I Andre Petersbrev kapittel 1 vers 3-4 står en setning som gjennom tiden har forundret mange:
«Alt som behøves til liv og gudsfrykt, har hans guddommelige kraft skjenket oss gjennom erkjennelsen av ham som kalte oss med sin herlighet og makt; og dermed har han også skjenket oss sine store, dyrebare løfter, slik at dere ved dem kan slippe fri fra forgjengeligheten i denne verden med dens begjær og få del i guddommelig natur.» (2. Pet 1,3-4).
Hva mener Peter med den siste setningen? En del kristne kan være forvirret over hva det betyr, og kanskje også litt nervøse for at det kan misbrukes.
Bibelsk språk og feil teologi
Språkbruken er bibelsk, og derfor er det gode grunner til å bevare den. Det er alltid problematisk hvis vi ikke vil bruke det språket Bibelen bruker.
Samtidig må vi unngå en rekke fallgruver. Det er viktig å ikke misforstå læren om guddommeliggjørelse; ikke fordi ordet i seg selv er et problem, men fordi innholdet kan misforstås. Blant mormonerne finnes en teologi om at alle mennesker etter døden vil bli en slags små guder med hvert sitt eget univers. Mange moderne mennesker er også påvirket av panteismen, og har en forestilling om at alle mennesker er forent med det guddommelige (på en eller annen måte). Ingen av delene er det Peter har i tankene.
Ser vi det helbibelske bildet, er det tydelig at det er et vesensmessig skille mellom skaperen (Gud) og skapningen (deriblant oss mennesker) som aldri overskrides. Skapningen blir aldri skaper. I denne grunnleggende forstand blir vi aldri som Gud eller får del i hans natur. Med uttrykket «å få del i guddommelig natur» mener Peter altså ikke at vi skal bli en slags små guder, eller at alle mennesker er en slags guddommelige vesener i utgangspunktet.
Men i teologien har man skilt mellom de egenskapene som er forbeholdt Gud alene (som f.eks. at han er skaperen, er uforanderlig, evig osv.), og de som vi mennesker også får del i (Gud er kjærlighet, godhet, hellighet – alt sammen egenskaper vi mennesker også kan besitte).
Mange av Guds egenskaper får vi aldri del i; men andre av dem gjør vi faktisk. Det er den siste kategorien jeg tror det er snakk om når Peter taler om guddommeliggjørelse. Han skriver nemlig om det vi har bruk for «til liv og gudsfrykt.»
Frelsen: Gjenopprettelsen av Guds bilde
Peter mener – hvor sjokkerende det enn høres ut – at vi i denne andre forstand skal ligne Gud (Ef 5,1). Mennesket ble opprinnelig skapt i Guds bilde og hadde i den forstand del i Guds natur. Vi var hellige, syndfrie, skapt til kjærlighet, omsorg og fellesskap med hverandre og Gud.
Det lå i vår gudskapte natur! En natur vi etter syndefallet har mistet...
Frelsen er i den forstand en gjenopprettelse av det vi tapte i syndefallet.
Ved inkarnasjonen ble nemlig skillet mellom skaper og skapning overskredet ved at skaperen ble skapning; Gud ble menneske. I Jesus Kristus har Gud kommet oss nær for å frelse oss. Det bibelske vitnesbyrdet lyder: Når vi tror på Jesus (Peter taler om «erkjennelsen av ham»), mottar vi frelsen!
Men det kommer i faser: I dette livet forenes vi med Kristus; i det neste skal vi bli som ham!
Det evige livet innebærer gudsbilledlighetens totale gjenopprettelse. En dag skal vi igjen få del i den delen av den guddommelige natur som hører til det å være et sant menneske. Vi skal bli syndfrie, hellige og leve i evighet. Det er vårt evige mål!
Men i denne verden preges vi fortsatt av synden – Peter kaller det for «forgjengeligheten i denne verden med dens begjær». Hvordan skal vi tenke om guddommeliggjørelsen før evigheten? Her liker jeg å tenke i to kategorier som forenes i ett bilde: En juridisk og en intim. Juss og kjærlighet er forskjellige ting; men i ekteskapet forenes de! Og ekteskapsbildet er et av de mest brukte bildene på vårt forhold til Jesus.
Forent med Kristus
Når vi erfarer syndens virkelighet, er ikke det bibelske svaret først og fremst at vi da bør anstrenge oss ytterligere og kjempe hardere imot. I stedet minnes vi på at vi allerede har mottatt alt vi behøver i Kristus.
Evangeliet er at vi erklæres rettferdige for Jesu skyld; Gud tilregner oss Jesu rettferdighet ved troen, slik at vi i hans øyne er hellige, rettferdige og syndfrie! Og det er ikke bare et skuespill eller at Gud «later som»! Jeg er det faktisk! Det er vanskelig å romme, og vi har da også en dyp, iboende tendens til å lage mellomregninger som overser hvor radikalt dette skal forstås.
En illustrasjon: I den opprinnelige versjonen av det jeg skriver her, skrev jeg en helt feil bisetning nettopp i dette avsnittet! Opprinnelig ville jeg sikre at min formulering ikke ble misforstått som om en kristen nå er syndfri. Derfor formulerte jeg det slik at vi ved troen er hellige, rettferdige og syndfrie – og tilføyde så et – «selv om vi ikke er det!» Dermed forkludret jeg mitt eget evangeliske poeng, som er så vanskelig å begripe: At i troen på Kristus er det skapt en ny virkelighet, hvor alt hans er mitt, og alt mitt er hans. Min synd er hans. Hans rettferdighet er min. Og nå er det slik min åndelige virkelighet ser ut. Det er Guds virkelighet. Og det er den dypeste virkeligheten! Jeg er faktisk rettferdig – i Kristus!
Det er viktig: På dommens dag dømmes vi på bakgrunn av Jesu stedfortredende liv, død og oppstandelse – ikke vår helliggjørelse og vårt liv. Jussen stemmer.
Men det skjer samtidig noe i livene våre. Det er skapt en intim forandring. For jeg er blitt forent med Kristus. Han og jeg er blitt «gift» og lever nå intimt sammen. Han har tatt bolig i meg ved sin ånd.
Med ekteskapsbildet: Du står ikke bare med en milliongjeld som plutselig blir betalt – det er ikke bare kald juss! Nei, du blir gift med en milliardær! Du er ikke bare gjeldfri; men du står i en situasjon hvor din ektefelles eiendom, rikdom og tilværelse plutselig også er din. Den rikdommen som nå er din, overgår langt, langt den gjelden du tidligere sto med. Hele tilværelsen din er forandret; og selv om du på mange måter fortsatt er den samme, er du likevel ikke den samme.
Kanskje halter bildet litt: Men ved troen på Jesus er aksjeporteføljen din! Du er rik. Men først i evigheten innkasseres beløpet som kontanter. Det er først der det for alvor kan ses. Slik er det også med vår hellighet i troen på Jesus.
Din guddommeliggjørelse er påbegynt; men den skal først synliggjøres ultimativt i evigheten.
