Jesus eller Bibelen?

Ordet (Kristus) og ordet (Bibelen) kan ikke skilles fra hverandre for en kristen! Det er nemlig gjennom Bibelen at vi møter Kristus, og det er gjennom Kristus vi forstår hvordan vi skal forholde oss til Bibelen.

«Trenger man å tro på alt det som står i Bibelen? Er det ikke nok bare å tro på Jesus?» Disse spørsmålene møtte jeg først fra mine ikke-kristne venner på videregående. Senere har jeg møtt det formulert litt mer elegant og provoserende: Kristne tror vel ikke på ordet (med liten «o», Bibelen), men på Ordet (med stor «O», Kristus)? Mange kristne kjenner nok at det er noe som skurrer i spørsmålet. Men hvor er det egentlig kjeden ryker?

Intensjonene bak spørsmålet

Det kan være mange ulike beveggrunner bak dette spørsmålet. Men av og til har jeg ved videre samtale fått avklart at det for noen er et spørsmål om muligheten til å kunne være kristen uten å måtte forholde seg til alt det provoserende og utfordrende ved Bibelen. Enten det er intellektuelt (skapelsen og syndefallet som historiske hendelser) eller etisk (seksualetikk, abort m.m.). De ønsker å senke terskelen og gjøre veien til Jesus mer overkommelig for seg selv eller dem de kjenner.

Når det er sagt, kan det også være noe svært sant og positivt i intensjonene bak spørsmålet. For det første: Vi tror ikke på en himmelsk avskrift av Guds ord, i stil med hvordan man i fundamentalistisk islam ser på Koranen. Vi tilber ikke Bibelen i seg selv. Dernest er det avgjørende å understreke at vi frelses ved troen på Jesus – ikke troen på Bibelens intellektuelle univers eller etiske veiledning! Det er mange kristne som er blitt frelst uten å ha særlig kjennskap til Bibelen. I første omgang er det derfor et viktig sjelesørgerisk poeng å fastholde: Ja, det er – Gud være lovet! – mer enn nok å «bare» tro på Jesus. For det tredje har Gud åpenbart seg på flere måter: Han taler gjennom sitt skaperverk, han veileder fortsatt kirken og de troende ved sin Ånd, og den ultimative åpenbaringen av seg selv finner vi i Kristus, som er «Guds vesens uttrykte bilde» (Hebr 1,3). Bibelen er derfor ikke den eneste måten Gud viser seg på for mennesker. Personlig har jeg møtt flere tidligere muslimer som i dag er kristne, der deres første møte med Jesus var i en drøm.

En falsk motsetning

Likevel treffer innvendingen feil. For til syvende og sist blir det en falsk motsetning. Ordet (Kristus) og ordet (Bibelen) kan ikke skilles fra hverandre for en kristen! Det er nemlig gjennom Bibelen at vi møter Kristus, og det er gjennom Kristus vi forstår hvordan

vi skal forholde oss til Bibelen.¹

I én forstand er det altså en sirkelslutning. Jeg vil likevel heller kalle det en fortolkningsnøkkel til den kristne troen, eller en gjensidig positiv vekselvirkning mellom to forhold. For det første: Jeg møter Kristus gjennom Bibelen. I samme grad jeg fordyper meg i de bibelske tekstene, jo tydeligere trer evangeliet om Jesus frem. For det andre: Jo sterkere Jesus fremstår for meg, jo tydeligere blir det at det må gjøre noe med mitt forhold til Bibelen. Og dermed må det også skje noe med min intellektuelle og moralske stillingtagen til de provoserende, vanskelige og utfordrende sidene ved tilværelsen som Bibelen utfordrer meg på.

Disse to forholdene vil jeg nå forsøke å utdype.

Vi møter Kristus gjennom Bibelen

Selv om Jesus riktignok er Guds ultimative åpenbaring av seg selv, har vi fortsatt bare tilgang til ham gjennom de bibelske skriftenes vitnesbyrd om Jesus! At Gud kan møte mennesker når og hvor han vil, endrer ikke på at han under normale omstendigheter har valgt Bibelen som sitt primære redskap. Vi må søke ham der hvor han har gitt seg til kjenne. I den grad vårt bilde av Kristus derfor blir løsrevet fra de bibelske tekstene, risikerer vi å tegne en Jesus i vårt eget bilde. Og det kan den frelsende troen faktisk ikke overleve i lengden. Den svenske teologen Torbjörn Johansson bruker liberalteologien på 1800-tallet som et tankevekkende eksempel: I forsøket på å komme frem til «den historiske Jesus» sorterte man bort alt det man etter egne kriterier ikke vurderte som ekte fremstillinger av Jesus.

«Resultatet,» skriver Johansson, «ble en Jesus som var påfallende lik en europeer på 1800-tallet!» Eksemplene viser at «hvis man skiller Kristus fra Skriftene, skaper man en annen Kristus. Han blir et speilbilde av egne ønsker og verdier.»²

Vi risikerer å gjenta fortidens feil hvis vi ikke har et bevisst forhold til den intime relasjonen som er mellom Jesus og Bibelen. Vi vet i realiteten ikke hvem Jesus var og er, hvis vi ikke har tekstene som kilde til det. Poenget er ikke at man må ha et i alle henseender korrekt bibelsyn for å tro på Jesus, men at det er en uløselig sammenheng mellom å tro på Bibelens vitnesbyrd om Jesus og å kunne fastholde troen på ham selv. Det er derfor vi som kristne – i den forstand – «tror» på Bibelen: Fordi vi møter Jesus der! Og det medfører et bestemt syn på de bibelske tekstene.

