I min artikkel om det ondes problem, skrev jeg at det grunnleggende problemet når vi spør etter det ondes årsak, er at vi ikke har noen bibeltekst å basere svaret på, og må legge det opp deretter. Svaret er dermed at vi ikke har noe svar.
Når vi nå skal ta fatt på et beslektet problem, nemlig ondskapen i den konkrete form den får når vi møter den som fristelse, så er vi straks bedre stillet når det gjelder bibeltekster. Vi kan bare gå rett videre fra den teksten vi ikke fant i går, altså den mellom 1 Mos 2 og 3, til det som følger etter, nemlig fortellingen om fristelsen i 1 Mos 3, så har vi den grunnleggende bibelske fristelsesfortelling. Derfor er det da naturlig å ta utgangspunkt der.
Har Gud virkelig sagt?
Fristelsesfortellingen begynner med slangens spørsmål til kvinnen: "Har Gud virkelig sagt?" Det er typisk; fristelsen begynner alltid der. En fristelse har nemlig alltid med vårt gudsforhold å gjøre. Har det ikke med Gud å gjøre, er det ingen fristelse, men noe annet som ikke trenger å oppta oss nå.
Vårt forhold til Gud innebærer nemlig elementer av forpliktelse. Det har mange andre elementer enn det: Nåde, gave, glede og takknemlighet for å nevne noe. Men det har også et element av forpliktelse, og dermed også en mulighet til å ønske seg ut av forpliktelsen. Det er det vi kaller fristelse.
Den forpliktelse Gud hadde stilt de første mennesker under, var det nokså enkelt å sammenfatte. Han hadde sagt: Spis fritt av alle trær i hagen med ett unntak. Det var hele Guds lov slik den var åpenbart for de første menneskene. Det skulle man jo tro var forholdsvis enkelt å forholde seg til.
Guds lov foreligger i en litt annen form for oss, men den er egentlig ikke så mye mer komplisert i den form vi har fått den. Vi har nemlig fått den i form av det dobbelte kjærlighetsbudet:
Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand [og] du skal elske din neste som deg selv. Matt 22:37-39
Det er nokså enkelt, rett fram og greit forståelig dette også. Gud, som er vårt opphav, skal ha all vår kjærlighet, tillit og lojalitet. Det er det grunnleggende. Men dette kan ikke stå alene, fordi gudsforholdet alltid aktualiseres gjennom vårt forhold til det viktigste Gud har skapt, nemlig vårt medmenneske.
For den som ikke elsker sin bror som han har sett, kan ikke elske Gud som han ikke har sett. 1 Joh 4:20
Kjærlighet til Gud og vår neste; det er hva det dreier seg om. Det er gudsforholdets forpliktelse. Intellektuelt sett er det ikke veldig krevende å forstå hva dette er.
Store deler av Jesu undervisning av disiplene dreier seg om å repetere, konkretisere og innprente betydningen av guds- og nestekjærligheten. Ett nytt bud gir jeg dere, sier han, at dere skal elske hverandre (Joh 13:34).
Utleggelsen ligger stort sett på det generelle planet, slik at konkretiseringen overlates til oss; Ikke bli sint, ikke bruk nedsettende ord om din neste, gjengjeld ondt med godt, elsk alle inkludert fiendene, slik at ethvert skille mellom oss og dem blir borte.
Unntaket er ekteskaps- og familierelasjonen, hvor Jesus er provoserende konkret; nestekjærlighetsbudets krav konkretiseres for ham først og fremst i relasjonene mellom ektefeller, og mellom barn og foreldre. Utover det forblir han på det generelle planet, og forholder seg forholdsvis fritt til de mangfoldige konkretiseringene vi har i den gammeltestamentlige loven.
Her er det altså fristeren setter inn. Har Gud virkelig sagt det slik? Har dere ikke lov å spise av trærne? Har du ikke også lov til å ta litt hensyn til deg selv? Er det bare forsakelse og selvfornektelse det dreier seg om fra morgen til kveld? Er det et gledeløst pliktløp Gud har invitert dere inn i?
Begjæret etter det en ikke har
Det listige i slangens spørsmål er at selv om det opplagte svaret er nei, og kvinnen vet at svaret er nei og også sier det til slangen, så åpner spørsmålet likevel døren på gløtt for vantroens mulighet.
