Spørsmål: Jeg liker svarene dine. De er forståelige, og klare og ærlige. Jeg skriver fordi jeg er veldig sur på Gud/Jesus. Han gjør ikke noe med mitt problem, selv om jeg ber og ber. Jeg har endt opp med å be om et hvilket som helst svar, også om det ikke skulle oppfylle mitt ønske, bare det er et svar.
Jeg har sagt stygge ting til ham og spurt hvordan han kan kalle seg min venn når han ikke svarer? (Venner svarer da når man spør om noe. Selv om man noen ganger kanskje ikke kan gjøre bruk av rådet deres, så svarer de vel?)
Jeg har ropt til ham og spurt hvordan han kan kalle seg min far når han ikke gir meg det jeg ber om? (En far gjør vel alt i sin makt for å gi barna sine det de ber om?)
Her er problemet mitt: Min kjæreste gjennom tre år har funnet seg en ny mann. Hun er til og med allerede forlovet og gravid. Hvordan kan Gud/Jesus tillate det når jeg fortsatt elsker henne?
Svar: Takk for brevet ditt. Det gjorde dypt inntrykk på meg. Mange av de uttrykkene du bruker kunne kommet rett fra mitt eget undrende hjerte.
Jeg har ikke tenkt på den sammenligningen om at venner normalt svarer når man spør dem om noe. Hvorfor gjør da ikke Gud det? Selv om de ikke kan hjelpe, så er det minste de kan gjøre likvel å svare og si nei?
Jeg har ikke selv vært i din situasjon. Ett av barna mine har opplevd noe som ligner litt, men ellers ikke. Men på andre punkter har jeg opplevd å stå og hamre på en lukket dør.
For noen år siden leste jeg om en amerikansk journalist som bodde i Jerusalem noen måneder. Han la merkte til en gammel mann som hver dag stod ved Klagemuren og ba på samme sted. Én dag gikk journalisten bort til ham og spurte om å få snakke litt med ham. Han spurte hvor lenge mannen hadde stått der.
"I 24 år."
"Hva ber du om?"
"Jeg ber om Jerusalems fred."
"Hvordan har det vært for deg å stå her i 24 år ved Klagemuren og be om Jerusalems fred."
Mannen sukket og svarte: "Det er som å snakke til en vegg …"
Jeg forstår det heller ikke. Man kan forsåvidt forsvare Gud ved å si at han har jo allerede svart. For det første har han svart i Bibelen og forsikret oss om at alle ting samvirker til det gode for dem som elsker Gud. For det andre har han svart deg ved å vise tydelig at det ikke skal bli dere to, når hun nå er både forlovet og gravid.
Men saken er at så lenge vi ikke selv synes at det er et svar vi kan gjøre bruk av, har han vel per definisjon ikke svart tydelig nok? Så lenge han ikke har lykkes i å overbevise oss om at han har svart (og at han har svart i kjærlighet og omsorg!), har han vel fortsatt et problem?
For noen år siden var jeg i Moskva på en liten ferie. Vanligvis nyter jeg å gå for meg selv og kikke, men for én gangs skyld ble det litt ensomt. Den siste natten på hotellet ble det helt mørkt for meg. Jeg følte at jeg ikke bare var alene i Moskva, hvor jeg ikke kunne snakke med noen, men at jeg var alene i universet. Gud hadde kommet med så store og flotte løfter om å være hos meg inntil verdens ende, og om å alltid gi oss det vi ba ham om i hans navn.
Nå måtte jeg etter alle disse årene erkjenne at jeg aldri hadde merket hans nærvær når jeg ba til ham! Ikke bare sjeldent, men aldri! Jeg vet godt at andre har det annerledes (for eksempel min kjære kone), men det ble konklusjonen på mange års bønn og hamring på en lukket dør. Og jeg visste ikke hvorvidt jeg kunne reise hjem til Danmark som en kristen.
Det gjorde jeg likevel, selv om det egentlig aldri har endret seg.
