For en lutheraner er noe av det verste som kan skje at du tar deg selv i å tenke at veien til Gud ikke går gjennom Hans ord, men gjennom deg selv – som om det var en direkte linje fra hjertet ditt til Den Hellige Ånd. I ulike lutherske bekjennelsesskrifter finner du dette fenomenet omtalt som svermeri, eller entusiasme, uten at det betyr at man har vært veldig entusiastisk eller takknemlig.
Guds løfter er bedre enn dine følelser
Ordet entusiasme kommer fra et gresk ord som betyr "Gud i deg," og er kjent som en gammel fiende av luthersk tro. Det er faktisk en ganske vanlig tankemåte, men den strider mot en bibelsk forståelse av hvem Gud er og hvem du er.
Hvorfor snakke om dette i en tekst som handler om dåpen? Jo, fordi det vanskeligste ved å tro det lutheranere tror om dåpen, er å legge svermeriet eller fokuset på deg selv til side. Igjen, jeg snakker ikke om gleden din i evangeliet, men din antagelse om at du ikke trenger noen bro til Gud. En bibelsk forståelse av hvem vi er, koker til slutt ned til at vår evne til å strekke oss mot Gud (hvis den i det hele tatt finnes) er en gave som Den Hellige Ånd gir oss gjennom Ordet. Dette henger sammen med en forståelse av at Gud, Bibelen, har lovet å nå ut til oss på særskilte måter. Med andre ord, å komme i kontakt med Gud er ikke et selskapsspill med gjetting, og det handler heller ikke om å være den som maser høyest. Det handler simpelthen om å møte Ham der han sier at Han vil være.
Svermeri kommer vanligvis til overflaten når vi begynner å anta at fordi vi har blitt omvendt, så kan vi nå strekke oss ut mot Gud og bygge broen til ham. Men Gud slutter aldri å være den som initierer kontakt med oss mennesker og som bøyer seg for å nå ut til oss. Han kommer ned fra himmelen; vi går ikke opp. Paulus minner oss i Galaterne 3:3 om at Gud ikke bare omvendte oss ved sin Ånd, men han holder oss også oppe ved den hver dag. Derfor forblir de bibelske løftene stedet hvor vi ser etter at Gud skal komme (bedre forslag til ”arrive”?) inn i våre liv, for å bygge broen over den uoverkommelige kløften fra himmel til jord.
Ett av de løftene som lutheranere anser som viktigst, gis i Markus 16:16: "Den som tror og blir døpt, skal bli frelst." Og i 1 Peter 3:21: ”Det som nå frelser oss, dåpen.” (Peter beskriver hvordan Noah og hans familie ble reddet i flommen). At disse versene knytter frelsen direkte til dåpen, går rett til sakens kjerne: Løftet i dåpen er ikke en ekstra fordel, ikke et tillegg til frelsen eller en sideeffekt. Dåpens løfte er selve frelsen. Enhver mindre gave fra Gud må inkluderes i dét (slik som i Lukas 12:31: "så skal dere få dette i tillegg!").
Så, hva tror lutheranere om dåpen? Det finnes ikke noe bedre sted å finne svaret enn i Luthers lille katekisme, som har vært lutheranernes lærebok i kristen tro i nesten fem hundre år. Der står det slik:
”Dåpen virker syndenes forlatelse, frelser fra døden og djevelen, og gir evig salighet til alle som tror. Dette er Guds ord og løfte.” (Fjerde part: Dåpens sakrament, punkt 3)
Dåpen virker syndenes forlatelse
"Omvend dere, og la dere alle døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds gave." (Apostlenes gjerninger 2:38)
"Jeg bekjenner én dåp til syndenes forlatelse." (Den nikenske trosbekjennelse)
Det er bibelsk – vi blir døpt til syndenes forlatelse. Dette er Peters preken i Apostlenes gjerninger 2, praktisk talt den første kristne preken som noensinne ble holdt. Når folket innser sin synd, blir de henvist til dåpen for å få tilgivelse.
