Forfølgelse
Forfølgelse er nedverdigende behandling noen utsettes for på grunn av tro, overbevisning eller etnisk tilhørighet.
Det er et allment fenomen, altså ikke noe som bare kristne utsettes for. Den engelske Wikipedia-artikkelen spesifiserer følgende grupper som særlig utsatt for forfølgelse i vår tid: Ateister, Bahai-tilhengere, kristne, mormonere, Jehovas vitner, Falun Gong, hinduer, jøder, muslimer og sikher.
Det er en klar kristen plikt å ta avstand fra forfølgelse og diskriminering – uansett hvem som rammes. Det kan det innledningsvis være nyttig å minne om, selv om temaet, og dermed også denne artikkelen, primært handler om forfølgelse av kristne.
Open Doors, i Norge kalt Åpne Dører, er en organisasjon som arbeider for å dokumentere forfølgelse av kristne og støtte forfulgte kristne. Ifølge deres statistikk for 2018 lever 215 millioner kristne under høy eller svært høy grad av forfølgelse, fordi kristen tro er forbudt og straffbart.
Fenomenet er altså svært utbredt. Ifølge samme statistikk er de land hvor det i dag er forbundet med størst fare å bekjenne kristen tro Nord-Korea, Afghanistan, Somalia, Sudan, Pakistan, Eritrea, Libya og Irak. India, Saudi-Arabia, Nigeria og Egypt kommer også forholdsvis høyt på listen.
De geografiske forskjellene er imidlertid store. Alle land som kommer høyt opp på listen ligger i Nord-Afrika og Asia, altså innenfor det området vi i misjonssammenheng ofte har omtalt som 10/40-vinduet. Faktisk er det slik at det er enklest å regne opp de land innenfor dette området hvor det ikke er utbredt forfølgelse; Det er Marokko, Israel, Thailand, Filippinene, Taiwan, Sør-Korea og Japan. Overalt ellers i dette området er det vanskelig og potensielt farlig å bekjenne kristen tro.
Men selv om tittelen på denne artikkelen entydig fokuserer på kristne og forfølgelse, er den imidlertid tvetydig på en annen måte. Forfølgelse er ikke bare et kirkens kjennetegn fordi kristne er blitt og blir forfulgt. Forfølgelse er også et kirkens kjennetegn fordi kristne har forfulgt annerledes troende.
I et historisk perspektiv er det ikke tvil om at dem det da først og fremst dreier seg om, er forholdet til jødene.
I Romerne 11 uttrykker Paulus et håp og en forventning om at hedningenes omvendelse også må tjene til at jødene vender om. Når jødene ser hvordan Gud, helt ufortjent, benåder hedninger, vil også jødene vende om til Guds nåde.
Samtidig advarer han hedningkristne, altså oss, om at vi ikke må gjenta jødenes feil og tro at alt er i orden fordi vi en gang har opplevd Guds nåde. Slik er det ikke, sier han; har Gud forkastet, om en bare for en tid, sitt eget folk, så vil han også forkaste hedningene om de ser med hovmod på jødene.
Vær ikke overmodig, men frykt Gud! Sparte han ikke de naturlige greinene, skal han heller ikke spare deg. Rom 11:20-21
Dessverre er denne advarselen blitt oversett gjennom store deler av kirkens historie. Resultatet er at den antisemittisme vi ser i dag, i stor grad har kristne røtter. Kristne har rett og slett forfulgt jøder gjennom det meste av kirkens historie. Dette påvirker forholdet mellom jøder og kristne, og den politiske situasjonen i Midtøsten, den dag i dag.
Så når det gjelder forfølgelse, har kristne slett ikke alltid vært uskyldige ofre.
Resten av denne artikkelen skal likevel handle om det. Grunnen er at dette er et sentralt bibelsk tema. Hvorfor det er det, og hva vi kan lære av de bibeltekstene som taler om dette, er det først og fremst jeg skal si noe om.