Nei, Gud har ikke invitert oss til et gledesløst pliktløp. Tvert imot har han gitt oss en verden full av sannhet, skjønnet og godhet å boltre oss i og fryde oss over. Men tenk om det er noe vi mangler likevel?
Ja, er det ikke det om vi tenker riktig godt etter? For Gud har jo nektet oss å spise av kunnskapstreet. Han har nektet oss innsikt i forskjellen mellom godt og ondt. Kunne ikke det være greit å skaffe seg den i tillegg til alt det andre gode vi har fått? Han har jo gitt oss alt annet. Skulle han da virkelig nekte oss det? Litt ekstra innsikt kan vel ikke være så farlig?
Fristelsen begynner alltid der. Den får oss til å flytte fokus fra det vi har til det vi ikke har, og så prøver den å skape et begjær i oss etter det.
Fristeren er ganske flink til å få det til. En verden full av muligheter, av sannhet, skjønnhet og godhet som på mange punkter faktisk overgår selv mangfoldet av trær i paradishagen, blekner i forhold til det ene vi enda ikke har. For vi må jo også skaffe oss det.
Der er det slangen setter inn sitt angrep, og der er det den lykkes. Kvinnen så det forlokkende i det ene forbudte treet. ‘Forlokkende’, står det, «siden det kunne gi innsikt». Det ville hun gjerne ha.
Hun har skjønt mye allerede; hun har alle hagens trær å velge i, og det skulle være nok for et langt liv. Men det er det som mangler, som nå fyller fokus. For kunnskapstreet er forlokkende, og den ene ting hun enda ikke har innsikt i, nemlig forskjellen mellom godt og ondt, er meget tiltrekkende.
Og hun spiser og hennes mann spiser, og innsikten blir gitt dem: De får den innsikten de har manglet; de forstår at de har brutt forbudet. Dermed vet de hva som er ondt til forskjell fra godt.
Det onde og det gode står nå foran dem som to separate muligheter. Det gjorde det ikke før da det gode var den eneste muligheten fordi det var selvfølgelig.
Det første som da faller, er den gjensidige, ubetingede tilliten. Med innsikten i det ondes mulighet følger muligheten til å såre hverandre, og dermed må de løse det problem at de er nakne og sårbare for hverandre.
Det neste som faller, er tilliten til Gud; når Gud vil møte dem, gjemmer de seg. Det var kanskje ikke så langt fra kunnskapstreet til det dobbelte kjærlighetsbudet likevel. Før de spiste av treet, var det dobbelte kjærlighetsbudet rammen om den verden de befant seg i. Det var ikke nødvendig å spesifisere det som et bud, for det fantes ikke andre livsmuligheter. De kunne fritt gjøre som de ville, for alle muligheter var uansett gode.
Nå har de brutt forbudet, det har falt ut av rammen, og verden utenfor det dobbelte kjærlighetsbudets virkelighet åpenbarer seg for dem. Slik er det å synde.
Problemet med å falle i fristelse er nemlig at en kan risikere å få det en begjærer og må leve med konsekvensene. Begjærer du din nestes rikdom og posisjon, kan du risikere å få den, men må også ta det strev og de bekymringer som følger med. Begjærer du din nestes ektefelle, kan du risikere å få henne. Også da må du leve med konsekvensene, og de kan være ganske alvorlige. Begjærer du innsikt i det onde, får du det, og da kan du aldri legge den fra deg igjen.
Den som fristes og faller, får alltid ny innsikt i det onde. Det onde, altså det som ikke er forankret i tillit til Gud og kjærlighet til vår neste, men i vår egen ambisjon om å finne vår vei i livet, blir en realitet for oss. Det gjør at vi faller i fristelse igjen og igjen. Den onde vei er blitt vår vei, og derfor velger vi den om igjen.
Vi kunne kanskje tenke oss at erfaringen fra den onde vei skulle være avskrekkende, slik at når vi en gang hadde valgt den, kom vi oss tilbake til det gode igjen. Men det er ikke slik det er. En brutt tillitsrelasjon lar seg ikke enkelt gjenopprette. Innsikten i det onde lar seg ikke legge bort. Kunnskapstreet er like forlokkende som det alltid har vært. Vi fristes og vi faller. Igjen og igjen.
