I forbindelse med at det i år er 1700 år siden kirkemøtet i Nikea, har vi publisert flere artikler som omhandler dette. Denne artikkelen er basert på et foredrag Reidar Hvalvik holdt tidligere denne høsten. Du kan også høre mer fra Reidar Hvalvik om dette temaet i den nyeste episoden av Fast Føde (episode 2, sesong 2).
Jesu ord og gjerninger skapte undring fra første stund: En gang stiller han stormen på Gennesaretsjøen og disiplene hans ble grepet av stor frykt og sa til hverandre: «Hvem er han? Både vind og sjø adlyder ham!»(Mark 4:41)
En gang vasker en kvinne Jesu føtter og han sa til kvinnen: «Syndene dine er tilgitt.» Da begynte de andre gjestene å spørre seg selv: «Hvem er han, som til og med tilgir synder?» (Luk 7:48-49)
Så kommer den dagen da Jesus utfordrer sine disipler og spør dem: «Og dere», spurte han, «hvem sier dere at jeg er?» Da svarte Peter: «Du er Messias» (Mark 8:29). I Matteusevangeliets versjon av episoden lyder svaret: «Du er Messias, den levende Guds Sønn» (Matt 16:16).
Nesten tre hundre år senere samles en stor forsamling av biskoper i Nikea og formulerer en omfattende bekjennelse til den treenige Gud der fokuset i særlig grad er på bekjennelsen til Jesus Kristus; den andre artikkelen om Kristus utgjør faktisk omtrent 60% av teksten. Hvordan endte man opp med en slik tekst? Det er spørsmålet som vi nå skal se på.
Den nikenske trosbekjennelsens andre artikkel
Først noen få ord om den andre delen eller den andre «artikkelen» i den nikenske trosbekjennelsen (Nicaenum). Litt forenklet kan man si at artikkelen er todelt: den første delen handler om Kristi preeksistens – altså hans eksistens før han ble født som menneske inn i denne verden. Den andre har fokus på inkarnasjonen, at Guds sønn ble menneske – eller mer presist: Den andre delen begynner med inkarnasjonen og slutter med Kristi gjenkomst. Det betyr at den har en narrativ karakter, det vil si at den forteller om begivenheter i kronologisk rekkefølge. Denne delen er strukturert på samme måte som den apostoliske trosbekjennelsen (Apostolicum) og de fleste ledd er ganske sammenfallende.
Bakgrunnen for den tydelige narrative strukturen er enkel: Vi står i hovedsak overfor en opplisting av begivenheter omtalt i evangeliene. Vi ser hvordan Apostolicum følger begivenhetene som starter med bebudelsen til Maria i Lukas 1, går gjennom lidelseshistorien og ender opp med himmelfarten basert på de første kapitlene i Apostlenes gjerninger. Omtalen av Jesu gjenkomst har basis i Jesu forkynnelse ifølge evangeliene.
Starten på en slik opplisting av begivenhetene finner vi allerede i Det nye testamente. Den eldste teksten finner vi i 1 Korinterbrev (15:3-5), skrevet midt på 50-tallet. Der skriver Paulus:
3 For først og fremst overga jeg til dere det jeg selv har tatt imot,
at Kristus døde,
4 at han ble begravet,
at han sto opp den tredje dagen,
5 og at han viste seg for Kefas og deretter for de tolv.
Den som kjenner sin Bibel, vil vite at dette ikke er hele teksten. Teksten inneholder nemlig noe mer. Slik lyder den:
3 For først og fremst overga jeg til dere det jeg selv har tatt imot,
at Kristus døde for våre synder etter skriftene,
4 at han ble begravet,
at han sto opp den tredje dagen etter skriftene,
5 og at han viste seg for Kefas og deretter for de tolv.
Disse presiseringene er av største betydning – og helt nødvendige. Peter hadde bekjent at Jesus var Messias, men da Jesus like etter begynte å tale om at han skulle lide og dø, var Peter totalt uforstående. Men det var dette som skjedde. Derfor stod man snart overfor en formidabel utfordring. Messias var blitt korsfestet; han var død og begravet. Hvordan kunne det skje med Guds salvede? Det virket meningsløst. Men det hadde også skjedd noe mer: Tre dager senere hadde han vist seg for noen av sine disipler. Han hadde stått opp fra de døde.
