Reformasjonens kjerne og budskap Hva reformasjonsdagen handler om: Guds sønn, som ble spikret opp på et kors for oss

Ca leselengde:
10 min

Tekst: Magnus Persson

Publisert:


I dag er det 500 år siden gnisten fra Martin Luthers hammerslag tente reformasjonens lue, som siden har spredt seg som en vekkelsens ild til alle verdenshjørner. Men reformasjonen handler ikke først og fremst om en munk som spikret opp tesene sine på ei dør, men om en mann, Guds sønn, som ble spikret opp på et kors for oss.

Derfor er reformasjonen alltid aktuell. Den handler nemlig om å vende tilbake til det som utgjør kristendommens absolutte og umistelige sentrum: evangeliet om syndenes forlatelse. Dette er kirkens opprinnelige og hovedsaklige oppgave; å forkynne Kristus og ham korsfestet for oss, og å rekke syndenes forlatelse til mennesker gjennom ord og sakrament.

Ikke skrivebordet, men nattbordet

Reformatorisk kristendom handler ikke om snirklete teologiske detaljer, men er dypt pastoral og sjelesørgerisk i hele sitt vesen. Luthers tekster hører, i følge Hans-Martin Barth "først og fremst ikke hjemme på skrivebordet, men på nattbordet". Ut fra sin egen kamp og anfektelse kunne Luther identifisere seg med enkle og skyldtyngede mennesker som ikke fant noen vedvarende trøst eller befrielse for sine sjeler i den senmiddelalderske kirken.

De gode nyhetene som en smertelindrende proklamering, der Ordet gjorde hva det sa og sa hva det gjorde, hadde dessverre ofte blitt overskygget. Når kirken mister evangeliets primat, er det alltid det enkelte mennesket som står igjen om den virkelige taperen. Derfor står reformasjonen alltid i den forskrekkede samvittighetens tjeneste.

Hele det reformatoriske tankegodset kretser omkring denne kjernen - evangeliet er de gode nyhetene om syndenes forlatelse. Derfor handler det reformatoriske kirkeprogrammet alltid om å bekrefte menneskets synd, men samtidig bemøte det med Guds barmhjertighet i Kristus Jesus.

I sentrum står korset med sine to bjelker - minus og pluss, sannhet og nåde, lov og evangelium, dom og frifinnelse.

Mennesket - fanget av synden

Vår tids optimistiske menneskesyn får skikkelig bank når en leser hvordan mennesket skildres i Bibelen. De fleste religioner fremstiller heltene sine feilfrie, populærkulturen løfter frem sine kjendiser og kirken har sine helgener. Bibelen tegner derimot et annet bilde. Mennesket er skapt til å leve i tillit til Gud. Den aller første synd er imidlertid at det ikke nøyer seg med å være menneske, men vil bli som Gud. Mennesket faller for løgnen om at avhengigheten til Gud vil begrense dets liv. Det strekker ut hånden og rykker til seg det som det tror det trenger, i mistro til Guds godhet.

Denne ursynd har smittet hver eneste del av mennesket. Ikke sånn at det er så ondt og syndig som det er mulig å bli, men hvert område i våre liv er under syndens makt; ingen del av vår menneskelighet er unndratt. Synden bør derfor betraktes mer som en tilstand og et fangenskap enn en spesifikk egenskap.

Rosenius hevder at vi må innse hvor viktig det er med læren om menneskets dype forderv. Det er ingenting som i så høy grad lammer vår tro og tillit til Guds nåde som innbillingen om at vi selv skulle kunne bli fromme og gode. Eller, som Søren Kierkegaard formulerte det: "Bare den som har blitt kjent med angsten sin på riktig måte har lært seg det største."

Å tilsi mennesket syndenes forlatelse

Reformatorisk kristendom tar altså synden på aller største alvor samtidig som dette er utgangspunktet for Guds barmhjertighet og nåde i våre liv. Det er, når alt kommer til alt, bare syndere som har behov for Guds nåde og syndenes forlatelse. Når mennesket ikke spør etter Kristus eller synes å trenge syndenes forlatelse, kommer det helt enkelt av at man ikke tar synden på stort nok alvor.

