Jødisk shavuot og kristen pinse

Ca leselengde:
6 min

Tekst: Henrik Nymann Eriksen

Publisert:


Fra alle områder i Romerriket var det kommet tusenvis av mennesker til Jerusalem for å feire den jødiske pinsen. De fleste var jøder, men noen var hedninger, som hadde forlatt deres gamle guder og var begynt å tro og tilbe Israels Gud. Alle hadde de kommet til Jerusalem for å tilbe Herren etter forskriftene som var gitt i Moseloven.

Plutselig hører de en susen, og snart ser og hører de at jødiske menn taler på mange forskjellige språk om en mann som heter Jesus, og som de sier er Messias. De sier at nå oppfylles løftene som Gud har gitt gjennom sine profeter. Det er alt sammen svært underlig, og hva har det egentlig med den jødiske pinsen å gjøre?

En høstfest

Pinsen var en høstfest. Syv uker etter sabbaten ved den jødiske påskehøytid var det tid til å feste igjen. På den 50. dag var det nemlig forordnet i Moseloven å feire innhøstningen av førstegrøden av hveten i landet (3. Mos 23:15f). Denne fest kalles vanligvis for ukefesten (hebraisk: shavuot), fordi den kom 7 uker etter påske. På gresk kalles den pentakosté, som betyr 50 (jf. den 50. dag).

Ukefesten var en av de tre store valfartsfester, som skulle feires i Jerusalem (5. Mos 16:16). Den var som andre høstfester, en anledning til glede og takknemlighet over Guds helt konkrete godhet og omsorg for sitt folk.

Rabbinske kilder forteller at pilgrimene bar kurver på ryggen med førstegrøden av deres hvete, når de kom til templet i Jerusalem.

En frelseshistorisk fest

Samtidig hadde pinsen på Jesu tid utviklet seg til også å være en frelseshistorisk fest, hvor man ble påmint paktslutningen på Sinai berg.

Påsken hadde handlet om slaktingen av påskelammet og utvandringen fra Egypt. Det stod alt sammen beskrevet i 2. Mosebok. Leser vi videre i denne boken, blir det tydelig, at israelittene 50 dager etter påskenatten i Egypt befinner seg ved Sinai berg (2. Mos. 19:1). Her slutter Herren pakt med folket og gir dem sin lov.

I århundrene etter Kristus knyttet rabbinerne derfor paktslutningen på Sinai med den jødiske pinsefesten. Men mye tyder på at denne koblingen allerede fant sted på Jesu tid, selv om vi ikke vet om noen egentlig liturgi for det i tempelgudstjenesten.

Både i Dødehavsrullene og i Jubileerboken knyttes en fornyelse av Sinaipakten til pinsefesten, og helt tilbake i Kong Asas tid skjedde det tilsynelatende en fornyelse av pakten med Herren i forbindelse med pinsen (2 Krøn. 15:10ff).

Pinsen og førstegrøden

I oldkirken betegnet pinsen perioden fra påske og 50 dager frem. Pinsen inneholdt dermed både Jesu oppstandelse, hans himmelfart og Den Hellige Ånds komme. De tre begivenheter ble tenkt sammen som én stor avgjørende frelseshandling. Alt ble feiret sammen på tidspunktet for den jødiske pinsen, syv uker etter påske.

Først etter kristendommens innførelse som statsreligion i Romerriket i det 4. århundre ble Kristi Himmelfart utskilt som en selvstendig helligdag.

Dette svarer til at bygghøsten, som var begynt ved påske ble avsluttet ved pinsen. Førstegrøden av bygghøsten ble ofret i templet under påskefesten som startskuddet på selve høsten. Pinsen er ifølge rabbinerne påskens avslutning. Det gjelder både som høstfest og som frelseshistorisk fest.

Dette setter Paulus’ tale om «førstegrøden» i perspektiv. Slik skriver han i 1. Kor. 15:20:

Men nå er Kristus oppstått fra de døde som førstegrøden av dem som er sovnet hen.

Jesu oppstandelse fant sted under påskefesten, dagen etter at man i templet hadde bragt førstegrødeofferet av bygghøsten (det skjedde den 16. nisan). Etter førstegrøden følger selve høsttiden. Det svarer til den store frelseshistoriske kalender, hvor Kristi oppstandelse følges av pinsens tid, hvor alle som hører Kristus til skal høstes inn.

