Spøsmål: Hvordan skal man generelt forstå og fortolke Jesu lignelser?
Svar: Takk for ditt spørsmål. Dette er et utrolig spennende tema, som det er skrevet mange spennende bøker om. Med lignelsene dyrket nemlig Jesus et kommunikasjonsmiddel som mange har prøvd å etterligne, men som Jesus bruker på en helt egen måte. Mange legger rett og slett ikke merke til at han ofte har helt andre formål med sine lignelser enn det de fleste av oss har med våre pedagogiske små anekdoter og bilder!
Dette er et stort emne, så selv om svaret blir langt, rører det bare såvidt ved hovedpoengene.
1
Når vi leser Jesu lignelser blander vi dem lett sammen med bruken hans av bilder. Men det er to helt forskjellige ting! Johannesevangeliet har for eksempel ingen lignelser, men mange bilder (f.eks vintreet og grenene i kapittel 15, livets brød i kapittel 6 osv.) Bildene kan tolkes i mange detaljer, hvor alle har en symbolsk, åndelig betydning (grenene, treet, frukten, vingårdsmannen osv.)
Men slik er det ikke med lignelsene! Lignelsene, som vi for eksempel finner i Matteus 13, har som oftest kun ett poeng. Resten av detaljene i lignelsen må ikke tolkes og utlegges som om de har en åndelig betydning!
Enkelte lignelser har dog mer enn ett poeng. For eksempel lignelsen om flere typer jordsmonn, hvor Jesus selv ramser opp flere poeng, og lignelsen om den fortapte sønn, som både handler om Guds ufattelige nåde, om omvendelsens vesen, og formaningen til å glede seg med Gud over den omvendte synder osv. De er så rike på detaljer at de nesten ligner bildene, men strengt tatt er de kun lignelser (rent teknisk sier man at det i lignelsen er et skarpt skille mellom bildenivået og virkelighetsnivået, mens det i bilder ikke er noen forskjell, ordene brukes bare overført i en åndelig, billedlig forstand).
2
Derfor kan det gå galt når bibellesere begynner å legge ut om detaljer i lignelsene som aldri var ment til å utlegges. Lignelsen om den uhederlige forvalteren i Lukas 16 har kun ett poeng: Dere skal også "skaffe dere venner ved hjelp av den uhederlige Mammon, så de kan ta imot dere i de evige boliger når pengene tar slutt" (Luk 16:9) (altså bruke pengene deres på å skaffe venner til Guds rike, altså i misjon). Det er ikke en formaning til at man skal snylte eller svindle. Svindelhandlingen, den rike mannen, skyldnerne, hveten og oljen osv. er detaljer som ikke betyr noe i fortellingen, ikke i poenget. De skal ikke utlegges!
Folk kan også stusse over at Jesus (i Lukas 18) sammenligner det å be utrettelig til Gud med en enke som fortsetter å plage en korrupt dommer. Men det er bare ett poeng: Hold ut i bønnen! Man skal ikke begynne å legge ut om dommeren og hans urettferdighet som bilde på en korrupt, motvillig Gud eller noe sånn.
For ikke å snakke om Jesu bilde i Lukas 11, om at bønn til Gud er som mannen som plager sin venn til han står opp midt på natten og gir ham noe brød, ikke fordi han er en venn, men fordi han plager ham. Det skal man heller ikke tolke som om Gud bare motvillig gir etter for våre plagsomhet. Det er bare ett poeng: Be, så skal det bli gitt dere.
I lignelsen i Matteus 13, om kjøpmannen som selger alt han har for å skaffe seg den vakreste perlen, kan noen legge ut om at perlen er et bilde på Jesu lidelse (perlen dannes ved østerens lidelse, den er østerens "smertesekret"). Det er slett ikke poenget! Poenget er bare det at man skal satse alt for å skaffe seg det viktigste, nemlig Guds rike, det evige liv.
Så langt er det ikke så innviklet: Man skal bare holde tungen rett i munnen og tolke lignelsene slik som de selv legger opp til å tolkes, og verken overtolke eller undertolke dem.
Men nå kommer det vanskelige:
3
Den enkleste måten å forstå lignelsene på er selvfølgelig at de er pedagogiske virkemidler som forklarer noe vanskelig, altså avdekker noe skjult. Det er slik nesten alle av oss forstår bilder og lignelser. Og det er også én av Jesu hensikter. Men utover det har han også en annen hensikt, nesten stikk motsatt. Lignelsene skal skjule og dekke til, og på en måte gjøre det enda vanskeligere.
