Publisert

Hva mente Jesus med å bli som barn?


Ca leselengde:
5 min

Jesus løfter flere steder i sin forkynnelse fram barn som forbilder. I dag er kanskje ikke det særlig overraskende. Men der og da var det ganske sjokkerende. Så hvorfor gjorde Jesus det, og hva mente han med å bli som barn?

Det er et spørsmål som teologer og forkynnere har forsøkt å svare på gjennom hele kirkehistorien. Og det finnes nesten like mange svar som det finnes teologer. Noen løfter for eksempel fram barnas uskyld og mildhet, andre nevner barnas naturlige nysgjerrighet og åpenhet, mens andre igjen peker på lydigheten mot foreldrene og takknemligheten for det man har osv.

Det som imidlertid er felles for disse tolkningene er at de først og fremst gjenspeiler samtidens bilde av barn, og kanskje aller helst, slik man tenker at barn burde være.

Men hvis vi skal forsøke å forstå hva Jesus mente med å bli som barn, så må vi først ta inn over oss hvor sjokkerende dette eksempelet egentlig var.

I dag er det kanskje ikke så overraskende å løfte fram barn som positive forbilder. Barn har en forholdsvis høy status i samfunnet vårt. Hvis du spør en far eller mor om hva som er det viktigste i livet deres, så vil mange av dem svare barna. Barn har rettigheter og vern. De ses på som verdifulle medlemmer av familier og samfunn som voksne kan lære noe av. Vi har barneombud og barnekonvensjon. I tillegg har vi som kristne blitt vant til tanken om at barna og Jesus hører sammen.

Men der og da, da Jesus gjorde dette, var det fullstendig sjokkerende. Helt uhørt.

Og det henger sammen med at det ble gjort i en tid der barn hadde en helt annen status enn de har i dag. Eller rettere sagt, de hadde ingen status. Samfunnsmessig var barn i antikken ekstremt utsatt og sårbare. Det var perioder der en fjerdedel av alle barn døde i løpet av det første leveåret. Nesten halvparten før de var fylt ti år. Det fantes ikke noe barneombud eller barnekonvensjon, og barnas liv og framtid lå i foreldrenes, og særlig farens, hender – på godt og vondt. For mange innebar det vold og misbruk.

Som intellektuelle vesener var barn i beste fall uinteressante. Barnestadiet var nemlig et nødvendig onde på veien til å bli tenkende, voksne mennesker. I antikkens filosofi ble derfor barna sett på som ufullstendige vesener, halvveis mennesker på linje med slaver og barbarer. Noen filosofer sammenlignet barna med dyr som måtte temmes for å bli hele mennesker. Barn var ofte selve symbolet på irrasjonelle holdninger og en moral som ikke strakk til. I den grad barna ble løfta fram som eksempler, så var det på hvordan man ikke skulle være. Og det å kalle en voksen mann for gutt eller barn var fornærmende skjellsord.

Inn i denne situasjonen og med disse assosiasjonene er det altså Jesus henter fram et barn og setter det i sentrum (jmf Matt 18:3-4). Og ikke bare det, han sier til og med at den som ikke blir som dette barnet ikke kommer inn i himmelriket. For disiplene var nok dette like sjokkerende som at en læremester skulle finne på å vaske føttene til elevene sine. Det var fullstendig uhørt.

Og i dette lyset så blir det vi tenker om barn egentlig ganske irrelevant. For de som hørte og leste dette for første gang, var nemlig barnas eventuelle positive egenskaper i beste fall ukjente. De hadde ikke innsikt i hvordan barn tenker, og kanskje viktigere, de var ikke interessert i det. Men det de visste noe om, det var hvordan voksne tenkte om barna og deres lave posisjon. Derfor var det så sjokkerende at Jesus ba dem om å bli som barn, fordi for dem innebar det å bli en sosial «nobody». Det innebar å innta en posisjon uten noen form for status eller makt. Det innebar å bli en som ikke har noe som helst å vise til eller bidra med i samfunnet.

Når disiplene spør om hvem som er den største i himmelriket, så får de altså et helt sjokkerende svar. Hvis dere ikke vender om nå og blir som de minste i samfunnet så kommer dere ikke inn en gang. Med andre ord: Hvis dere ikke ydmyker dere og innser at dere i møte med Gud er like hjelpeløse og maktesløse som små barn så kommer dere ikke inn i hans rike.

I Guds rike handler det nemlig ikke om hva du kan vise til eller oppnå, men det handler om hva Gud vil gi. Guds rike er ikke noe som kan fortjenes eller oppnås, det kan bare tas imot. Og den som er i en best posisjon til å ta imot, det er det lille barnet. Barna er på den måten forbilder, ikke gjennom det de har, men nettopp gjennom det de ikke har, og som de derfor må få av andre. Det handler ikke om å etterligne visse holdninger eller egenskaper som vi mener å finne i barn i dag, men i stedet innta en posisjon der du er fullstendig utlevert til Guds nåde og hjelp.

I lys av dette kan vi spørre oss om Jesus egentlig kom med en ny holdning til barna? Svaret på det er både ja og nei. På en måte bekrefter Jesus deres lave status ved å bruke de som eksempler på en mangelsituasjon. Men det er nettopp denne mangelsituasjonen som er inngangsporten og idealet i Guds rike. Derfor er barna forbilder. Det nye Jesus kommer med er ikke først og fremst en holdning til barna, men et nåderike som innebærer en ny holdning til alle mennesker. I dette riket handler det nemlig ikke om hva man har eller ikke har, men om hva som gis. Barna representerer en posisjon som gjør det enklere å ta imot det.


 


Støtt foross.no
Ca leselengde
5 min
Ressurstype

  Hva Tror Vi

Emner

  Barn

  Troen

Skrifthenvisning

  Matteus evangelium  18: 3-4

Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.