Spørsmål: Jeg har lest noen svar om bønn. Likevel sitter jeg fortsatt med noen ubesvarte spørsmål:
- Gud kjenner mitt liv ut og inn, allerede før jeg ble født (for eksempel Salme 139:6). Hvis han kjenner all tid, både fortid og fremtid, kan ingenting overraske Gud eller overrumple ham – altså finnes det bare ett tenkelig scenario for verden og for meg.
- Siden Gud kjenner alle mine dager og tanker, før jeg tenker dem, kjenner han også min bønn før jeg ber den.
- Derfor kan ikke min bønn være noe nytt for Gud. Han vet at jeg ber den – før jeg ber den.
- Bønnen min kan derfor ikke endre noe. Gud kjenner den allerede på forhånd. Selv om et bønnesvar kan virke som noe nytt for meg, i forhold til det forventede, var bønnen min og Guds aktive (eller passive) svar helt forventet. Han kjente jo til min bønn på forhånd.
Hvis alt dette stemmer vil det bety at bønn bare har en meditativ effekt for min del, men ikke har noe å si for virkeligheten. Det vil også si at Gud og skjebnen til syvende og sist er likestilte. En tro på Gud er en skjebnetro. Har jeg rett i det jeg har skrevet ovenfor?
Svar: Takk for spørsmålet ditt.
Det er en veldig passelig formulering av et dilemma som alltid har vært en plage for både filosofisk og teoretisk teologi. For det er riktig som du sier, at dersom man ser rent teoretisk på Guds "forutviten" og "forsyn", vil den ytterste konsekvens være at min bønn ikke kan endre på det Gud allerede vet på forhånd.
Men dette ville ikke innebære at Gud og skjebnen er likestilte, som du sier. Det ville bety at skjebnen stod over Gud. Gud ville ikke kunne beslutte noe annet enn det han allerede visste på forhånd. Skjebnen – og ikke Gud – ville da være Den Allmektige. Gud ville være slave av sin egen forutviten om det som skulle skje. Hans viten ville trumfe hans vilje! For uansett hvor mye han ville gjøre ting annerledes, ville det at han på forhånd visste hva som skulle skje være lammende for ham.
Det er forøvrig akkurat slik man har tenkt i nordisk og gresk mytologi. Ikke engang gudene kunne gjøre noe med skjebnegudinnenes bestemmelser.
Men slik ser ikke det bibelske gudsbildet ut. Der er Guds makt og vilje sterkere enn hans viten! Derfor kan Gud "angre", ikke i den forstand at han innser og retter opp egne feiltagelser, men at han endrer sin opprinnelige plan fordi situasjonen har blitt endret.
Det er riktig at den vanligste forståelsen av Salme 139 er at Gud kjenner mitt liv og mine dager i detalj, allerede før jeg ble født. Fra dette kan det komme mye skjebnetro. For noen har dette sikkert også vært en grunn til å, i større eller mindre grad, gi opp den konkrete bønnen som en mulighet.
Men Salme 139 handler ikke om skjebne. Det handler om Guds omsorgsfulle hensikt med hvert enkelt av sine barn. Når et menneske vrir seg ut av Guds plan, er ikke det noe Gud har bestemt. Det er heller ikke han har gjort i stand på forhånd. Når et menneske går imot Guds plan, skjer det noe som Gud aldri har verken ønsket eller bestemt.
Prøv heller å vende på det: Vi vet (fra flere tekster) at vår bønn kan endre Guds plan. Vi vet at Gud kan endre sin vilje. Derfor kan ikke Guds forutviten være skjebne. Sant nok har vi fortsatt, uansett hvordan man snur og vender på det, med noe ugjenomskuelig og gåtefullt å gjøre. Men det er vel neppe til å undres over at vi ikke kan gjennomskue forholdet mellom tid og evighet, eller mellom Guds viten og Guds handling. Det ville vel vært enda merkeligere om vi faktisk kunne det!
Så i praksis blir den bibelske skildringen av bønnens liv uendret. I praksis ber vi om at Gud må endre sin foreløpige plan og sitt foreløpige svar. I praksis ser vi så at Gud noen ganger endrer sitt svar. Så må vi heller leve med at vi, rent filosofisk og teoretisk, ikke kan få det til å gå helt opp.
Teksten er hente fra Jesusnet.dk og oversatt fra dansk av Maria Hellestøl Reyes.