Dette krevde en forklaring. Og forklaringen ligger nettopp i ordene for våre synder etter skriftene. Kristus døde ikke på grunn av noen synd eller skyld hos ham selv; han døde for andres synder – og det skjedde etter skriftene.
I denne sammenhengen er det verd å sammenligne den apostoliske og den nikenske trosbekjennelsen. Apostolicum nøyer seg med å liste opp begivenhetene i Jesu lidelseshistorie, mens Nicaenum tar med noen viktige fortolkende tillegg:
For oss mennesker og til vår frelse
steg han ned fra himmelen,
og ved Den hellige ånd og av jomfru Maria
ble han menneske av kjøtt og blod.
Han ble korsfestet for oss under Pontius Pilatus,
led og ble begravet,
oppstod den tredje dag etter Skriftene
og fór opp til himmelen,
sitter ved Faderens høyre hånd,
skal komme igjen i herlighet
for å dømme levende og døde,
og hans rike skal være uten ende.
Tilleggene forklarer hvorfor begivenhetene omtalt i evangeliene fant sted: «For oss mennesker og til vår frelse», «for oss» og «etter Skriftene». Uten tilleggene blir det lite annet enn historiske begivenheter, med tilleggene blir det frelseshistorie. Derfor vil jeg si at Nicaenum er langt overlegen den apostoliske trosbekjennelsen som et uttrykk for den kristne tro. Det skulle tilsi at vi oftere burde bruke denne bekjennelsen i våre gudstjenester.
Tilbake til Paulus i 1 Korinterbrev 15. Når Paulus kommer med sammenfatningen av Jesus-historien, det vil si det fortolkede Jesus-historien, sier han: For først og fremst overga jeg til dere det jeg selv har tatt imot. Den terminologien som her brukes, «overgi» og «ta imot», er såkalte tekniske termer for overlevering og mottagelse av tradisjon. Det Paulus skriver, er med andre ord basert på noe som var formulert før han selv skrev det ned. Det er trolig en av de eldste formuleringer av troen på Jesus. Og denne formuleringen er altså ikke bare en opplisting av historiske fakta, men også en tolkning av dem. Hva er grunnlaget for denne tolkningen? Ifølge Lukasevangeliets siste kapittel ser vi at den går tilbake til Jesus selv. På veien til Emmaus sier han:
«Så uforstandige dere er, og så trege til å tro alt det profetene har sagt! 26 Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet?» 27 Og han begynte å utlegge for dem det som står om ham i alle skriftene, helt fra Moses av og hos alle profetene (Luk 24:25–27).
Og når han senere møtte hele disippelflokken, sa han til dem:
«Det var dette jeg talte om da jeg ennå var sammen med dere og sa at alt måtte oppfylles som står skrevet om meg i Moseloven, hos profetene og i Salmene.» 45 Da åpnet han deres forstand så de kunne forstå skriftene, 46 og han sa til dem: «Slik står det skrevet: Messias skal lide og stå opp fra de døde tredje dag, 47 og i hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag; dere skal begynne i Jerusalem» (Luk 24:44–47).
Dette var nok en viktig del av grunnlaget for at Paulus kan si at Kristus døde for våre synder etter skriftene. Det hadde han fått overlevert av dem som var apostler før ham.
Teksten i 1 Korinterbrev 15 er ikke enestående. Det finnes andre tilsvarende tekster som av ulike grunner fremstår som overtatt tradisjonsstoff. Generelt kan man si at slike tekster kjennetegnes ved en opphøyd og poetisk stil. I moderne bibeloversettelser gjenspeiles dette ofte typografisk ved at teksten er satt opp med tydelige verselinjer, slik det blant annet er gjort når det gjelder de aktuelle versene fra 1 Kor 15. Det samme gjelder flere andre tekster som omhandler Kristus, de såkalte Kristus-hymnene i Det nye testamente. Det særegne ved disse hymnene er at de har en bekjennelsespreget karakter. Derfor er disse tekstene svært relevante når vi skal snakke om fremveksten av den nikenske trosbekjennelsen. Det skal jeg snart komme tilbake til.