Bibelen og Luther om forfølgelse
Den viktigste bibelteksten er den siste av saligprisningene i Bergprekenen:
Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himmelriket er deres. Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere. Matt 5:10-12
Det står også noe om dette i 1. Petersbrev, som er et brev til kristne som strever med forfølgelse:
Salige er dere når dere blir spottet for Kristi navns skyld, for Guds Ånd, herlighetens Ånd, hviler over dere. 1 Pet 4:14
Forfølgelse er altså noe kristne skal glede seg over, fordi forfølgelse gjør en salig.
Disse og andre bibeltekster til samme tema gjorde at Luther tok dette med i det kjente avsnittet i Om konsilene og kirken hvor han beskriver kirkens syv kjennetegn.
De første fem kjennetegn dreier seg om det Gud gir, nemlig ordet og nådemidlene. De to siste handler om det som skjer der ordet slår rot og blir trodd, nemlig bønn og lovprisning på den ene siden, altså en rett kristen gudstjeneste, og forfølgelse.
Det han sier om forfølgelse som kirkens kjennetegn er såpass interessant at avsnittet godt kan siteres i sin helhet:
For det sjuende kjenner man det hellige kristenfolket i det ytre på det hellige korset som et legemiddel. For at kristenfolket skal bli lik Kristus, sitt hode, må det lide all mulig ulykke og forfølgelse, alle slags anfektelser og onder (som vi ber i Fader vår) fra djevelen, fra verden og fra vår egen kropp; det må tåle indre sorg, engstelse, frykt, ytre fattigdom, forakt, sykdom og svakhet. Årsaken er denne ene at det holder fast på Kristus og Guds ord; det lider altså for Kristi skyld, Matt 5 [v. 11]: «Salige er de som for min skyld lider under forfølgelse.»
De må være rettskafne, stille og lydige, være beredt til å tjene øvrigheten og enhver med liv og eiendom, men ikke gjøre noen noe vondt. Ikke noe folk på jorden må tåle et slikt bittert hat, de må gjelde som verre enn jøder, hedninger og tyrkere.
Kort og godt: de må finne seg i å kalles kjettere, kjeltringer, djevler, forbannet og de skadeligste folkene på jorden, slik at de også gjør Gud en tjeneste, de som henretter, drukner, myrder, torturerer, fordriver eller plager dem. Ingen forbarmer seg over dem, men gir dem i tillegg tvert imot myrra og galle å drikke når de er tørste.
Dette gjør de likevel ikke fordi de kristne er ekteskapsbrytere, mordere, tyver eller skurker, men fordi de bare vil ha Kristus og ingen annen gud. Der du altså ser eller hører dette, der skal du vite at den hellige kristne kirke er til stede, slik det står skrevet: «Salige er dere når folk forfølger dere» og forkaster navnet deres som en skadelig, ond ting – og: «… for min skyld. Gled og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen». Med dette legemiddelet gjør Den hellige ånd dette folket ikke bare hellig, men også salig.
(Luther, Skrifter om Kristus, frelsen og kirken, s. 255-256).
Med disse tekstene som utgangspunkt skal jeg prøve å si noe om tre forskjellige spørsmål.
1) Hvorfor blir kristne forfulgt?
2) Hva er hensikten med forfølgelse?
Det forunderlige med alle disse tre tekstene er at de setter forfølgelsen inn i positiv sammenheng. Jesus tar forfølgelsen med i saligprisningene. Luther regner forfølgelsen som et legemiddel Den Hellige Ånd bruker for å gjøre Guds folk salig. Hvorfor settes forfølgelse inn i en slik sammenheng?
3) Hva er galt med oss siden vi ikke blir forfulgt?
Vi kan nok iblant mene at det å bekjenne kristen tro har sine omkostninger også i våre sammenhenger. Men vi har svært langt igjen til det de strever med, de jeg innledningsvis refererte til fra rapporten til Open Doors. Er det et problem, ettersom Jesus tar forfølgelse med i saligprisningene?
Trosbekjennelsen som provokasjon
Alle minoriteter risikerer å bli forfulgt. Det er nå en gang slik vi mennesker er. Men det er ikke det jeg er opptatt av nå. Det jeg nå er opptatt av, er om det ligger noe i den kristne trosbekjennelse og den kristne identitet som inviterer til motstand og forfølgelse, og det tror jeg det er.
