Skriften (Bibelen) var – og er i mange sammenhenger i dag – ikke den eneste grunnlag og norm for kristen lære. Luther understreket derimot sterkt Skriften alene som grunnlag og norm for kristen tro, liv og lære.
Klarhet eller uklarhet har konsekvenser
Han ville ikke vite av noe som kom på linje med Skriften. Derfor henger hans lære om Skriften alene uløselig sammen med hans lære om Skriftens klarhet. Hvis Skriften ikke er klar, vil den ikke kunne stå alene. Men er Skriften klar, behøver den ingen andre til å bedømme eller supplere den for å kunne forstås.
Allerede gnostisismen hevdet i kirkens første tid at det krevdes en spesiell åndelig innsikt, som bare ble gitt til noen få, for å kunne tolke de kristne skriftene. De motsa dermed Skriftens klarhet. Mot dem fastholdt blant andre kirkefaderen Ireneus Skriftens klarhet.
Andre protestantiske reformatorer (Zwingli og Calvin) var uenige med Luther når det dreide seg om Skriftens klarhet, idet de talte om at Ånden ikke behøver noe middel, men kan tale uavhengig av Guds ord.
Uansett hvor vi står, er det avgjørende spørsmålet om kirken eller den enkelte kristne har fått en spesiell myndighet til å bedømme Skriften, eller om Skriften har makten til å bedømme oss. Er Skriften uklar, blir vi dens dommere. Er den klar, blir den vår dommer når vi lar den tale til oss.
Bibelen og filosofien
Da Luther m.fl. begynte å reformere den katolske kirke, ble Bibelen ikke brukt som eneste kilde til erkjennelse av Gud, men ble supplert av fornuften, det vil si filosofien. Filosofien ble verken ansett for å være den eneste eller den fullkomne vei til Gud – men betraktet som et nødvendig supplement til teologien, var den en av veiene til erkjennelsen av Gud. Skriften ble ikke sett som klar nok til å forme teologien alene, så filosofien måtte hjelpe.
Det er frukten av denne sammenstillingen av teologi og filosofi man som regel omtaler som «skrift og tradisjon» som veivisere for troen og læren i den katolske kirke.
Det ga to sideordnede autoriteter: På den ene siden Skriften og på den andre siden fornuften eller filosofien. Med filosofien ble det utviklet tradisjoner som ikke lot seg bekrefte av Skriften, men som ble sett som nødvendige og like gyldige som de utsagn som lot seg direkte bekrefte i Bibelen.
På reformasjonstiden var det innenfor den katolske kirke imidlertid ikke strid om hvorvidt Skriften var Guds ord og åpenbaring og var guddommelig inspirert. Uenigheten bestod i om Skriften var klar eller behøvde andre egenskaper eller instanser til hjelp for å kunne forstås.
Også i dag finner vi mistillit til Bibelen som Guds ord og avvisning av at den skulle være klar, både i og utenfor kirken. At sekulære mennesker ikke stoler på Skriften som Guds ord og avviser dens klarhet, er ikke så overraskende. Men når vi innenfor kirkesamfunnene møter mistillit til Skriften og avvisning av dens klarhet, er det et av djevelens mer snedige angrep, fordi det kommer innenfra og ikke utenfra.
Det ligner et får, men lukter av ulv… Og her bør vi være spesielt våkne! Luther sier på bakgrunn av 2 Tess 2,4 at Antikrist (paven!) skal sette seg i Guds tempel (det vil si i kristenheten). Det er nettopp ikke utenfor kirken, men i selve kirken, vi utsettes for de største antikristelige angrepene.
Skriften er klar – og kan misforstås
Luther skrev ikke en bok eller artikkel om Skriftens klarhet, men han har dog i flere andre sammenhenger forholdt seg til saken, idet han for eksempel skriver at Skriften er «i seg selv fullstendig sikker, lett tilgjengelig, helt igjennom åpen, den utlegger seg selv samt viser riktigheten av, dømmer og opplyser alle om alt».