Som allerede nevnt, kan den andre artikkelen i Nicaenum sies å være todelt. Den siste delen som viser likheter med 1 Kor 15, starter imidlertid ikke med lidelseshistorien, men – langt tidligere – med ordene «For oss mennesker og til vår frelse steg han ned fra himmelen.» Den formuleringen forutsetter Kristi preeksistens – som er omtalt i den første delen av Nicaenums andre artikkel. Der er ikke fokuset på Kristi gjerning, men på hans vesen – hvem han er, særlig i forholdet til Gud Fader:
Vi tror på én Herre, Jesus Kristus,
Guds enbårne Sønn,
født av Faderen før alle tider,
Gud av Gud,
lys av lys,
sann Gud av sann Gud,
født, ikke skapt,
av samme vesen som Faderen.
Ved ham er alt blitt skapt.
Bare på et punkt er Kristus involvert i en gjerning, nemlig skapelsen: «Ved ham er alt blitt skapt.» Dette er en påfallende formulering – særlig sett i sammenheng med bekjennelsens første artikkel, der Faderen karakteriseres ved en eneste gjerning: «Vi tror på én Gud, den allmektige Far, som har skapt himmel og jord, alt synlig og usynlig.»
«Salmer, hymner og åndelige sanger»
Trosbekjennelsen hører hjemme i gudstjenesten. Vi vet ikke om man brukte noen form for trosbekjennelse i kirkens aller første tid. Vi vet i det hele tatt lite om «liturgien» i de eldste menighetene, men vi vet at de første kristne kom sammen på den første dag i uken, at de ba, at de feiret nattverd, at de døpte i Jesu navn eller i den treenige Guds navn.
Et lite glimt av en gudstjenestelig samling finner vi i omtalen av de karismatisk pregede sammenkomstene i Korint: «Når dere kommer sammen, har én en salme, en annen et ord til lærdom, én har en åpenbaring, én har tungetale, en annen har tydningen. Men la alt tjene til å bygge opp» (1 Kor 14:26). Dette er selvsagt ikke en liturgi, men teksten nevner et element som jeg vil si noe mer om, nemlig salmen. Salmer og sanger hørte åpenbart med når de Jesus-troende kom sammen. Det fremgår også av to andre tekster fra Paulus-brevene, nemlig Kolosserne 3:16 og Efeserne 5:18–19. I begge tekstene tales det om salmer, hymner og åndelige sanger.
Det er usikkert om det skal skilles klart mellom de tre begrepene, det vil si at det er tale om tre klart ulike former for sang, men de ulike ordene ga trolig ulike assosiasjoner for de første adressatene. Ordet «salme» blir i Det nye testamente som oftest brukt om de gammeltestamentlige salmene. Vi vet jo at Salmenes bok spilte en svært sentral rolle i den tidlige kirke – ikke minst i forbindelse med Kristus-forkynnelsen. La meg nevne et par eksempler.
Når Peter på pinsedag forkynner Kristi oppstandelse og opphøyelse til Faderens høyre hånd, viser han til David og siterer fra Salme 110 (Apg 2:34f) og når Paulus i synagogen i Antiokia ved Pisidia, taler om at Gud reiste Jesus opp fra de døde, siterer han Salme 2:7 (Apg 13:33). Tekster fra Det gamle testamente, i særdeleshet fra Salmene, var altså avgjørende når man skulle forkynne evangeliet om Jesus Messias.