Om det kristne budskapet framføres klart og tydelig, så inviterer det til motstand. I den kristne gudstro og de kristne verdipreferanser ligger det en provokasjon. Der den blir tydelig, blir mennesker opprørt.
For det første ligger det en provokasjon i bekjennelsen til Jesus som Gud. Å tro på Gud, og på at Gud har skapt verden, provoserer ikke nødvendigvis så mange, selv om det i vår tid nok er en og annen som kan la seg provosere av det også.
Men bekjennelsen til Jesus provoserer. For mennesker blir ikke guder. De kan i høyden få enkelte trekk av guddommelighet, slik at vi kan hente inspirasjon og positive impulser fra dem. Men å si, som det kristne trosbekjennelse sier om Jesus, at dette mennesket er Guds Sønn og selv Gud fra evighet av, det provoserer.
Det er en sammenblanding av kategorier vi ellers ikke vil vite noe av. Vi kan tro på en Skaper, men ikke på at Skaperen vandrer på sine to ben midt iblant oss. Det skaper motstand, og det skal skape motstand, ellers er ikke evangeliet rett forkynt.
Det er her veiene skilles. Det er på dette punkt jøder og muslimer tar avstand fra kristen tro. Det samme gjelder nyere varianter som mormonere og Jehovas vitner.
Alle disse trosretninger er enige om troen på den ene Gud som har skapt himmel og jord, og i en sekularisert og livssynspluralistisk verden er det ingen liten og ubetydelig enighet.
Men i bekjennelsen til Jesus som Guds Sønn og selv Gud fra evighet av, der skilles veiene. Her kan de andre ikke være med. Men det er dette som er kjerne og sentrum i den kristne tro. Bekjennelsen til Jesus som sann Gud og sant menneske er det alt står og faller med. Her kan vi ikke svikte, om så hele verden vendte seg imot oss.
For det andre ligger det en provokasjon i de bibelske evangelium om nåden alene. Det er om mulig en enda mer forvirrende tanke enn bekjennelsen til Jesus som sann Gud og sant menneske.
For dette utfordrer også mennesker som har levd så lenge under kristen innflytelse at de har lært å leve med bekjennelsen til Jesus. Men evangeliet om den absolutte og ubetingede benådning, det provoserer likevel. Det utfordrer alltid.
For i alle andre sammenhenger i livet, inkludert livet i den kristne menighet, går det etter kompetanse og fortjeneste. Skal du ha en jobb, må du være kvalifisert til den, og det gjelder også tjenestene i menigheten. Vi setter ikke den umusikalske på orgelkrakken, og vi setter ikke den som ikke kan snakke for seg, på talerstolen. Overalt vurderer vi hverandre etter kompetanse og kvalifikasjoner.
Bare ikke i forhold til Gud. Der er de første de siste, og de som ingen ting har, settes over de lærde og velkvalifiserte. Barn går foran voksne, den fortapte sønn feires foran den hjemmeværende, og tolleren med syndesekken full går rettferdiggjort hjem til sitt hus foran den trygge samfunnsstøtten som knapt har brutt et bud hele sitt liv.
Det er et budskap som provoserer; ja, den som ikke kjenner motstanden mot Jesu radikale nådeforkynnelse et eller annet sted inni seg selv, har antagelig ikke forstått den. Det kristne evangelium er en provokasjon.
Og så ligger det for det tredje en provokasjon i budskapet om alle menneskers likeverd. Kanskje det nå er den aller sterkeste provokasjonen: Ikke jøde eller greker, ikke slave eller fri, ikke mann eller kvinne, ikke venn eller fiende, ikke nordmann eller innvandrer, ikke kristen eller muslim, bare ett fellesskap av mennesker med én Gud og én Herre.
Det gjør ikke disse forskjellene irrelevante i alle sammenhenger, men det målbærer en visjon av et felles menneskeverd, og en respekt for mennesker på tvers av alle ulikheter, som ikke kan unngå å provosere.
Ikke minst provoserer det dem som har misforstått det kristne budskap til de grader at de tar det i bruk for å mobilisere til og forsvare motstand og hat mot innvandrere, mot muslimer eller hvilken gruppe det nå er man ønsker å mobilisere mot.