Troen på Kristus henger sammen med tilliten til hans ord

Bibelen presenterer seg flere steder selv som Guds ord; som et ord som skal tros, adlydes og forkynnes. Utallige ganger omtaler Det gamle testamentes profeter seg selv som direkte formidlere av Guds ord: «Så sa Herren til meg» (Jes 8,11); «Herrens ord kom til meg» (Jer 1,1), og mange flere steder. Bildet bekreftes i Det nye testamente: «Mange ganger og på mange måter har Gud i tidligere tider talt til fedrene gjennom profetene» (Hebr 1,1). Og med henvisning til alt det vi i dag kjenner som Det gamle testamente, skriver Paulus: «Hele Skriften […] er innblåst av Gud» (2 Tim 3,15-16). Det er ikke bare Det gamle testamente som får denne positive vurderingen, men det er også apostlenes selvforståelse. Derfor kan Paulus skrive til menigheten i Tessaloniki at «da dere tok imot Guds ord som dere hørte av oss, tok dere ikke imot det som menneskeord, men som det det i sannhet er, Guds ord» (2 Tess 2,13).

Til syvende og sist handler det likevel ikke bare om en akkumulert mengde bibeltekster. Det handler om vårt syn på Jesus Kristus! For det er ham vi tror på. Hvordan så Jesus på Bibelen? Bildet er tydelig: Jesus bekrefter Det gamle testamente som Guds ord. Han omtalte uten å nøle Sodoma og Gomorra, dronningen av Saba, kong David og profeten Jona som historiske steder og personer. Og den etiske veiledningen Jesus gir, står i tydelig forlengelse av den moralske dimensjonen av Guds lov i Det gamle testamente. For eksempel opprettholder han ekteskapet (Matt 19,1-12).

Dernest kalte Jesus apostlene til å tale på sine vegne, og bekrefter dermed Det nye testamente som Guds ord. For om sine apostler sa han: «Den som tar imot dere, tar imot meg» (Joh 13,20, fritt gjengitt). Når vi derfor bekjenner med Hebreerbrevet at Jesus er Guds vesens uttrykte bilde (Hebr 1,3), er det helt avgjørende for den kristne troen at Jesus bekreftet Det gamle testamentes sannhet og troverdighet, og at han ga apostlene et guddommelig mandat til å tale på sine vegne.

Hvis Jesus virkelig er Gud, men ikke hadde rett i sitt syn på Det gamle testamente og i sitt mandat til apostlene, sitter vi i bunn og grunn igjen med to alternativer: Enten løy han (og det vil de færreste kristne likevel tenke!), eller så tok han rett og slett feil. Og da må vi tenke annerledes om alt det han gjorde. Det blir opp til oss å vurdere når Jesus hadde rett eller tok feil, for hvis han ikke har rett her, kan vi ikke vite hvor han ellers tok feilaktig.

Personlig ønsker jeg å ha det samme forholdet til Bibelen som Jesus hadde, nettopp fordi jeg tror på ham.

Jesus og Bibelen

Avslutningsvis vil jeg gjerne fremheve to poenger som er viktige i mitt eget liv.

Det minst viktige først: Evangeliet handler ikke om intellektuelle eller moralske spørsmål – men troen på Jesus har intellektuelle og moralske konsekvenser.

Når det gjelder troen på Jesus, er de første spørsmålene som skal besvares, ikke om Bibelen faktisk mener at Adams og Evas syndefall er årsaken til verdens tilstand. Heller ikke om Bibelen virkelig krever at en mann og en kvinne skal være gift for å inngå i et seksuelt forhold! Men det betyr at den typen intellektuelle og moralske spørsmål etter hvert vil komme, og at den tilnærmingen jeg i den forbindelse møter de bibelske tekstene med, sier mye om mitt reelle forhold til Jesus: Har jeg også et ønske om å følge ham, selv når det strider mot mitt eget ønske? Hvis vi bare bøyer oss for de delene av Bibelen vi lett kan akseptere, sier det kanskje i virkeligheten noe om at vi har skapt oss en Jesus i vårt eget bilde.

Og så det viktigste poenget: For meg handler det her ikke bare om de delene av Bibelens tekster som utfordrer meg. Det blir først virkelig akutt når det gjelder de bibeltekstene min tro lever av og som jeg trøstes ved! Gjelder Guds løfter om frelse og nåde også for meg? Også på de dagene hvor jeg slett ikke klarer å være kristen, hvor synden stikker sitt stygge ansikt frem, og når tvilen plager meg?

I kriser får det innledende spørsmålet en annen klang: Er det nok bare å tro på Jesus? Det hjelper Bibelen meg til å få svar på! Særlig på de dagene er det helt avgjørende at jeg har konkrete bibelske tekster å bygge min tro på! Tekster som sier at «Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere» (Rom 5,8), og at jeg kan kaste all min «bekymring på ham, for han har omsorg for» meg (1 Pet 5,7). I lys av disse bibeltekstene er det ikke så viktig hvordan min tro ser ut, eller hvordan jeg nå tenker og føler om Jesus; det avgjørende er at Bibelen forkynner at slik er han! Det har han lovet: «Den som kommer til meg, vil jeg aldri støte bort» (Joh 6,37). Det bibelske ordet får jeg lov til å ta til meg og tro på – at når jeg stoler på det, stoler jeg dermed også på Jesus selv! Satt på spissen: Som ditt forhold er til Bibelen, slik er ditt forhold til Jesus. Derfor ønsker jeg alltid å fastholde både Jesus og Bibelen.

Denne artikkelen ble først publisert på tilliv.dk i 2026. Den er oversatt fra dansk til norsk ved hjelp av KI.