Dette bør vi ha i bakhodet når vi leser Kolosserne 3:16:
«La Kristi ord få rikelig plass hos dere, så dere med visdom kan lære og rettlede hverandre, med salmer, hymner og åndelige sanger; syng for Gud av et takknemlig hjerte» (Kol 3:16; NO1978/85)
Teksten begynner med henvisning til «Kristi ord». Genitiven bør nok primært forstås som ordet om Kristus, altså budskapet om Kristus, slik det ble proklamert, bl.a. på grunnlag av gammeltestamentlige salmer. Dessuten skal vi merke oss at salmene, hymnene og de åndelige sangene har til hensikt å lære og rettlede. Det tilsier at ikke bare salmene, men også hymnene og de åndelige sangene har et læremessig preg, noe jeg allerede har antydet når det gjelder de kristologiske hymnene i Det nye testamente.
Vi må imidlertid ikke overse at det siste begrepet «åndelige sanger» knytter an til Åndens virke – slik det tydelig sies i Efeserne 5:
«Drikk dere ikke fulle på vin; det fører til utskeielser. Men bli fylt av Ånden, 19 og si fram for hverandre salmer og hymner og åndelige sanger; syng og spill av hjertet for Herren!» (Ef 5:18–19; NO 1978/85).
Her gis det inntrykk av at salmene og sangene er et resultat av at de troende blir fylt av Den Hellige Ånd. Og det er ikke uten grunn. Med vårt fokus på Kristus-bekjennelsen, er det nærliggende å minne om Paulus’ ord i 1 Kor 12:3: «ingen kan si: «Jesus er Herre!» uten i Den hellige ånd» (1 Kor 12:3). Det er nok derfor også dekkende å si at formuleringen av den fulltonende bekjennelse av Jesus som Herre og Gud ikke er mulig uten Åndens åpenbaring – slik det fremgår av oversettelsen til den svenske biskopen Bo Giertz: «Och inte heller kan någon säga: Jesus är Herren, om det inte ges honom av den helige Ande.» Det kan begrunnes med det Paulus skriver i 1 Kor 2:9-12:
Det intet øye så og intet øre hørte,
det som ikke kom opp i noe menneskehjerte,
det som Gud har gjort ferdig for dem som elsker ham,
10 det har Gud åpenbart for oss ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud. 11 Hvem andre enn menneskets egen ånd vet hva som bor i et menneske? Slik vet heller ingen annen enn Guds Ånd hva som bor i Gud. 12 Vi har ikke fått verdens ånd, men den Ånd som er fra Gud, for at vi skal forstå hva Gud i sin nåde har gitt oss.
– og vi kunne legge til: for at vi skal forså hvem Gud er.
Sammenhengen mellom salmer og hymner og bekjennelsen til Kristus får vi bekreftet av en romersk guvernør tidlig på 100-tallet. Omkring 112–113 e.Kr. skriver Plinius den yngre, guvernør i den romerske provinsen Bithynia og Pontus, et brev til keiser Trajan der han bl.a. forteller hvordan han har behandlet de som blir anklaget for å være kristne. Han skriver at noen klart og tydelig fornekter sin tro på Kristus, mens andre nedtoner sin forseelse: Noen påstod at deres forseelse eller villfarelse hadde vært den at de pleide «å møtes før daggry på en bestemt dag og synge en hymne til Kristus som Gud …» (stato die ante lucem convenire carmenque Christo quasi deo dicere). Når kristne skal forklare hva de driver med, starter de altså med å understreke at de kommer sammen på en bestemt dag – søndagen – for å synge en hymne til Kristus som Gud. Dermed avlegges det også en bekjennelse til hvem Kristus er – og det i klar motsetning til dem som hadde avsverget sin tro og var villige til å forbanne Kristus, slik Plinius beretter.
