grunner til hans dommer - grunner vi ikke trenger å gjette oss fram til, fordi han selv innvier oss i dem. Derfor lider Gud selv fryktelig under de dommer han må sende over folket:

Hvordan kan jeg oppgi deg, Efraim,
overgi deg, Israel?
Hvordan kan jeg oppgi deg som Adma,
gjøre med deg som med Sebojim?
Hjertet vender seg i meg,
all min medlidenhet våkner.
J
eg vil ikke følge min brennende vrede,
          ikke ødelegge Efraim en gang til.
          For jeg er Gud og ikke et menneske. Hos 11:8-9a

Men hvorfor gjør han det da noen ganger likevel?

1

De fleste domstekster i GT handler om straff over Israel. Grunnen er at Guds folk er akkurat som andre folk. Det er ikke et mer hellig, lydig eller kjærlig folk. Det verste er at de igjen og igjen faller for fristelsen til å dyrke andre guder.

Hva skal jeg gjøre med deg, Efraim?
Hva skal jeg gjøre med deg, Juda?
Kjærligheten deres er som en morgensky,
lik dugg som blir tidlig borte.
Derfor har jeg hugget dem ned ved profetene,
drept dem med ord fra min munn.
Min dom skal gå opp som lyset.
For jeg vil ha kjærlighet, ikke slaktoffer,
          gudskjennskap framfor brennoffer. Hos 6:4-6

Den bitre bakgrunnen for dommene og krigene som kommer over Israel er altså at det er det eneste som kan få Israel til å høre etter og som kan få dem til å vende rygger til avgudene. Hosea kapittel 2 kaller folket for Guds hustru, som nå er utro mot ham og horer med andre menn, altså dyrker andre guder, for eksempel fruktbarhetsguder:

For deres mor drev hor,
          hun som fødte dem, førte skam over seg selv.
          Hun sa: «Jeg vil gå etter elskerne mine,
          de som gir meg brød og vann,
          ull og lin, olje og vin.» Hos 2:5

Derfor er det horkvinnens dom Gud sender over Israel - ikke for å hevne seg, men for å få dem tilbake: 

Derfor vil jeg stenge
veien for henne med torner.
Jeg murer en mur rundt henne
så hun ikke finner stiene sine.
Når hun løper etter elskerne sine,
          skal hun ikke nå dem igjen,
          når hun leter etter dem,
          skal hun ikke finne dem.
          Da skal hun si: «Jeg vil gå tilbake
          til min første mann,
          for jeg hadde det bedre da enn nå.» Hos 2:6-7

Det beste eksempelet er den harde dommen som kommer over Israel når babylonerne i år 587 f. Kr. velter inn over landet, ødelegger det, brenner ned tempelet og bortfører folket til Babylon. Der ved Babylons elver sitter de så, fattige og hjemløse, slavebundne. Tempelet er brent, det lovede land er okkupert, alt er borte.

Og der, i den babylonske landflyktigheten med fullt av avguder, lærer de for første gang å vende ryggen til avgudene. Guds brutale pedagogikk lykke faktisk. Etter hjemkomsten fra det babylonske fangenskapet dyrker Israel aldri mer andre guder. De faller for mange andre fristelser og åndelige farer, men ikke for denne.

2

Det som kanskje forbløffer mest med dette er at det jo egentlig er en ynkelig omvendelse: Vi går tilbake til Herren, egentlig ikke fordi vi elsker ham så veldig og angrer så fryktelig, men fordi det ikke lenger lønner seg å dyrke andre guder! Så kommer altså den utro hustru tilbake til sin ektemann på denne måten: Jeg kan ikke finne mine elskere, og du er tross alt bedre enn ingenting ...

Men det er jo egentlig ikke annerledes enn vår egen omvendelse: Den fortapte sønn sitter ikke i fest og rikdom og gripes av anger og kjærlighet til sin stakkars far. Nei, pengene er brukt opp og nå er han sulten!

Men Gud bryr seg ikke om hvorfor vi kommer til ham, så lenge vi kommer:

Den som kommer til meg, vil jeg aldri støte bort. Joh 6:37

Gud vet godt at ingen av oss kommer til Gud bare av rene motiver. 

Derfor er Guds mange dommer over Israel egentlig én lang demonstrasjon av Guds frelsesgjerning: For å oppreise fra de døde må han først overgi til døden. For å frikjenne og tilgi må han først dømme. Og så, i møtet med Guds urimelige og ubetingede kjærlighet og tilgivelse, hvor han som en forlatt far kommer løpende mot oss og kaster seg om halsen på oss, først da begynner vi å forstå at vi virkelig er elsket, og først da begynner vi å elske ham tilbake.

Det er slik Gud taler gjennom "lov og evangelium" i sitt ord. Han kan ikke utøse sin tilgivelse over mennesker som er likegyldige og forherdet og ikke angrer. Da ville vi aldri lære å elske ham tilbake. Derfor kommer lovens dom før evangeliets nåde.

Og det er for meg å se det viktigste svaret på spørsmålet ditt om "hva kan det si oss i dag?"

3

Det er også et visst spenningsfelt mellom GT og NT. Riktignok lyder Guds dom og Guds nåde både i GT og NT, Guds lov og evangelium lyder både i GT og NT, Kristi forsoning på korset rekker tilbake i GT og gjør det mulig for Abraham og David osv. å få tilgivelse og nåde hos Gud.

Men rent historisk, frelseshistorisk, er det et "før" og et "etter" Kristi korsdød og oppstandelse. Derfor er GTs tekster i historisk forstand "loven", og de uttrykker Guds vrede og dom i større grad enn NT.

Det vil ikke si at gudsbildet i NT er mildere og lettere fordøyelig enn i GT. Det er i NT vi møter tekstene om evig fortapelse. Og det er enda vanskeligere å lese enn de gammeltestamentlige domstekstene. Men også der er det snakk om en gråtende vrede, en gråtende Gud, som handler - ikke en sadistisk eller hevngjerrig Gud.

Da Jesus kom nærmere og så byen, gråt han over den og sa: «Hadde du bare på denne dagen forstått, du også, hva som tjener til fred! Men nå er det skjult for øynene dine. Det skal komme dager over deg da fiendene dine kaster en voll opp omkring deg, omringer deg og trenger inn på deg fra alle kanter.  De skal slå deg og barna dine til jorden, og det skal ikke bli stein tilbake på stein i deg, fordi du ikke forsto at tiden var kommet da Herren gjestet deg.» Luk 19:41-44

Dette er den samme brutale pedagogikken som i GT. Men her er det tydeligere at det virkelig er snakk om en lidende og gråtende Gud. 

Det kan ikke understrekes sterkt nok at Gud gjør aldri noe med fortapelsen som formål. Alt han gjør, selv det vanskeligste, har utelukkende frelsen og kjærligheten som formål.

Han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne. 1 Tim 2:4


Teksten er hente fra Jesusnet.dk og oversatt fra dansk av Maria Hellestøl Reyes. 


 

Relatert



Støtt foross.no
Ca leselengde
7 min
Ressurstype

  Hva Tror Vi

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Leif Andersen.
  Leif er gift med Elonora. Han er teolog og ansatt som reiseprest i Dansk Indremisjon og som lektor på Det danske Menighetsfakultet.
   Ressurser av Leif Andersen
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.