Ut av fristelsen
Målsettingen for Jesu tjeneste er å få oss ut av denne situasjonen. Målsettingen for Jesu tjeneste er intet mindre enn dette: Han vil avlære oss det ondes mulighet og plassere oss tilbake i paradissituasjonen i 1 Mos 2.
Han vil altså ta fra oss fristelsens mulighet og fristelsens fare. Han vil ha oss bort fra enhver situasjon der muligheten for et valg fritatt fra forpliktelsen på Guds- og nestekjærlighet står for oss som reell. For er den muligheten reell, så vil vi gripe den. Får begjæret etter det vi ikke har, tak i oss, faller vi. Slik sett er fortellingen i 1 Mos 3 fortellingen om oss alle.
Jesus vil altså avlære oss det ondes mulighet. Han vil gjenopprette den situasjon hvor kunnskapens tre enda var urørt. Han vil, for å bruke et bilde jeg også brukte i artikkelen om det ondes problem, få kaviaren inn på tuben igjen. Det er ingen enkel oppgave.
Som Jesus også uttrykkelig gjør oppmerksom på, er dette umulig for mennesker; det er bare mulig for Gud. Er det noen som kan klare å få kaviaren inn i tuben og avlære oss innsikten i det onde og gjøre kunnskapstreet uspist igjen, så må det jo være han som er universitets Skaper og Herre.
For dette formål, altså for å få oss ut av fristelsens mulighet, har Jesus lært oss å be. Bønn og fristelse er diametralt motsatte aktiviteter, i hvert fall om vi holder oss til hvordan Jesus lærte oss å be.
Når vi fristes, er vi på jakt etter muligheter for å finne vår egen vei, fritatt fra forpliktelsen til kjærlighet til Gud og vår neste. Da kan resultatet bli så mangt. Når vi ber, derimot, utsettes vi for bestråling av guddommelig kjærlighet. I stedet for å rette våre øyne mot det forlokkende ved kunnskapstreet, retter vi dem da mot verden slik Gud har gitt oss den og lar oss omforme og nyskape av Guds egen virkelighet.
Eller kanskje vi heller skulle si: Vi utsettes for Guds blikk og nyskapes av det. I samme grad som det skjer, forsvinner fristelsens mulighet fra vår livshorisont.
Vi forholder oss ofte til fristelsene som om Jesus lærte oss å be: Gi oss kraft til å motstå fristelser. Men det var ikke slik Jesus lærte oss å be. Han lærte oss å be slik til vår himmelske Far: Led oss ikke inn i fristelse. Ta fristelsens fare bort fra oss. Steng ondskapens vei som en mulighet for vårt indre blikk. Ta bort kunnskapen om det onde, slik at godheten med troens selvfølgelighet igjen blir rammen som livet i sin helhet befinner seg innenfor. Sett oss tilbake i paradishagen, hvor vi fritt kan spise av alle trærne. Gi oss igjen troens trygghet i møte med alle livets goder, slik at vi fritt kan forsyne oss av dem uten å frykte at resultatet blir mistillit og egoisme. Slik var det Jesus lærte oss å be.
Paulus skjønte hva dette dreide seg om. Det er derfor han oppmuntrer oss til alltid å be (Ef 6:18). For i den som ber slik Jesus lærte oss å be, har fristelsen ikke noe rom. Fristelse og bønn er konkurrerende aktiviteter, og der den ene får rom, må den andre ut.
Synden starter alltid i vantro. «Alt som ikke skjer i tro, er synd» sier Paulus. Men den som lever i bønnens ubetingede tillitsforhold, utsettes ikke for fristelse. Slik er det Jesus og hans apostel vil at vi skal leve.
Men er det da mulig å leve et liv uten fristelser? For den som har strevd og strever med sine fristelser og begjærlige tilbøyeligheter, høres det vidunderlig ut, men er dette reelt? Det er et godt spørsmål, men til det spørsmålet har jeg ikke noe annet svar enn at det er et slikt liv Jesus har lært oss å be om. Og når han har lært oss å be slik, får vi tro at han mener det, og at han mener seg i stand til å oppfylle bønnen.
Jesu fristelser
Men levde Jesus etter dette selv? Forteller ikke evangeliene at Jesus selv ble utsatt for fristelser både i begynnelsen og slutten av sin tjeneste?