Denne ikke-kristne teksten vitner om en bekjennelse til Kristus som Gud, lenge før Nikea i 325. I denne sammenhengen er det også verd å hente fram et lite sitat fra Evsebios’ kirkehistorie. Det som gjør hans historie så verdifull, er at den inneholder en mengde sitater fra eldre forfattere. I et avsnitt i slutten av 5. bok nevner Evsebios at han har en rekke tekster som han ikke kjenner forfatteren til, men de er i tid plassert omkring år 200. Han siterer et avsnitt fra en bok rettet mot en vranglærer ved navn Artemon som hevdet at Kristus bare var et menneske. Den anonyme forfatteren sier at dette er en moderne lære. Den har ingen rot i de hellige skriftene eller hos de eldste kirkefedrene. Han viser til Justin, Miltiades, Tatian og Klemens og flere andre, og sier:
I alle disse tales det om Kristus som Gud. For hvem kjenner ikke bøkene til Ireneus og Meliton og de øvrige, som erklærer at Kristus er Gud og menneske? Og hvor mange salmer og sanger som priser Kristus som Guds ord og taler om ham som Gud, er ikke blitt skrevet av troende brødre fra begynnelsen? (Evsebios, Kirkehistorie 5.28.4–5)
De nytestamentlige Kristus-hymnene
I det følgende skal vi se nærmere på noen av de hymniske tekstene i NT som nettopp uttrykker en lære om Kristus som også peker fram mot Nicaenums formuleringer. Vi skal begynne med den kanskje mest kjente Kristus-hymnen i NT, den vi finner i Filipperne 2:6–11.
6 Han [Kristus Jesus] var i Guds skikkelse
og så det ikke som et rov
å være Gud lik,
7 men ga avkall på sitt eget,
tok på seg tjenerskikkelse
og ble mennesker lik.
Da han sto fram som menneske,
8 fornedret han seg selv
og ble lydig til døden, ja, døden på korset.
9 Derfor har også Gud
opphøyd ham til det høyeste
og gitt ham navnet over alle navn.
10 I Jesu navn skal derfor
hvert kne bøye seg,
i himmelen, på jorden og under jorden,
11 og hver tunge skal bekjenne
at Jesus Kristus er Herre,
til Gud Faders ære!
Det er viktig å merke seg konteksten, det vil si de foregående versene. Forut for v. 6 formaner Paulus filippermenigheten – før han så ganske plutselig går over i en langt mer høytidelig stil der det hele veien dreier seg om Kristi person og gjerning. Det er selvsagt ikke umulig at Paulus kan ha formulert denne hymnen under skriving eller dikteringen av Filipperbrevet, men mer sannsynlig er det at teksten er formulert på et tidligere tidspunkt og at Paulus her overtar en tradisjonell hymne som også gir assosiasjoner med en bekjennelse.
Som bekjennelsesformelen i 1 Kor 15 har teksten et narrativt preg, men perspektivet er mye bredere. Her er det ikke ensidig fokus på Kristi lidelseshistorie; her starter det med preeksistens, går via inkarnasjon og ender med opphøyelse. Og det er ikke bare Kristus som er subjekt; også Gud Fader handler i denne teksten: de første versene handler om Kristus; de siste versene handler om Guds reaksjon på Kristi gjerning omtalt i vers 6–8.
Med tanke på at Filipperbrevet kanskje er skrevet så tidlig som år 55 (og ikke senere enn tidlig på 60-tallet), er innholdet i teksten bemerkelsesverdig. Den Kristus-bekjennelsen som her kommer til uttrykk, griper tilbake til en tilværelse som ligger forut for den tid og den virkelighet som de synoptiske evangeliene (Matteus, Markus og Lukas) vitner om. Kristi gjerning starter ikke med hans dåp – slik Markus forteller, heller ikke med hans fødsel – slik Matteus og Lukas beretter, mye tidligere. Det starter med Kristi preeksistens; en eksistens forut for vår tid og forut for Jesu jordiske virke. Og ikke nok med det: Teksten sier at han som fremstod som et menneske og endte sitt liv på et kors; han var Gud: Han var i Guds skikkelse, han var Gud lik. Men han ga avkall på dette og ble mennesker lik. Det betyr ikke at han bare lignet et menneske; han ble et menneske av kjøtt og blod. Det samme gjelder utsagnet «han var Gud lik». Det betyr ikke at han bare lignet Gud; nei, han var virkelig Gud og hadde del i Guds herlighet.