Det var nemlig én annen ting som tross alt heller aldri har endret seg. Og det er kanskje det eneste konstruktive jeg å vise til i svaret mitt til deg: Jesus fra Nasaret har heller aldri endret seg.
Det skjer gang på gang, når jeg ber til Gud og synes at det er for stille, for taust, for mørkt, at jeg helt bokstavelig og fysisk snur meg litt på stolen for å vende meg mot et annet sted, for å vende meg til Kristus. Jeg forstår ikke denne tause, kalde Gud. Men jeg har aldri kunnet slippe bildet av Jesus, som virkelig var en elskende venn, akkurat slik jeg gjerne vil ha en elskende venn.
I Jesus kan jeg se at Gud er en gråtende Gud. Hvis det bare var Bibelen som forsikret meg om det, side opp og side ned, er jeg redd jeg ikke hadde kunnet tro det. Men jeg kan se at Jesus gråter.
Og jeg er overbevist om at at Jesus gråter med deg. Han gråter over din lidende kjærlighet. Han gråter med ditt sårede, sinte, ensomme hjerte.
Har Jesus noen gang vært ulykkelig forelsket? Det tror jeg nesten han må ha vært. Han var en alminnelig mann med alminnelige mannshormoner og alminnelige lengsler. Det at han samtidig var Gud, akkurat som Faderen er Gud, endrer ikke på dette. Men han forble ugift. Og ingen skal kunne innbille meg at det ikek var en pine for ham, som 30-åring, å være i et bryllup og ikke selv ha en kjæreste ved sin side.
Jeg skulle ønske jeg hadde et svar fra Gud til deg. Jeg synes du har krav på det. Men jeg har ikke et annet svar enn å nevne Kristi lidende kjærlighet til deg. Via denne omveien kan du kanskje igjen få tillit til at Faderen også har denne lidende kjærligheten til deg. For jeg tror egentlig ikke at Kristi kjærlighet er større enn Faderens kjærlighet. Den er bare tydeligere. Mer menneskelig.
Er det virkelig ikke mer å si? Jo, det er faktisk mye mer å si! Om Gud, som alltid åpenbarer seg i det skjulte. Om bønn, som alltid besvares, hvor usynlig det enn ser ut. Om at alle ting samvirker til det gode for dem som elsker Gud, osv, osv.
Problemet med alt dette, er at så lenge man fortsatt ikke har tillit til at han er der, at han er der for meg, at han vil meg godt, at han virkelig gråter med meg som en venn, så er alt annet (uansett hvor godt, riktig og bibelsk det er) bare floskler. Det er bare fraser man kunne spy av. (Og det gjelder kanskje ennå mer for alt det som velmenende venner kanskje allerede har sagt til deg: "Bare vent og se, det kommer nok en enda bedre kjærlighet en dag", "det var da godt at dere ikke rakk å gifte dere før hun ble forelsket i en annen", "var hun virkelig noe for deg?" eller hva nå folk – i beste mening – kan finne på å si.)
Derfor tror jeg virkelig at det hele handler om å først få fotfeste i en grunnleggende tillit til Jesu kjærlighet til deg. Først må du gjenvinne tilliten at han bryr seg om deg og gråter med deg i din sorg og i din forlatthet. Først etter det skal du begynne å se på alle de andre tingene man kan si om Guds vei, Guds vilje, bønnhørelse osv. Først da kan det bli noe annet enn floskler og tomme fraser.
For noen år siden skrev jeg en liten bok som heter "Jamen bad jeg da for lidt? – om bedeglæder og bedeskuffelser". Kanskje kan du bruke den til noe. Etter at du har vendt deg til Jesus og vært med ham en tid.
Kjære deg, jeg ønsker for deg at du blir gror hel etter alt dette. Og at du får gleden tilbake.
Teksten er hente fra Jesusnet.dk og oversatt fra dansk av Maria Hellestøl Reyes.