Jo, Jesus ble utsatt for fristelser. Men fordi han levde i den virkelighet han lærte sine disipler å praktisere gjennom bønn, kunne han vise oss hvordan de skal møtes på en slik måte at de forsvinner som en reell prøvelse.
Slik sett er fortellingene om Jesu fristelser motbildet av det vi leser om i 1 Mos 3. I fortellingen om Jesu fristelser lærer vi hvordan vi bør møte de fristelser vi utsettes for. Det er anskuelsesundervisning i hva bønnen i Fadervår innebærer.
Også Jesus ble, ifølge fortellingen i Matteus 4, fristet med varianter over temaet «Har Gud virkelig sagt?»
Først ba djevelen ham om å gjøre steiner til brød. For den som har skapt universet, er det åpenbart en reell mulighet. Men at det er en reell mulighet, gjør det ikke til en realisering av det dobbelte kjærlighetsbudet. Gudsforholdet, mener Jesus, er best tjent med at en i gitte situasjoner ikke først og fremst fokuserer på brød. Guds ord er nemlig et vel så viktig næringsmiddel som de brød vi får fra bakeren, selv om de også er både viktige og gode.
I gudstjenesten kombinerer vi de to ting: Vi spiser brød helliget av Jesu eget løfte: Dette er min kropp. Slik lærer vi å omgås Guds gode gaver rett; slik lærer vi å spise av trærne i hagen uten bekymringer og vantro.
I sin neste fristelse siterer djevelen Bibelen direkte, nærmere bestemt Salme 91:12: Englene «skal bære deg på hendene så du ikke støter foten mot noen stein.» Dette står i Guds ord; dette har Gud slik sett faktisk sagt. Da kan du vel trygt kaste deg ut for tempelmuren? Det ville vel bare tjene til en demonstrasjon av Guds makt?
Men å be om under til demonstrasjon av Guds makt, er en bønn på vantroens premisser. Troen trenger aldri å be slik, for den stoler på Gud under alle forhold, enten resultatet blir slik eller slik. Troen trenger aldri bevis. Det er da også slik Jesus svarer: «Du skal ikke sette Herren din Gud på prøve» (5 Mos 6:16).
Dette dreier seg ikke om en konkurranse i å kunne flest bibelsteder; det dreier seg om å bruke bibeltekstene riktig, det vil si på troens premisser. Fordi troen hviler i tilliten til at Guds vei alltid er den beste – ‘det Herren gir, er alltid godt’ – så trenger den ikke miraklenes gudsbevis. De fungerer alltid på fristelsens, vantroens og syndens premisser.
For Jesus er derfor denne fristelsen ikke reell. Djevelens grep er her så enkelt at for den som lever i bønnens verden, har en så elementær fristelse ikke reell makt.
Dette er en viktig påminnelse når vi strever med bønnhørelsens problem. Vi vil gjerne at Gud skal høre våre bønner og oppfylle dem slik vi ønsker. Blant annet ønsker vi det for at vi kan være sikre på at han faktisk er der og hører oss.
Men det er ikke slik Jesus lærer oss å be. Jesus lærer oss å legge alt vårt fram for Gud og deretter si ‘amen’. Det betyr: Jeg er viss på, Gud, at det jeg nå har bedt om, og som er etter din vilje, det vil du oppfylle. Når og hvordan vet jeg ikke, men jeg stoler på det. Det er det det betyr å si ‘amen’ til en bønn.
Men å be for å sette Gud på prøve, det er å falle i fristelse. Den fristelsen viste Jesus fra seg, og det bør vi også gjøre.
Til slutt frister djevelen Jesus med verdensherredømme. Men heller ikke den fristelsen biter på Jesus. Gud er verdens Skaper og Herre, og den som tilber og tjener ham, får alt annet i tillegg. Slik sett er verden under troens kontroll allerede. Det er fritt fram for å spise av alle trærne. Hva skal en med noe mer da?
Dette er altså det som holdes opp for oss som en motfortelling til det vi leser i 1 Mos 3. Slik ser vi hvordan vi møter fristelser når vi lever innenfor den ramme som utgjøres av det dobbelte kjærlighetsbud og bønnens ubekymrede gudstillit.