Det er misbruk av Bibelens budskap, og den provokasjonen som ligger i å gjøre dette tydelig, den må vi ikke være redde for.
Det kristne budskap provoserer, og dermed inviterer det til motstand. Det fikk Jesus erfare, og det opplever også de som følger etter ham og framfører det samme budskap. Derfor ligger det i motstanden og forfølgelsen en garanti for ektheten i budskapet:
Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er lønnen dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere. Matt 5:11-12
Forfølgelsens hensikt
Dette er årsaken til forfølgelse; det kristne budskap skaper motstand hos dem om hører det. Men forfølgelsen har også en positiv funksjon hos dem som opplever den; forfølgelsen har en hensikt. Paulus forklarer sammenhengen slik:
For vi vet at lidelsen gir utholdenhet, utholdenheten et prøvet sinn, og det prøvede sinn håp. Og håpet skuffer ikke, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den hellige ånd som han har gitt oss. Rom 5:3-5
Veien går altså fra forfølgelse (og annen lidelse, f.eks. sykdom) til utholdenhet, prøvet sinn og håpet om den realitet som er Guds kjærlighet. Derfor gjør forfølgelsen en salig, slik både Jesus og Peter sier.
All lidelse skal nemlig lære de troende å bygge sin tro på Gud alene, og det er antagelig ingen annen måte å lære det på enn å oppleve at alt i verden, inkludert de mennesker en trodde en stolte på, kan komme til å svikte. Det er bare på den måten en kan lære å stole på Gud.
Når vi snakker om forfølgelsens hensikt, er det altså en flytende grense mellom forfølgelse og det vi mer allment gjerne omtaler som prøvelse eller anfektelse.
Gud gir oss mennesker mange gode gaver. Ja, Gud er slik at han kan ikke annet enn å overøse oss med godt. Han lar, som Jesus sier litt lenger ute i Bergprekenen, «sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over rettferdige og urettferdige» (Matt 5,45).
Han overøser oss med gode gaver hver eneste dag. Luther sier det slik i sin forklaring til første trosartikkel i Lille katekisme:
Jeg tror at Gud har skapt meg og alle andre skapninger, at han har gitt meg legeme og sjel, øyne, ører og alle lemmer, fornuft og alle sanser og fremdeles oppholder alt dette; likeså at han har gitt meg klær og sko, mat og drikke, hus og hjem, ektefelle og barn, åker, fe og alle gode ting, at han rikelig og daglig forsørger meg med alt jeg trenger til legeme og liv, verger meg mot all fare, vokter og bevarer meg mot alt ondt.
(Luthers Lille katekisme)
Problemet med alt dette er at vi veldig lett fristes til å forveksle gaven og giveren. Vi blir så opptatt av det Gud gir at vi glemmer det er Gud som gir oss det, og dermed lærer vi ikke takknemlighet av alle de gode gaver vi får.
Eneste løsning vil da ofte være å ta gavene bort gjennom motgang, prøvelser og forfølgelse, slik at vi ser at de var ikke selvfølgelige likevel. Det kan kanskje vekke en forståelse i oss for at det er Gud vi har å takke for alt godt. Paradoksalt nok lærer vi ikke det uten lidelse, prøvelser og motgang.