Det bør være klart at dåpen ikke er en god gjerning man gjør for å balansere sine synder sånn som man balanserer et regnskap, for å blidgjøre Gud. Tvert imot er det en rensing som blir gjort av en annen. Og den aktive part er alltid til syvende og sist Gud, fordi det var Kristus som befalte Peter å døpe (Matteus 28:19). På samme måte som Peter er et redskap for Kristus når han forkynner, er han også et redskap for Kristus når han døper. Under bildet av kroppens rensing ligger sjelens rensning – syndenes forlatelse.
Du kan også tenke på Galaterne 3:27: Å bli døpt til Kristus er å "ikles Kristus." Det betyr å bli dekket med Ham, sånn at når Faderen ser på deg, som fortsatt synder, velger han å se sin rettferdige Sønn.
For å være tydelig, lutheranere tror ikke at tilgivelsen som gis i dåpen bare er for synder begått før dåpen. I stedet tror de at det virkelig er Guds handling: å gi et nytt hjerte, å forvandle deg fra en synder til en tilgitt synder, fra en tjener som må frykte straff til et barn som alltid finner nåde – selv om det kan møte kjærlig tukt. Med andre ord, når Gud tilgir i dåpen, endrer han sitt forhold til deg.
Og det forandrer alt.
Dåpen berger deg fra døden og djevelen
"Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at, likesom Kristus ble reist opp fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt liv." (Romerne 6:3–4)
Dette gir bare mening hvis du deler lutheranernes forståelse av det kristne livet, og så jobber deg bakover til dåpen hvor det hele begynte. Vi forventer at det kristne livet skal være utfordrende, ikke fordi vi prøver å få det rett med Gud, men fordi vi allerede har det rett med Gud.
Vi forventer motstand, fordi vi – som nå endelig lever – er omgitt av død, og djevelen går målrettet etter kristne for å lede dem bort fra Gud. Vi tar det alvorlig når Peter sier at djevelen "går omkring som en brølende løve og søker noen han kan oppsluke. " (1 Peter 5:8). Djevelens mest vellykkede fristelse for kristne er når han kan få dem til å ikke tro. Og det er derfor dåpen kan spille en så sentral rolle for kristne lenge etter dåpsdagen. Den kaller deg nemlig alltid tilbake til troen.
Lutheranere vender seg daglig til Gud for omvendelse og husker på sin dåp De minner seg selv og Gud på at de ikke er sine egne, at de er blitt tatt ansvar for av Kristus, at deres synder er tilgitt, og at djevelen kun kommer med løgner uansett hvor troverdige hans ord måtte være.
Kanskje hans største løgn er at du kommer til å dø på grunn av din synd. Men Romerne 6 lærer oss at denne døden allerede skjedde i dåpen, da vi ble begravet med ham, forenet med Kristi død for våre synder. Så det er ingen mer åndelig død for oss å frykte – bare et nytt liv å omfavne.
Med andre ord, å tro Guds løfte om nytt liv i dåpen er å stå fast mot djevelen.
Dåpen gir evig frelse
"Han frelste oss, ikke på grunn av rettferdige gjerninger som vi hadde gjort, men etter sin miskunn, ved badet til gjenfødelse og fornyelse ved Den Hellige Ånd, som han rikelig har utøst over oss ved Jesus Kristus, vår frelser, for at vi, rettferdiggjort ved hans nåde, skulle bli arvingertil det evige liv, som vi håper på." (Titus 3:5–7)
Hvis det gir mening for deg at dette er en naturlig konsekvens av punktene ovenfor, henger du med. Og det gir mening: Hvis du har syndenes forlatelse, har du det rett med Gud. Og hvis du er beskyttet fra ondskapens forsøk på å skille deg fra Kristus (Romerne 8:38–39), da er du trygg, og denne troen vil bære deg gjennom livet, til du dør en jordisk død, eller til Jesus kommer tilbake.