Også i forbindelse med Den Hellige Ånd taler Paulus om førstegrøden:

For vi vet at hele skapningen ennå sukker og stønner sammen som i veer. Og ikke bare det: også vi som har Ånden som førstegrøde, sukker selv i forventning om barnekår, vårt legemes forløsning. Rom 8:22-23

Den Hellige Ånds gave er en «førstegrøde», dvs. begynnelsen på innhøstningen. Ved pinsefesten hadde man nettopp bragt førstegrøden av hvetehøsten som et offer til Herren som begynnelsen på selve hvetehøsten.

I det perspektiv er menighetens mottagelse av Den Hellige Ånd på pinsedagen begynnelsen, og en forsmak på den fullstendige forløsning fra all forgjengelighet og lidelse som vi skal oppleve ved oppstandelsen, når Jesus kommer igjen.

Pinsen og loven

Paulus skriver i Ef. 4:8 om Den Hellige Ånds gaver til menigheten. Det skjer med et sitat fra Salmenes bok:

Han er steget opp til det høye ... han har gitt gaver til menneskene. Sal. 68:19

Her kobles Kristi Himmelfart og Åndens gaver sammen. Det svarer helt til oldkirkens forening av Jesu oppstandelse, himmelfart og meddelelsen av Ånden.

Rabbinerne siterer også Salme 68:19, men de gjør det om Moses, som steg opp på Sinai berg og hentet lovens tavler ned til folket. Pinsen kan være en nøkkel til å forstå både Paulus og rabbinerne. Ved pinsen feires nemlig både paktslutningen på Sinai og Kristi Himmelfart. Av det første fulgte loven skrevet på steintavler, men av det andre fulgte loven skrevet på hjerter av kjød (2. Kor 3:3).

Ved pinsen feiret jødene i Jesu samtid at Gud hadde gitt dem loven. Det var en lov skrevet på steintavler, som kom til folket «utenfra». Men folket hadde ikke holdt Guds lov, og dermed brutt pakten med Herren (Jer. 31:32). Ved den nye pinse, som fulgte etter Jesu død, oppstandelse og himmelfart, ga Gud igjen sin lov til den nye pakts folk [de som tror på ham].

Denne gang ble loven ikke gitt på steintavler, som noe som kom «utenfra», men derimot ble den lagt inn i hjertene ved Den Hellige Ånd (Jer. 31:33. Jes. 11:19-20; 36:26-27). Loven ble skrevet på hjerter av kjød, og er heretter noe som møter den nye pakts folk [de troende] «innenfra».

Pinsen er påskens fullendelse

De gamle rabbinere sa at pinsen er påskens avslutning og fullendelse. Det gjelder i høy grad også den kristne pinsen.

Pinsen betyr at løftet om den nye pakt oppfylles, ved at Gud selv tar bolig i oss som tror, ved sin Ånd og skriver sin lov på våre hjerter.

Det skjer alt sammen som en følge av et eneste men fullt tilstrekkelig offer; nemlig det offer som Jesus brakte da han døde på korset og med sitt blod innstiftet den nye pakt (Luk. 22:20).

Dette offer betød forsoning og tilgivelse for all synd og overtredelse begått mot Guds hellige vilje, slik vi møter den i hans lov. Samtidig betød det at loven flyttet utenfra og innenfor i våre hjerter ved Den Hellige Ånd, slik at et nytt grunnlag for å følge Guds lov var gitt med det nye hjerte.

Denne siste del av den nye pakt ble avsluttet i pinsen. Men det var kun begynnelsen likesom førstegrøden kun er begynnelsen.


Oversatt til norsk av Asger Refslund-Nørgaard og Marianne Bø


 

Relatert



Støtt foross.no
Ca leselengde
6 min
Ressurstype

  Hva Tror Vi

Forfatter

Skrevet av: Henrik Nymann Eriksen.
  Henrik bor i Danmark, er teolog, gift med Helen og har tre barn. Han har arbeidet i KFS (Kristeligt Forbund For Studerende) og på DBI (Dansk Bibel Institut). Nå er han forstander på Luthersk Missions Højskole i Hillerød. 

  Flere ressurser av Henrik Nymann Eriksen

Vil du støtte foross.no?

   Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.