I Confessio Augustana beskrives menneskets falne tilstand på følgende måte:

Alle mennesker som er forplantet på naturlig vis, etter Adams fall blir født med synd, det vil si uten frykt for Gud, uten tillit til Gud og med begjær (CA, artikkel 2).

Arvesynden handler altså ikke bare om Adams skyld i overført betydning, men om at hvert menneske i seg selv er en synder. Derfor gjenopprettet reformasjonen det sentrum som hele Skriften driver fram imot, som kirkens hele eksistens kretser omkring og som svarer på menneskets dypeste dilemma: Kristi korsdød og oppstandelse som skjenker syndenes forlatelse og en rettferdighet fra Gud av nåde alene, gjennom tro alene på Kristus alene.

Derfor må alle doktriner, gudstjenester, sakramenter og embeter betraktes i relasjon til evangeliets sentrum for å blitt forstått rett. Alt koker ned til dette - å tilsi mennesket syndenes forlatelse. Kristus stod i denne tjenesten for befrielse gjennom hele sin vandring her på jord og han fortsetter å utøve den samme tjenesten gjennom sin kropp, Kristi kirke i dag også. "Dine synder er deg tilgitt" er den unike tiltalen som skiller kirken fra alle jordiske organisasjoner og autoriteter.

Et befriende syn på mennesket

Synden skal altså ikke forminskes eller forvrenges, den skal tilgis. Kirkens fellesskap handler derfor ikke om syndfrihet, men preges til enhver tid av syndenes bekjennelse og syndenes forlatelse. Her tilbyr reformatorisk teologi trøst og sjelesorg for alle de "herlig frelste" som ikke verken føler seg fromme eller oppfører seg fromt, men daglig erfarer den gamle syndenaturen.

Dette kan ofte føre til alvorlig tvil hos mange kristne. Gapet mellom troen vi bekjenner og virkeligheten vi erfarer kan lede til selvfordømmelse eller så prøver vi å skjule vår kamp bak en polert overflate og en tilgjort oppførsel.

Det er her Martin Luthers lillem, men akk så viktige begrep "simul" kommer inn. Simul betyr både óg. Simul beskriver det paradoksale spenningsfeltet som vi som kristne befinner oss i på denne siden av evigheten. Reformatorisk teologi bekrefter dette både óg på en befriende måte uten å minimere nåden eller legitimere synden.

Innholdet i uttrykket "simul iustus et peccator", "samtidig rettferdig og synder", møter vi allerede hos Augustin. Men hos Luther nådde denne innsikt en ny klarhet og ble en sentral del i læren om rettferdiggjørelse gjennom tro. Denne innsikten hjelper oss bort fra en endimensjonal og gal måte å omtale en kristen eksistens på. Noen vil hevde at dette menneskesynet er pessimistisk, jeg mener det er et befriende, realistisk og trøsterikt syn på hva det innebærer å være et menneske under nåden og at det er en dyp sjelesorg i dette.

Noen annens rettferdighet

Det er fremfor alt her i læren om rettferdiggjørelsen som vi finner det avgjørende skillet i reformatorisk teologi. Luther støtter opp om Bibelens klare vitnesbyrd om Gud

som rettferdiggjør den ugudelige, han får sin tro tilregnet som rettferdighet. Rom 4:5

Gjennom troen tilregnes altså synderen, mens han ennå er en synder, en rettferdighet som tilhører en annen, nemlig Kristi egen rettferdighet. I seg selv forblir mennesket en synder gjennom hele jordelivet, men i Kristus blir det erklært helt og fullt rettferdig. Her kan du også tydelig se forskjellen på det romersk-katolske synet (innpodet rettferdighet) og det reformatoriske (tilregnet rettferdighet). På denne måten blir det tydelig at mennesket er både helt og holdent rettferdig for Gud, samtidig som det bærer på gjenværende synd.