Når vi kan møte fristelsene slik, er bønnen fra Fadervår oppfylt. For da er fristelsen egentlig ikke reell; den er beseiret allerede før den oppstår. Det er da også den eneste måten å beseire den på.
Bønnens kamp med fristelsen
Men hva da med den kamp med fristelsen som Jesus utkjempet i den andre enden av sin tjeneste, nemlig Getsemane-kampen? Her ser det jo ut som om Jesus reelt ønsket seg bort fra den vei han visste han var kalt til: «Far, er det mulig, så la dette begeret gå meg forbi».
Var ikke dette å utsettes for fristelsens fare på en måte som viste at bønnen han lærte oss om ikke å komme i fristelse, ikke var oppfylt for hans vedkommende? Ble Jesus, som selv lærte oss å be om å slippe fristelser, selv utsatt for en alvorlig fristelse i Getsemane?
Nei, jeg tror ikke det er rett å si det slik, for Jesu fristelse i Getsemane kjenner vi nettopp gjennom innsikt i Jesu bønnekamp. Det Jesus her viser oss, er veien ut av fristelsens grep, og det er å omgjøre fristelsen til bønn.
Det var det Jesus gjorde i Getsemane, den veien står åpen også for oss. Og er bønnen ekte i den forstand at den er reelt åpen for det jeg kalte bestrålingen fra Guds egen virkelighet, så vil vår konklusjon være den samme som for Jesus: «Ikke som jeg vil, bare som du vil» (Matt 26:39).
Det er å si ‘amen’, med andre ord. Da oppfyller Gud vår bønn til ham; han leder oss gjennom bønnens fellesskap forbi fristelsen slik at den ikke får makt over oss. Mot tillitsfull bønn har fristelsen ingen makt. Den forsvinner som duggen en solskinnsmorgen. Slik oppfyller Gud den bønn Jesus lærte oss å be, og som vi derfor kan være sikre på er en bønn etter hans hjerte: La oss ikke komme i fristelse.
Veien ut av fristelsen er altså å omgjøre fristelsen til bønn. Bønn har samme virkning på fristelser som solen på trollet: De sprekker og mister sin makt. «Ikke som jeg vil, bare som du vil» er en bønn med en forunderlig kraft. Jesus gikk videre på veien mot korset i kraft av den bønnen. Den utfordringen slipper vi. Men bønnen hjelper like godt overfor de fristelser vi står overfor.
Fristelser og problemet med adiafora
Det er imidlertid ett sentralt spørsmål i forhold til kampen med fristelsene som jeg til nå bare har berørt indirekte, og det er spørsmålet om hva som er forskjellen på fristelser og andre valgsituasjoner vi kan havne i. Selv om vi alltid og under alle omstendigheter har med Gud å gjøre, er det ikke alle utfordringer vi står overfor som kan kalles fristelser.
Vi har mange valgsituasjoner i livet som ikke har med guddommelige forpliktelser å gjøre. De er slik sett nøytrale i forhold til det dobbelte kjærlighetsbud, og da gir det ikke god mening å snakke om fristelser.
Når Jesus skal konkretisere nestekjærlighetsbudet, fokuserer han alltid på nære relasjoner. Hvem er min neste? Det er den jeg har en relasjon til og hvor det jeg gjør eller ikke gjør, utgjør en forskjell. Derfor er det også her fristelsen er mest entydig, og alternativene er mest tydelige.
I de nære relasjoner vet vi vanligvis hva nestekjærligheten krever av oss og når vi eventuelt velger det egoistiske alternativet. Vi kan være ganske flinke til å finne på unnskyldninger, men om ikke samvittigheten er så vant med å bli overkjørt at den har begynt å tie stille, så vet vi stort sett når vi gjør det vi ikke bør.
Andre situasjoner er mer åpne, og da skal vi la dem være det. Valg av yrke, valg av bosted, ja, sågar valg av ektefelle, er valgsituasjoner hvor nestekjærlighetsbudet normalt ikke gir oss entydige retningslinjer. Gjør de ikke det, er det heller ikke fristelser vi står overfor, selv om valgene i og for seg kan være alvorlig nok, og gjerne kan tas med inn for Guds trone sammen med kampen med fristelsene.