Her står vi ovenfor en kristologi (lære om Kristus) som mange tenker først ble formulert på 300-tallet. Men her ligger kjernen til senere tiders omtale av Kristus som sann Gud og sant menneske. Det kan synes å være en ganske lang vei fra Peters enkle bekjennelse til Jesus som Messias, men denne erkjennelsen av hvem Kristus er, ble faktisk formulert bare knappe 20 år etter Jesu død og oppstandelse. Den tyske eksegeten Martin Hengel betegner dette som forbløffende. Og han sier at i løpet av disse knappe 20 årene skjedde det i realiteten mer i kristologien enn i de følgende 700 år av kirkens historie. Grunnlaget for dette er nettopp tekster som Fil 2 og 1 Kor 8 – som jeg straks skal komme til.
Så litt om den siste delen av hymnen i Fil 2 der det tales om Kristi inkarnasjon – hvordan han har gått inn i menneskers kår og fornedret seg selv inntil døden. Og så kommer Gud Faders svar på dette: Faderen har opphøyd ham og gitt ham navnet over alle navn. Dette navnet er Herren, gresk Kyrios – det som er den greske gjengivelsen av det hebraiske gudsnavnet Jahve.
I Fil 2 er ordet Herre/Kyrios sentralt. Det er det også i 1 Kor 8:6. Det er ikke en hymne, men snarere en bekjennelsesformel:
Men for oss er det én Gud, vår Far.
Alt er fra ham, og til ham er vi skapt.
Og det er én Herre, Jesus Kristus.
Alt er til ved ham, og ved ham lever vi.
Det som er oppsiktsvekkende ved denne teksten, er at den så tydelig er basert på den jødiske trosbekjennelsen i 5 Mos 6:4: «Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én» – eller med det hebraiske gudsnavnet: «Hør, Israel! Jahve er vår Gud, Jahve er én.» Jøden Paulus oppgir på ingen måte denne gammeltestamentlige/jødiske monoteisme: det er bare én Gud. Men han utvider perspektivet ved å bringe Kristus inn i bekjennelsesformelen: Det er én Gud, vår Far – og én Herre, Jesus Kristus, han som har fått retten til å bære Guds navn, Kyrios – Herren. Paulus innfører ikke en ny gud ved siden av Israels Gud/Jahve, men han setter navn på Kristi rolle i forhold til Gud Fader. For å få fram dette, griper han til skapelsesteologien og sier: Alt er fra Gud Fader og alt er til ved Herren Jesus Kristus.
Man kan undre seg over at Kristus knyttes til skapelsen. Men ved nærmere ettertanke er det kanskje ikke så underlig. Hvis det var slik at Kristus – før han ble menneske – var Gud lik, ja, da beveger man seg naturlig bakover i tid – til tidenes morgen. Og helt i begynnelsen skapte Gud himmel og jord. Hvis Kristus var Gud lik, måtte han også ha hatt noe med skapelsen å gjøre.
Dette fører oss naturlig over til Kolosserne 1:15–20. Også denne teksten kan med god grunn omtales som en tidligkristen hymne. Den skiller seg markant ut fra den foregående og etterfølgende teksten, som er preget av lange, kompliserte setninger og med mange referanser både til avsender og mottakere. Noe slikt finnes ikke i 1:15–20 som i hovedsak er karakterisert ved relativt korte, pregnante utsagn om Kristus. En del forskere tenker seg at Paulus her har bearbeidet en tidligere skrevet tekst; i alle fall står han fullt ut bak innholdet. Vi gjengir bare den første delen av teksten (v. 15–17):
15 Han er den usynlige Guds bilde,
den førstefødte før alt det skapte.
16 For i ham er alt blitt skapt,
i himmelen og på jorden,
det synlige og det usynlige,
troner og herskere,
makter og åndskrefter –
alt er skapt ved ham og til ham.
17 Han er før alt,
og i ham blir alt holdt sammen.
Det første utsagnet, at Kristus er den usynlige Guds bilde, svarer til det Paulus også sier i 2 Kor 4:4 om «lyset som stråler fram fra evangeliet om Kristi herlighet, han som er Guds bilde.» La meg bare kort bemerke at dette er noe annet enn det som sies om mennesket i 1 Mos 1: Mennesket ble skapt i Guds bilde; Kristus er Guds bilde – en synlig representasjon av den usynlige Gud.