Salmenes bok er stappfull av erfaringer fra mennesker som har gjort akkurat denne reisen gjennom forfølgelse og prøvelse og fram til den tillit til Gud som er dyrt kjøpt. Sterkest av alle er kanskje Salme 22, som Jesus siterte fra da han hang på korset. Her skildres forfølgelse i sterke ordelag:
Men jeg er en mark og ikke en mann, spottet av mennesker, foraktet av folk. Alle som ser meg, håner meg, vrenger leppene og rister på hodet: ‘Han har overgitt seg til Herren, la ham fri ham ut og redde ham, siden han har glede i ham!’ Sal 22:7-9
Vi har altså å gjøre med en som spottes for sin gudstro. Og litt lenger ute:
Jeg renner bort som vann, alle mine bein er løsnet. Hjertet er som voks, det smelter i meg. Munnen er tørr som et potteskår, tungen er klistret til ganen. Du legger meg ned i dødens støv. Hunder samler seg om meg, en flokk av voldsmenn omringer meg. De gjennomborer mine hender og føtter. Hvert bein i kroppen kan jeg telle. De stirrer, de ser på meg. De deler klærne mine mellom seg og kaster lodd om kappen. Sal 22:15-19
Her er vi faktisk ikke så langt unna rapportene fra Open Doors. Det forunderlige er at tilliten til Gud blir likevel ikke borte, den blir tvert imot mer grunnfestet:
Jeg vil fortelle mine brødre om ditt navn. Midt i forsamlingen vil jeg lovprise deg. Dere som frykter Herren, lov ham! Hele Jakobs ætt, gi ham ære! Ha ærefrykt for ham, hele Israels ætt! For han har ikke foraktet den som er hjelpeløs, og ikke vendt ryggen til den som lider. Han skjulte ikke ansiktet, men hørte da han ropte om hjelp. Sal 22:23-25
Her oppfordres det til tillit til Gud med den erfaringens tyngde som fødes av forfølgelse. Det er ingen annen måte å oppnå en slik tillit på. Derfor priser Jesus sine disipler salige når de blir hånet og forfulgt.
Jesus brukte Salmenes bok som sin bønnebok. Derfor er det ikke vanskelig å se hva som bakgrunnen når han snakker om forfølgelsenes velsignelser.
De manglende forfølgelsene
Men vi blir jo ikke forfulgt. Vi lever i en del av verden der religionsfriheten er reell, og hvor vi derfor kan bekjenne kristen tro uten fare for livet.
Vi risikerer i høyden at sosiale utstøtelsesmekanismer i noen sammenhenger slår inn fordi mennesker faktisk blir provosert av en kristen trosbekjennelse. Noen opplever dette som ubehagelig, men det er svært sjelden farlig.
Når Jesus priser dem salig som blir forfulgt, betyr det da at vi kan risikere å gå glipp av hele saligheten?
For det første tror jeg at vi skal være takknemlige for at vi ikke blir forfulgt. Det er faktisk i seg selv en gave vi skal takke for, og som vi skal ta vel vare på. Hverken Jesus eller noen av de andre bibelske forfatterne formaner oss til å oppsøke forfølgelser, og uteblir de, skal vi glede oss over det.
Det kan selvsagt skyldes at vi forkynner evangeliet så tannløst at ingen blir provosert, og dermed heller ikke ser noen grunn til å forfølge oss. Jeg tror imidlertid ikke det er hele bildet.
Manglende forfølgelse i vår del av verden henger også sammen med kristen påvirkning gjennom mer enn tusen år, slik at kristne verdier og kristne moralnormer preger samfunnet langt utover rekken av aktive kristne.
Religionsfrihetsidealet er i seg selv et godt eksempel på det. Alle kristne vet og har alltid visst at trostvang er en uting. En ekte trosbekjennelse kan bare bli til der den får et frihetsrom å bli til i.
Etter tusen års sammenhengende kristen påvirkning er dette glidd inn i den allmennkulturelle bevissthet i vår del av verden, også hos dem som for sin egen del ikke ser poenget i å bruke dette frihetsrommet til å utforske en kristen trosbekjennelse. Det er en verdi vi skal være glade for og hegne om.
For det andre er det ikke tilfeldig at terminologien i noen av bibeltekstene som taler om dette, og dermed også i denne artikkelen, sklir fra å tale om forfølgelse til å tale om prøvelse og lidelse. Motgang og prøvelser er en nødvendig side ved troslivet. Troen er like avhengig av motgang for å vokse som et fly er avhengig av motvind for å ta av.
Og motgang og prøvelser kommer til oss alle. Noen får mer enn andre, men alle får vi nok til at troen kan vokse på det. Det skyldes de ting jeg har snakket om i de to første artiklene, nemlig ondskap og fristelser. Hva det er, vet vi alle. Og da er det ingen grunn til at vi skal gjøre det til en bekymring at vi ikke også møter ondskap og fristelser i form av forfølgelse.
Samtidig skal vi, og det er mitt tredje punkt når det gjelder de manglende forfølgelsene, være klar over at det ligger en fare her. Det kan skyldes, eller friste til, overdreven tilpasningsdyktighet. Vi kan bli så flinke til å gjemme bort evangeliets provokasjon at det i seg selv gjør at forfølgelsens fare blir borte. Og da er det virkelig fare på ferde.