Men den overordnede forpliktelsen er å behandle ektefelle, barn, foreldre, kolleger og naboer i samsvar med nestekjærlighetsbudet, helt uavhengig av hvem det er. Den forpliktelsen er absolutt og gjelder under alle forhold.
Det problemet som oppstår når vi gjør relative forpliktelser absolutte, kaller vi gjerne adiafora-problemet. Adiafora betyr nettopp «de ting som ikke gjør en forskjell», og gjør de ikke det, så skal vi ikke gjøre dem viktigere enn det de er.
Paulus’ eksempel er kjøtt som er ofret til avguder; kan kristne spise det? Gjør som dere vil, sier Paulus, så sant dere gjør det med tro og i takknemlighet til Gud som lar dere spise av alle trærne og alle dyrene.
Det er et enkelt råd, men det er ikke alltid så enkelt å følge i praksis. For det ligger en dobbel fare her, og kirkens historie har et rikt utvalg av eksempler på feiltrinn i begge retninger. Vi kan komme til å gjøre adiafora-problemer til absolutte bud, og vi kan komme til å gjøre absolutte bud til adiafora-problemer.
Men jeg tror begge deler er forholdsvis lett å unngå om en er villig til å lese NT oppmerksomt. Det er ikke så mange konkretiseringer av nestekjærlighetsbudet vi får der, men de vi får, skal vi ta på alvor, og de gjelder som sagt primært det fjerde og det sjette bud. Det åttende, i form av en forpliktelse til å avstå fra negativ omtale av sin neste, er også et absolutt orienteringspunkt.
At Jesus primært er opptatt av de nære relasjoner, gir oss en viss frihet i forhold til sosiale og politiske problemstillinger. Her kan vi komme til ulike konklusjoner uten at det skal gjøres til et problem, selv om det absolutt er relevant å drøfte hvordan vi håndterer uenighet og motsetninger.
Men denne friheten har en grense. Også for politiske myndigheter gjelder kravet om respekt for enkeltmenneskers overbevisning, integritet og likeverd, og der de grensene overskrides, er det en plikt å si fra, selv om fristelsen til å la være iblant kan være sterk.
Aktuelle eksempler fra nyere historie er kampen mot apartheid og kampen mot nazismen. Respekten for medmenneskets ukrenkelighet er sentral i nære relasjoner, men den har også en politisk og sosial dimensjon. Dette skal jeg si mer om i en senere artikkel om forfølgelse.
Oppsummering
Fristelsene har sin begynnelse i at vårt fokus flyttes fra det vi har, og som vi skal takke Gud for, og til det vi ikke har, som vi da begynner å begjære.
Problemet er at vi kan få det vi begjærer, og må leve med konsekvensene. Problemet er særlig stort om vi, som de første mennesker, begjærer innsikt i det onde, for den innsikten klistrer oss til vantro og selvhevdelse på en måte vi selv aldri klarer å komme ut av.
Løsningen er å flyttes ut av fristelsens situasjon og tilbake til utgangspunktet, hvor ondskapens mulighet ikke var reell. Veien dit er, gjennom bønn, å utsettes for bestrålingen fra Guds egen evige, uforanderlige kjærlighet som håper alt og utholder alt og tror under alle forhold.
Det er den løsningen Jesus har lært oss å be om og si ‘amen’ til; altså har han lært oss at vi skal betrakte denne muligheten som allerede realisert. Gjennom sine svar til djevelens fristelser og den måten han selv omgjør fristelsen til bønn på, viser han oss hvordan livet langs denne veien skal leves.
Ikke alle valgsituasjoner langs livets vei er fristelser, men alle kan legges fram for Gud i bønn.
Hva fristelsene angår, er det imidlertid viktig at vi beholder respekten for de få og enkle grensemarkeringer Guds ord gir oss. Vi har fått en verden å nyte og bruke. Men det er visse grenser som aldri skal overskrides. Tillit og takk til Gud, og kjærlighet til og respekt for medmenneskets integritet, skal praktiseres under alle omstendigheter, og de situasjoner hvor vi fristes til å bryte med dette, ber vi om å bli tatt ut av. Til den bønnen har Jesus selv lært oss å si ‘amen’.
Foredraget ble holdt første gang på Lutherske fordypningsdager i Bergen 29. august – 1. september 2019.