Noen ganger tenker vi på det kristne livet som stadier vi går gjennom, og da er det ikke tydelig at det å leve i tilgivelsen betyr at du har evig liv. Det er der dette bibelverset, og den forståelsen av dåpen som det åpenbarer for oss, er så nyttig. Alle disse tingene henger sammen: gjenfødelse, fornyelse ved Den Hellige Ånd, rettferdiggjørelse, håpet om evig liv. Hvis du har én, har du dem alle. Jeg vet at det er en måte å lese "håp" her på som får det til å høres ut som om du "håper på det beste," men det er feil lesning. Det er ikke et håp fordi det er usikkert, men fordi det fortsatt ligger foran deg.
Dette er det andre poenget: lutheranere tror at Guds gaver er en pakke som inkluderer alt. Tilgivelse, liv og frelse kommer på samme tidspunkt. Hvis du har én av disse tingene, har du dem alle. Og, dessverre, hvis du avviser én, avviser du dem alle.
Men – hvis vi ser bort fra det triste tilfellet av avvisning – hvilken glede dette gir! Å vite at du har et ugjenkallelig løfte fra Gud som vil bære deg til evig liv, og at så lenge du klamrer deg til det løftet, vil han ikke bare tilgi dine synder, men også gi deg Den Hellige Ånd og utruste deg, både for dette livet og for livet som kommer! Så lenge du klamrer deg til det løftet. Her er veien humpete – av grunner som du må være obs på
Det er tider når det ikke føles som nok. Det er tider når du virkelig føler at du må gjøre noe tungt for å motveie synden din. Enten har du gjort litt mer skade enn vanlig, eller du har nettopp fått et spesielt skarpt bilde av hvor langt livet ditt er fra Jesu liv og forbilde. Og da føler du at du burde gjøre litt mer for å sette deg på rett side med Gud. Men dåpen oppfordrer ikke til at du gjør det. Alt som kan gjøres for å sette deg på rett side med Gud, er gitt i dåpen din. Man kan si at lutheranere klamrer seg til den med begge hender for å unngå å gripe etter noe annet.
Det kan også være at du føler at du kunne gjøre mer. Og det bør du! Hvis du føler at du har energi til overs, kjærlighet til din neste, hengivenhet til Gud, da bør du gå ut og handle på disse impulsene, som er gitt av Den Hellige Ånd! Men når dagen er over, liker lutheranere å sitere Lukas 17:10: "Vi er unyttige tjenere! Vi har bare gjort det vi var skyldige å gjøre." Og så klamrer de seg til dåpens løfte, fordi Kristi rettferdighet fortsatt er langt bedre enn våre gode gjerninger og gode følelser kan ha bidratt til på en god dag.
Siste tanker om lutheraneres tro på dåpen
Dåpen holder svermeriet i sjakk. Den peker på Kristus på den måten at han lover å være der for oss. Den peker oss på Kristus hele tiden. Så, egentlig, er det to argumenter for det lutherske standpunktet:
Det ene er hvorfor vi underviser det: Det er bibelsk. Bibelen lærer dåpsgjenfødelse, at i dåpen blir synderen gjenfødt som et Guds barn. Dette er heller ikke bare en hvilken som helst læresetning. Du må virkelig ta inn over deg at det er en sentral og frelsende lære.
Det andre er hvorfor vi legger vekt på det: Dåpen setter en bråstopp for alle våre forsøk på å lage vår egen vei til Gud, å finne vår egen rettferdighet, å være våre egne frelsere. Dette gir bare mening hvis du anerkjenner dåpen som Guds verk med og for oss, og ikke vårt eget løfte om trofasthet. Men etter at du har fått øynene opp for dette, vil du aldri ønske å gå tilbake til å tenke på dåpen som en gjerning vi gjør . Det er Gud som har bygget broen til sitt folk, rett inn i våre liv.
Artikkelen er oversatt av redaksjonen i foross.no og er publisert med tillatelse fra Concordia Publishing House og forfatteren. Den originale artikkelen finner du her.