Her ser vi som det første at Skriften ifølge Luther altså ikke er så uklar eller vanskelig å forstå som forskjellige personer og strømninger har ment opp gjennom historien. Den er derimot åpen og lett tilgjengelig. En vesentlig pointe for Luther er nettopp at Skriften er klar i seg selv. Den er ikke først klar når det kommer noe eller noen andre til, men som Skriften selv, som Guds ord åpenbart av Gud, er den klar. Derfor fortsetter han også slik: «Opplysning og forståelse blir alene gitt gjennom Guds ord». Det er gjennom seg selv Skriften blir forståelig. Ikke ved noe ytre.
Men Luther mente ikke at Skriften var så klar at man alltid vil få den rette forståelsen av den: «Den som påberoper seg å kunne begripe den hellige skrift og Guds bud med sin egen ånd og forstå den gjennom sitt eget studium, tar gevaldigt feil: Derav oppstår nemlig feilaktig lære og gudløse dogmer, når man ikke går til den som en mottagerparat elev, men derimot som en travel lærer (i Skriften.)».
Selv om Skriften altså ifølge Luther er klar og tydelig, kan den lett misforstås. Det skjer når mennesket ved sin egen kraft vil forsøke å forstå Skriften og ikke vil la seg veiledes av Guds ånd.
På den ene siden er Skriften altså klar og behøver ikke noen andre instanser, men på den andre siden kan den ikke forstås uten Guds ånd. En motsetning? Nei, men det krever en utdypende forklaring. Luther talte nemlig om en dobbelthet i Skriften. Både hva klarhet og dunkelhet angår. Her ser vi kun på klarheten.
Indre klarhet for troen
«Det er en dobbelt klarhet i Skriften, såvel som en dobbelt dunkelhet – en ytre, skapt ved Ordets hjelp, og en annen lagt i hjertenes erkjennelse. Når du taler om den indre klarhet, får intet menneske øye på et eneste bokstav i Skriften, når han ikke har Guds ånd. […] Men når du taler om den ytre klarhet, så er intet latt uklart eller tvilsomt, men alt, like mye hva Skriften rommer, er gjennom Ordet brakt i det sikreste lys og fremlagt for hele verden».
Når den indre klarhet i Skriften kun lar seg finne med Guds ånd, er det altså bare den som har Ånden som kan forstå Skriften i dens indre klarhet. Den indre klarhet knytter seg til troen, sier Luther, idet han henviser til 1 Kor 2,15: «Det åndelige menneske derimot bedømmer alt, men selv bedømmes det ikke av noen».
Bare den troende har Guds ånd, og bare med Guds ånd sees og forstås Skriftens indre klarhet. Troen er et personlig, indre anliggende i motsetning til forkynnelsen av Ordet, som er det ytre og derfor også viser Skriftens ytre klarhet, som kan styrke «de svake i troen eller gjendrive motstanderne (Tit 1,9)».
Når Ordet forkynnes slik det står, er det altså tydelig for enhver, nettopp fordi Skriften har sin ytre klarhet. Både troende og ikke-troende kan altså forstå Skriften i dens ytre klarhet. Men når det dreier seg om den indre klarhet (som kanskje kunne beskrives med «Kristus-hemmeligheten» jf. Ef 3,4ff), er det kun troen som kan gripe om den.
Skriftens indre klarhet og troen er altså uløselig forbundet. Men for det første skal det understrekes at det er troen på Jesus Kristus – ikke bare tro uten videre. Og for det annet medfører det at hvis man vil forstå Skriften uten troen og dermed uten Jesus Kristus, ja så vil man forstå den utenom dens hovedinnhold og omdreiningspunkt. Se for eksempel 2 Kor 3,14ff, hvor Paulus taler om et slør over Skriften, som først tas bort i Kristus ved Ånden.
Tillit til Skriftens innhold
Det er dømt til å mislykkes hvis man går til Bibelen eller en hvilken som helst annen bok og prøver å forstå den uten å ville vite av dens innhold. Men når Bibelen leses i tillit til dens innhold, Guds ord, Jesus Kristus selv, ja så skinner den klart! Det er den indre klarhet.