Dette er ikke en rar idé som en eller annen teolog har kommet opp med. Det er det Jesus selv uttrykkelig sier (i en tekst som er så bakvendt og forskrudd at mange bibellesere rett og slett har gitt opp å bruke den til noe, men det er virkelig viktig og (synes jeg) både spennende og avklarende):
Da han var blitt alene med de tolv og de andre som var med ham, spurte de ham om lignelsene. Han svarte: «Til dere er hemmeligheten om Guds rike gitt! Men til dem som er utenfor, blir alt gitt i lignelser, for at de skal se og se, men ikke skjelne, høre og høre, men ikke forstå, så de ikke vender om og får tilgivelse.» Mark 4:10-12
Vi leser alle lignelsene for å forstå Jesus bedre. Men så sier han selv at han taler i lignelser for at mennesker ikke skal forstå noe – for at de ikke skal vende om å få tilgivelse …
Det virker jo helt sinnsykt! Nesten urimelig og irriterende av Jesus. Men det har å gjøre med noe helt grunnleggende i Guds frelsesplan, i Guds måte å åpenbare seg på. Derfor må vi gjøre et langt sidesprang:
Vi sier at Jesus har åpenbart seg i Jesus. Det er riktig, men han har åpenbart seg på en veldig baklengs måte. Hele tiden "skjult under sin motsetning", som det har blitt uttrykt.
Gud kommer endelig til sin verden, som han har lovet i tusener av år – men skjult som sin absolutte motsetning; et lite, hjelpeløst barn.
Han utfolder seg med alle sine mirakler – men ber hele tiden mennesker tie stille om dem (Mark 5:43 osv.)
Han gjør under – men nekter å gi det endelige tegnet som bevis på sin guddommelighet.
Han uttrykker seg hele tiden indirekte som Menneskesønnen – men sier aldri direkte: Jeg er Menneskesønnen.
Han seirer over synd, død og helvete – men på et kors, døende og gudsforlatt.
Han oppstår fra de døde – og ingen ser det.
Han danner et Gudsrike – som man ikke kan peke ut og si: "Se, der er det" (Luk 17:21).
Han gir oss sitt legeme og blod – men skjult under brød og vin.
Han gjør oss rettferdige og rene overfor Gud – men skjuler det under vår egen syndighet.
Han lover å høre våre bønner (og gjør virkelig det) – men skjuler seg hele tiden under tilsynelatende taushet og likegyldighet.
osv osv.
Hvorfor hele tiden skjule seg? Hvorfor viser han seg ikke tydelig, synlig og direkte? Hvorfor beviser han ikke én gang for alle hvem han er, når de ber ham om bevis? Eller hvorfor bønnhører han oss ikke mer innlysende og tydelig?
Grunnen er enkel og forferdelig pinlig: våre ønsker og våre forventninger til Gud går hele tiden på tvers av det han aller helst vil gjøre for oss.
Israel ventet jo ikke en forsoner. De ville ha en konge som kunne feie romerne ut.
De ville ikke ha en "synderes venn". De ville ha en som kunne helbrede, mette og fri dem fra alle sorger.
Vi vil alle helst ha en Gud som står til vår rådighet og lystrer vårt minste vink, og på ingen måte det motsatte – at vi skal stå til hans rådighet og lyde ham i alt.
Vi vil helst ha en Gud som koser og kjæler rundt oss. Det der med en frelser, som først må vise oss vår egen synd, slik at vi kan fatte mirakelet i hans nåde, det er vi ikke så begeistret for. I alle fall ikke i første omgang.
Derfor må Jesus hele tiden snu opp-ned på forventningene våre til ham. Når han i Markusevangeliet ber de som har blitt helbredet om å tie, er det jo ikke fordi han skammer seg (og det er heller ikke, som jeg har hørt noen påstå, hans smarte måte å få ryktene til virkelig å løpe løpsk!). Grunnen er at før korset kan det bare misforstås dersom han står frem som Israels Messias.
Det er først under forhøret, når han står der ydmyket og utmattet, forslått, med spyttklaser i skjegget, at han kan si rett ut: "Jeg er det" (Mark 14:62). For nå kan det ikke lenger misforstås. Nå er evangeliet blitt til korsets dårskap (1 Kor 1). Nå er det helt tydelig det stikk motsatte av våre forventninger og krav.
Og hva har så dette med lignelsene å gjøre?
Jo, lignelsene er en del av hele Jesu "skjulthets-prosjekt"! De kommer hele tiden overraskende på tilhørerne, sier det stikk motsatte av det de kunne forvente. Bildene er støtende, groteske.