Derfor har vi en viktig lekse å lære av våre trossøsken i andre deler av verden som kjemper med forfølgelse som en reell fare. De vet av egen erfaring noe om hva en dyrekjøpt trosbekjennelse er som vi ikke vet. Da får vi la dem fortelle oss det, og i fullt alvor stille oss spørsmålet om hva vi ville ha gjort om vi hadde stått overfor de utfordringer de har møtt.
Når tingene settes på spissen, kan det å bekjenne kristen tro bli blodig alvor. Det er en bevissthet vi må ha med oss, og som våre trossøsken i andre deler av verden kan lære oss mye om, selv om det er sjelden vi møter denne utfordringen i våre liv.
Forfølgelsens alvor og bekjennelsens trygghet
Forfølgelser kan lede til martyrium, altså til den realitet at en må vitne om den kristne tro med livet som innsats. I oldkirken var det periodevis slik, og det var det også på reformasjonstiden.
Vi synes kanskje Luther, som skrev i en folkekirkelig kontekst, overdriver forfølgelsesfaren, men på den tiden var det slik at en kunne bli drept for luthersk trosbekjennelse i et katolsk land – vi har flere eksempler på det. Luther var selv lyst fredløs, slik at enhver kunne drepe ham uten å bli tiltalt for mord, så for ham var dette en realitet han levde med.
Vi får være glad for at de økumeniske relasjoner har bedret seg siden den gang. Men også i dag er det i store deler av verden slik at åpen trosbekjennelse kan koste en livet. Da blir prioriteringene ganske tydelige.
Det heter gjerne at kirken vokser på en slik tydelig trosbekjennelse, og noen ganger gjør den nok det, men slett ikke alltid. Vi har også eksempler på at kirker har blitt utryddet gjennom forfølgelse. Jeg har vært misjonær i Japan, og der skjedde det på 1600-tallet. Der ble alle som åpent bekjente troen drept, med den konsekvens at landet var uten åpent bekjennende kristne i 250 år.
Forfølgelser er en ulykke. Selvsagt først og fremst for dem som i sin åndelige og kulturelle fattigdom må gripe til slike midler, men vondt nok også for dem som må leve med konsekvensene.
Dette er den realitet vi må leve med. Konsekvensen av å bekjenne den kristne tro kan være at livet med det er slutt. Likevel er det en stående oppfordring fra Jesus til alle disipler om å avlegge den gode bekjennelse:
Hver den som kjennes ved meg for menneskene, skal også jeg kjennes ved for min Far i himmelen. Matt 10:32
Det gjelder også under motstand og forfølgelse. Troen på at han som sier dette slik, er han som vet best, er også en del av den kristne tros identitet. Han måtte vitne om sin tro med sitt liv. Derfor kan det også kreves av oss som vandrer i hans følge.
Men likevel er det der det er godt å gå. For det er der vi er omgitt av løftene om Guds urokkelige, kjærlige velsignelse.
Oppsummering
Forfølgelse rammer ikke bare kristne, og kristne kan også befinne seg både blant forfølgerne og de forfulgte. Det første, å befinne seg blant forfølgerne, er en synd som skal bekjempes, det siste, å bli forfulgt, er en realitet som det ikke er mulig å flykte fra.
Grunnen er at det kristne budskap provoserer, fordi det er et evangelium om nåde for alle som i prinsippet stiller alle mennesker likt. Fortjeneste teller ikke i Guds rike, og det provoserer alle som mener at de faktisk har et og annet å komme med selv.
Den positive følgen av å utsettes for konsekvensene av denne provokasjonen slik at vi opplever motgang og vanskeligheter, er at vi lærer å stole på Gud alene, og ikke bare på de gaver han gir, som livets grunnlag og fundament.
Derfor priser Jesus den salig som opplever forfølgelse. For der kan troen vokse fram, den troen som stoler på at det Gud gjør, alltid er til det beste, uansett ytre omstendigheter.
Foredraget ble holdt første gang på Lutherske fordypningsdager i Bergen 29. august – 1. september 2019.