Naturligvis leder troen og åndens gave både til omvendelse og gjenfødelsen hvilket resulterer i helliggjørelse. Vi fornyes og forandres i våre tanker, ord og gjerninger gjennom Åndens verk. Ingen menneske kommer til å oppnå et sånt nivå av helliggjørelse her på jorden at det kunne blitt regnet som rettferdighet for Gud. Å tro dét er å skulle frelse seg selv. Å bygge sin frelsesvisshet på sin egen forvandling eller bedring vil lede mot en konstant fordømmelse, i alle fall om vi er ærlige mot oss selv.

En rett forkynnelse av lov og evangelium gjør oss bevisste på at det fremdeles finnes synd i livene våre og det driver oss til Kristus. Vi forblir Guds trengende barn og får stadig vende tilbake til Ham med den bønn som så effektivt sammenfatter både en trosbekjennelse og syndsbekjennelse; Herre Jesus Kristus, Guds sønn, forbarm deg over meg, arme synder!

Foreningen med Kristus

Denne rettferdighet tas ikke bare imot gjennom tro, den må også leves i tro på Guds ords løfte ettersom mottakeren fremdeles i seg selv er ugudelig, altså ikke rettferdig. Denne rettferdighet er med andre ord en fremmed (aliena) rettferdighet og ikke, som de trodde i middelalderen, en faktisk tilstand (habitus). Her bruker Luther uttrykket "det salige byttet" - alt som er mitt tilregnes Kristus og alt som tilhører Kristus tilregnes meg, av nåde alene, gjennom tro alene. I tro er jeg i Kristus og Kristus er i meg.

Av og til har det strengt juridiske motivet i forsoningen blitt betonet alt for ensidig og dekket over hva Luther også underviste om den "forening med Kristus" som skjer gjennom tro og den hellige Ånds verk. Selv om frifinnelsen fra skyld var evangeliets udiskutable sentrum for Luther, stanset han ikke kun opp for dette, men hevdet også at dette forvandlet og ga ny kraft. La oss derfor la Luthers egne ord avslutte denne tekst i dag, som vi stopper opp for reformasjonens femhundreårsjubileum. I sin fortale til Romerbrevet skriver Luther:

"Med dette følger, at kun troen gjør rettferdig og oppfyller loven, for den inkluderer Ånden på grunn av Kristi fortjeneste. Ånden igjen skjenker hjertet minne og lyst til å gjøre som loven påbyr, og så springer altså de gode gjerningene ut av troen selv. (...) Men troen er et Guds verk i oss, som forvandler oss og gjenføder oss og døder den gamle Adam. Den gjør oss til helt andre mennesker i hjerte, minne, sinne og alle krefter og fører den hellige Ånd med seg. Ja, troen er et levende, ivrig, virksom ting så at det er umulig at den ikke uavlatelige skulle gjøre alt som er godt. Troen spør ikke om man skal gjøre gode gjerninger, men har utført dem før man spør og er alltid sysselsatt med det. Men den som ikke gjør slike gjerninger, han har heller ingen tro. Han famler og ser seg omkring etter tro og gode gjerninger. Han vet verken hva tro eller gode gjerninger er, men prater og styrer masse om troen og de gode gjerningene.

Troen er også en levende og dristig tillit til Guds nåde, så viss at man kunne dø tusen ganger for den. Og en slik tillit til og visshet om Guds nåde gjør mennesket glad, frimodig, uforskrekket for Gud og alt det skapte: dette er den hellige Åndens verk i troen. Så blir mennesket villig til å gjerne, uten noen tvang, gjør alle mennesker godt, tjener alle og lide hva det enn måtte være, Gud til behag og ære, som har vist en slik stod nåde. Det er altså umulig å skille tro og gjerninger fra hverandre. Det vil være like umulig som å skille varme og lys fra ilden."

Her står også jeg og kan ikke annet, så hjelp meg Gud!


 

Relatert



Støtt foross.no
Ca leselengde
10 min
Ressurstype

  Hva Tror Vi

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Magnus Persson.
  Magnus er gift og bor med sin familie i Malmø, Sverige. Han er pastor i pinsemenigheten United Malmø.
  Flere ressurser av Magnus Persson
Vil du støtte foross.no?

   Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.