Se det for deg: Jesus sier "Himmelriket ligner …". Tilhørerne setter seg godt til rette, lettet, og tenker at nå kommer en historie, et bilde, som kan forklare det ubegripelige. Men ettersom bildet/historien blir avdekket flytter de utilpass på seg, rynker pannen og begynner å mumle sint til hverandre.
– Hva i all verden innbiller han seg med å sammenligne Gud med en far som tar gir slipp på all skam og tar imot en løssluppen drukkenbolt av en sønn, som har svidd av hele arven? Og som gjør det glad og uten bebreidelse, og som overøser ham med nye gaver!? Og så bebreider han den trofaste sønnen, som alltid har gjort hans vilje! Fullstendig uansvarlig!
– Hvem har noen gang hørt om en åker som gir 100 fold? Hva tror han om oss? At vi er enkle edomitter han kan få til å tro hva som helst?
– Hvordan kan det være et forbilde at man skjuler en skatt man har funnet i en annen manns åker, og så kjøper den uten å fortelle eieren om skatten?
– Hvordan kan han sammenligne den troende med en bedragersk godsforvalter?
– Hvordan kan han sammenligne Gud med en korrupt dommer?
– Hva i all verden mener han med å sammenligne oss, Guds folk, men morderiske vingårdsmenn som først myrder eierens tjenere og til slutt hans sønn? Hvis han er ute etter å utfordre oss, kan det der fort gå i oppfyllelse, før han selv vet ordet av det …
Problemet er nemlig at vi kjenner lignelsene for godt. Vi er så fortrolige med dem og har sett dem i alle mulige fremstillinger, kunstverk og prekener. I dag er vi rett og slett ikke klar over hvor støtende og umulige de må ha virket for tilhørerne.
Men de har altså hatt et dobbelt formål. For dem som er "utenfor", og som ikke har villet komme til Jesus som synderes frelser, virker de støtende og forvirrende, fordi de nekter å oppfylle de krav man har til en ordentlig jødisk rabbi, en god etisk lærer.
Men for disiplene, som er "innenfor", åpner de opp for Guds rikes hemmeligheter. Da er de ikke lenger (bare) provoserende og umulige, de åpner opp for miraklene i Guds frelsesplan.
Det er på samme måte med korset, som for dem som er "utenfor" er grotesk og støtende dårskap, men for oss er det det fineste og vakreste symbol på Guds kjærlighet og nåde.
Men hva mener så Jesus med at lignelsene er gitt for at de ikke skal omvende seg og få tilgivelse? Er ikke poenget det motsatte, at de skulle bli omvendt?
Her siterer han Jesaja. På Jesajas tid har nemlig Gud et voldsomt problem: Israels falske, hyklerske, midlertidige omvendelser som kun varer til fienden er utenfor byporten, men som forsvinner så snart alt er i orden. (F.eks Hos 6:1ff)
Til slutt må Gud rett og slett (for å redde Israel fra deres falske, foreløpige omvendelser) sende profeter som forherder dem i stedet (Jes 6:8ff). Slik kan Israel endelig gå til grunne, bli ødelagt, bli bortført til Babylon og så "sitte ved elvene i Babel og gråte" – og så endelig bli sant og ekte omvendt (les f.eks Hos 2:1ff).
Jesus har det samme problemet. Israel vil ikke høre evangeliet, og de vil ikke ha en forsoner. De vil ha etisk veiledning (eller kanskje snarere etisk bekreftelse). Og de vil ha en brødmessias, en krigerkonge. Derfor må Jesus så og si redde dem fra deres falske omvendelser, som kun varer så lenge de er sultne, syke og besatt (av romerne og/eller demoner). Han må forherde dem foreløpig slik at de til slutt, i raseri, korsfester ham, og han kan frelse dem endelig.
For at de skal kunne komme til ham som forsoner, som synderes venn, må han haltså først få dem til å "gi ham sparken" som det de helst vil ha ham gjort til; veileder, vismann, politisk frelser. Han vasker tavlen ren for alt tullet, de falske omvendelsene og foreløpige tilgivelsene, slik at han kan begynne på ny frisk med korsets evangelium.
Og lignelsene er altså en av hans tavlesvamper.
Jeg vet ikke om kjøper denne forklaringen. Men selv er jeg ikke bare rimelig overbevist om at det er slik det henger sammen, jeg er full av beundring over kreativiteten og den tøffe kjærligheten i Guds frelsesplan.
Teksten er hente fra Jesusnet.dk og oversatt fra dansk av Maria Hellestøl Reyes.