I en preken til 2. påskedag uttrykker Luther denne skjelnen mellom den indre og ytre klarhet på en litt annen måte: «Til forståelse av den hellige skrift hører den åpenbaring at den hellige Ånd som den rette fortolker forklarer Ordet utvendig gjennom den muntlige preken og innvendig gjennom hjertets opplysning».
Lettere sarkastisk forsøker Luther seg på et tidspunkt med et rent logisk argument for Skriftens klarhet: «Men hvis Skriften er dunkel, som de påstår, hvem gir oss så sikkerhet for at deres forklaring er pålitelig? Kanskje enda en forklaring? Og hvem skal forklare den [forklaringen]? Og slik fortsetter det i all evighet».
Og endelig bruker han flere sider på å vise hvordan personer i Bibelen forutsetter at Skriften er klar og til å forstå. Her bare et lite utdrag: «Hva gjør Kristus (Joh 5,29) når han lærer jødene å undersøke Skriften, fordi de vitner om ham? Vil han kanskje gjøre dem usikre i troen på ham? Hva gjør de menn (Apg 17,11) som har hørt Paulus og så leste dag og natt i Skriften for å se om det forholdt seg slik? Beviser det ikke alt sammen at apostlene som også Kristus selv henviser til Skriften som det klareste tegn på deres lære?».
Klarheten forplikter
Skriftens klarhet forplikter oss. Hvis den var uklar, var læren det også. Men når Skriften er klar, er læren likeledes klar. Selvfølgelig finnes det områder som Skriften ikke uttaler seg (uttømmende) om, men som helhet og Guds ord til oss er Skriften klar, slik at vi kan forstå de emner den tar opp, så dypt og grundig som Gud har villet det. Og retter vi oss så etter Skriften?
De som «gjør utlegningen av Skriften avhengig av deres egen ånd» kaller Luther for «gudløse mennesker» som «har kastet seg selv opp til dommere over Skriften og laget det ut av den som passet i deres kram».
Det er verdt å overveie med seg selv om det er ting i Skriften vi har modifisert, bortforklart, utelatt eller føyd noe til – for at det skal passe til våre ideer eller vår makelighet. For hva nytter Skriftens klarhet hvis vi ikke følger den, men på den ene eller annen måte smetter utenom? Eller omvendt: Når nå Skriften er klar, så la oss følge den – også på de punkter den ikke passer inn i vårt kram!
Mye troslære (dogmatikk) i dag bygger i høy grad på kirkehistorien og ikke (direkte) på bibelfortolkningen (eksegesen). Ikke minst i lys av Luthers forsvar for Skriftens klarhet er det verdt å være oppmerksomme på, for i praksis gjør vi lett det som Luther forsøkte å gjøre opp med: nemlig å tilllegge tradisjonen (det vil si kirkehistoriske utviklinger) like stor betydning som Skriften selv. Ikke minst undervisere i troslære bør være oppmerksomme på dette, slik at Skriftbelegget for forskjellige standpunkter ikke glir i bakgrunnen.
Litteratur:
- Rothen, Bernhard: Die Klarheit der Schrift, Teil 1. Martin Luther: die wiederentdeckten Grundlage, Vandenhoeck & Ruprecht 1990
- Martin Luther: Luther deutsch. Die Werke Martin Luthers in neuer Auswahl für die Gegenwart. 1.-10. Band, herausgegeben von Kurt Aland, Vandenhoeck und Ruprecht 1991 – Fork. LD
- Pedersen, E. Thestrup: Luther som skriftfortolker – En studie i Luthersk skriftsyn, hermeneutik og eksegese, Nyt Nordisk Forlag, København 1959
- Valen-Sendstad, Aksel: Troens fundamenter, Forlaget Kolon, Århus 1996.
Denne artikkelen er oversatt fra dansk og har tidligere blitt publisert på tilliv.dk