Det neste som sies, er at Kristus er den førstefødte i forhold til alt det skapte. I Bibelselskapets oversettelse fra 2024 står det at Kristus er «all skapnings førstefødte» (v. 15). Rent språklig er en slik oversettelse mulig, men ut fra sammenhengen gir det dårlig mening – for i vers 16 står det: I ham er alt blitt skapt og alt er skapt ved ham og til ham. Kristus var altså forut for skapelsen. Han var det som omtales som skapelsesmidler, det vil si at alt er skapt ved ham, slik vi også så i 1 Kor 8:6. Men her går Paulus et steg videre når han sier at alt er skapt til ham – noe som i 1 Kor 8 ble sagt om Gud Fader. Det er oppsiktsvekkende. For her sies det at hele universet ble til for Kristi skyld.
Johannesevangeliets kristologi
Skapelsen er altså et sentralt tema – slik det også er i Johannes-prologen, altså de første versene i Johannesevangeliet. Også denne teksten har et hymnisk og poetisk preg – særlig hvis vi ser bort fra versene som omtaler Døperen Johannes, altså versene 6–8 og 15. Da står vi igjen med en ganske streng oppbygget poetisk tekst; her gjengir jeg bare deler av hymnen:
1 I begynnelsen var Ordet (gresk: logos).
Ordet var hos Gud,
og Ordet var Gud.
2 Han var i begynnelsen hos Gud.
3 Alt er blitt til ved ham;
uten ham er ikke noe blitt til av alt som er til. […]
9 Det sanne lys,
som lyser for hvert menneske,
kom nå til verden.
10 Han var i verden,
og verden er blitt til ved ham,
men verden kjente ham ikke. […]
14 Og Ordet ble menneske
og tok bolig iblant oss,
og vi så hans herlighet,
den herlighet som den enbårne Sønn
har fra sin Far,
full av nåde og sannhet. […]
18 Ingen har noen gang sett Gud,
men den enbårne, som er Gud,
og som er i Faderens favn,
han har vist oss hvem han er.
I denne teksten – og også andre steder i Johannesevangeliet – får vi en Kristusbekjennelse som legger det aller viktigste grunnlaget for Nicaenums kristologi. Sammenlignet med Kristusbekjennelsen i de synoptiske evangeliene fremstår Johannesevangeliets vitnesbyrd litt overraskende. Hvordan var det mulig å gå fra en enkel bekjennelse til Jesus som Messias til å omtale ham som Gud?
Svaret må vi søke i evangeliet selv. Der fremgår det tydelig at det hele er skrevet i lys av påskens og pinsens begivenheter. Flere ganger i evangeliet sies det at disiplene ikke forstod det Jesu sa og gjorde. La meg ta et par eksempler.
I forbindelse med at Jesus taler om sin egen kropp som et tempel, står det: «Da han var stått opp fra de døde, husket disiplene hans at han hadde sagt dette, og de trodde Skriften og det ordet Jesus hadde sagt» (Joh 2:22). Det var først i ettertid disiplene forstod.
I forbindelse med at Jesus vasker disiplenes føtter, sier han til Peter: «Det jeg gjør, forstår du ikke nå, men du skal forstå det siden» (Joh 13:7). Den fremtid Jesus sikter til, er utvilsomt Åndens komme. Når Jesus taler om at han skal gå bort, sier han at han skal sende sannhetens Ånd. Og i den forbindelse sier han: «Den dagen skal dere skjønne at jeg er i min Far, og at dere er i meg og jeg i dere» (Joh 14:20). Den dagen skal disiplene forstå forholdet mellom Faderen og Sønnen.
Videre sier Jesus: «Men Talsmannen, Den hellige ånd, som Far skal sende i mitt navn, skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere» (Joh 14:26). Og: «Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. 13 Men når sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten» (Joh 16:12–13).
