Arvesyndens gamle fristelse begynner ikke med åpen fornektelse, men med en fordekt mistillit til Guds eget ord: «Har Gud virkelig sagt?»
Spørsmålet er ikke om Bibelen trenger å tolkes. Det gjør den. Vi trenger god eksegese, historisk innsikt, sjangeranalyse og ydmykhet overfor vanskelige tekster. Spørsmålet er heller ikke om Gud har brukt begrensede og ufullkomne mennesker som sine redskaper.
Det avgjørende spørsmålet er dette: Stoler vi på Skriftens eget vitnesbyrd om at den er «innåndet» av Gud? Og dermed: Hvem har det siste ordet?
Er det rimelig å avfeie alle kristne tradisjoner og konfesjoner som bekjenner Bibelen som Guds ord, inkludert Svenska kyrkan med hennes grunnleggende bekjennelsesdokumenter, som «fundamentalister»?
Troen på Bibelen som Guds Ord er langt eldre enn moderne fundamentalisme og deles av alle kirkene som hører hjemme i den klassiske kristne tradisjonen. Den er dypt forankret og uttrykkelig nedfelt i Svenska kyrkans egen bekjennelse.
Hvis man bare anerkjenner det i Skriften som virker rimelig og samsvarer med ens egen fornuft og samtidens populære verdier, er det ikke Gud man tror på, men seg selv.
Innrett dere ikke etter denne verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som er til glede for Gud, det fullkomne. (Rom 12,2)
Så når forandringens vinder nå blåser hardt, trenger kirken ikke først og fremst større vinger, men dypere røtter.
Reformasjon og deformasjon
Kirken trenger alltid fornyelse og forandring, men all forandring er ikke sann reformasjon. Mye har snarere vist seg å være ren deformasjon.
Deformasjon skjer når kirken korrigerer Ordet.
Reformasjon skjer når Ordet korrigerer kirken.
Dette er ikke et argument mot tenkning, forskning eller tolkning. Tvert imot. Nettopp fordi vi tror at Gud har talt, må vi lytte nøye, arbeide med tekstene, tolke ydmykt og være villige til selv å bli korrigert av dem.
Kirkens oppgave er ikke å gjøre Guds ord tidsriktig.
Kirkens oppgave er å la Guds ord gjøre kirken trofast.
Kirken lever derfor ikke av sin evne til stadig å oppfinne nye perspektiver, men av å holde fast ved noe hun har mottatt.
Det er den apostoliske tros grunnstruktur:
For først og fremst overga jeg til dere det jeg selv har tatt imot, at Kristus døde for våre synder etter skriftene, at han ble begravet, at han sto opp den tredje dagen etter skriftene. (1 Kor 15,3–4)
Mine kjære, mens jeg var ivrig etter å skrive til dere om vår felles frelse, fant jeg det nødvendig å sende dere en formaning om å kjempe for den tro som én gang for alle er blitt overgitt til de hellige. (Jud v. 3)
Det opprinnelige spørsmålet lyder fortsatt:
«Har Gud virkelig sagt?»
Å stole på Gud
La meg derfor avslutningsvis forsøke å sammenfatte hva som ytterst står på spill. Spørsmålet er først og fremst verken akademisk eller kirkepolitisk.
Det berører det aller mest brennende, pastorale og eksistensielle spørsmålet et menneske noen gang kan stille:
Kan jeg stole på Gud?
Bibelsyn handler jo ikke bare om hvilke bud jeg er forpliktet til å adlyde, men også om hvilke løfter jeg våger å stole på og ta til meg i livets nød.
Når Jesus sier:
Alle de som Faderen gir meg, kommer til meg, og den som kommer til meg, vil jeg så visst ikke støte bort. (Joh 6,37)
Kan jeg stole på det?
Når Paulus proklamerer:
Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus. (Rom 8,1)
Kan jeg, tynget av min skyld, tro på det?
Når Johannes trøster og forsikrer:
Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett. (1 Joh 1,9)
Kan jeg som synder ta min tilflukt til det og finne virkelig trøst?
Når Kristus sier:
Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. (Joh 11,25)
Kan jeg som prest formidle dette ved dødsleiet med full integritet og troverdighet? Eller er det bare et religiøst skuespill?
«Extra nos», utenfor oss selv
Hvis Gud ikke på en pålitelig måte kan gjøre seg hørt gjennom det profetiske og apostoliske ordet i Den hellige skrift, blir både Guds bud og løfter abstrakte og usikre.
Mot dette protesterer jeg som evangelisk-luthersk prest. Jeg som ved min prestevielse fikk tittelen VDM (Verbi Divini Minister: Det guddommelige ordets tjener). Evangeliet er ikke menneskets indre lys, hennes fornemmelser eller hennes følelser. Heller ikke hennes religiøse spekulasjoner om Gud.
Evangeliet kommer utenfra og er helt uavhengig av mennesket. Som en tiltale og en befaling. Extra nos (utenfor oss selv).
Et løfte som på ingen måte hviler på styrken i min erfaring, min følelse, min moral eller min evne til å tro.
Luther skriver i sin katekisme: «Jeg tror at jeg ikke av egen fornuft eller kraft kan tro på Jesus Kristus, min Herre, eller komme til ham, men Den hellige ånd har kalt meg ved evangeliet …»
Gud har talt.
Dette løftet får jeg i troen gripe tak i og hvile i.
Det er et troverdig ord og vel verdt å ta imot, at Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største. (1 Tim 1,15)
Teksten ble først publisert på forfatterens Facebook-side.
Oversatt fra svensk til norsk. Teksten er oversatt, og overskriftene er satt inn av Johannes Viumdal Aarseth. KI er brukt som assistanse i oversettelsen.