Johannesevangeliet forutsetter altså at disiplene etter Åndens komme skulle få en dypere forståelse av hvem Jesus var. Og det er denne forståelsen vi finner i evangeliets kristologi. Den baserer seg ikke bare på overleveringene om Jesus, men også på Åndens veiledning om Jesus etter hans oppstandelse og opphøyelse – og i lys av de hellige skrifter.
Kristus, Ordet og Visdommen
Når evangelisten Johannes begynner sitt vitnesbyrd om Kristus, går han tilbake til begynnelsen – med tydelig referanse til 1. Mosebok 1. Han omtaler Kristus som Ordet (logos), et begrep som forekommer synonymt med Visdommen (sofia) i jødisk visdomslitteratur. I den apokryfe Visdommens bok leser vi:
1 Du mine fedres Gud, barmhjertighetens Herre,
som skapte alt ved ditt ord (logos),
2 du som med din visdom (sofia) formet mennesket […]
4 Gi meg Visdommen, som er ved din side på tronen […]
9 Hos deg er Visdommen, som kjenner dine verk,
som var der da du skapte verden. (Visdommen 9:1–2, 4, 9)
Hvis Kristus kunne omtales som Ordet, kunne han kanskje også forbindes med visdommen – slik Paulus gjør i 1 Kor 1:30: «Kristus Jesus, han som er blitt vår visdom fra Gud, vår rettferdighet, helliggjørelse og forløsning.» Selv om denne teksten ikke kan sammenlignes med omtalen av Kristus som Ordet i Joh 1, ble Kristus i oldkirken koblet sammen med en annen tekst om visdommen, nemlig Ordspråkene 8. Der er Visdommen personifisert og fremstår som et talende subjekt. Visdommen sier:
22 Herren bar meg fram som sitt første verk,
før hans gjerninger i fjerne tider.
23 Fra eldgammel tid ble jeg formet,
i begynnelsen, før jorden ble til.
24 Jeg ble født da dypene ikke fantes
og de vannrike kildene ikke var til.
25 Før fjellene var satt på plass,
før høydene ble jeg født. […]
27 Jeg var der da han grunnfestet himmelen
og risset opp himmelranden over dypet, […]
30 Jeg var byggmester hos ham.
Jeg var til glede for ham dag etter dag
og lekte stadig for hans ansikt.
Denne teksten ble brukt i diskusjonen om kristologien på kirkemøtet i Nikea i 325. Presbyteren Arius fra Aleksandria mente å finne støtte for sitt syn i Ordspråkene 8, nemlig at Kristus var den førstefødte, unik i forhold til andre skapninger, men likevel skapt på et bestemt tidspunkt. Han var den første skapningen og kunne derfor være til stede da Gud skapte verden. Men han var ikke lik Gud Fader, mente Arius.
Som vi har sett av de nytestamentlige tekstene nevnt ovenfor, sier de noe mer: Kristus var ikke bare til stede ved skapelsen, han var delaktig i selve skapelsen: «Alt er blitt ved ham» (Joh 1:3), «alt er skapt ved ham og til ham» (Kol 1:16) og han var «Gud lik» (Fil 2:6), ja han var Gud (Joh 1:1). Derfor måtte kirkemøtet i Nikea formulere en bekjennelse som tok disse tekstene på alvor: Kristus er «sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt».
Vi kan konkludere: Veien fram til den nikenske trosbekjennelsen er basert på to viktige faktorer. For det første: Man leste Jesu liv og gjerning i lys av Det gamle testamente – slik Jesus selv hadde lært sine disipler. Og for det andre: I og med Åndens komme hadde Jesu apostler blitt ledet til hele sannheten om hvem Kristus var: Han var sann Gud og derfor også delaktig i skapelsen.
Den nikenske trosbekjennelsen fra 325 kommer altså ikke med noen ny lære om hvem Kristus er, men den formulerer den erkjennelsen apostlene hadde allerede kort tid etter Jesu død og oppstandelse – og etter Åndens komme på pinsedag.
Teksten er basert på et foredrag holdt ved Församlingsfakulteten i Göteborg 29. august 2025, her noe bearbeidet.
