Når skriftene i Det gamle og Det nye testamente kalles kanoniske (av det greske ordet kánon = målestokk, rettesnor), betegner dette at disse skriftene regnes som normgivende for kristen tro, lære og liv.
Nå har vi ingen tekst i Bibelen som uttaler seg om alle Bibelens 66 skrifter som en avgrenset kánon, for den endelige samling av både GTs og NTs skrifter skjedde først etter at de bibelske bøker var skrevet. Men vi har i NT en rekke tekster som uttaler seg helhetlig og enhetlig om Skriften(e).
Skriften eller Skriftene er den betegnelsen vi oftest (vel 40 ganger) møter i Det nye testamente som betegnelse på den hebraiske bibelen, jødenes bibel, som også var de første kristnes bibel, den som vi kaller Det gamle testamente. Denne betegnelsen er et normativt begrep, Skriften/Skriftene har en enestående og absolutt autoritet. Det fremgår av følgende momenter:
- Skriftene omtales som hellige: I «hellige skrifter» har Gud gjennom sine profeter «på forhånd gitt løfte om evangeliet», Rom 1:2, og i 2.Tim 3:15 heter det om Timoteus at han helt fra han var et lite barn hadde «kjent de hellige skriftene».
- Sitater fra Skriften omtales som Den hellige ånds ord og tale: Sitatet fra profeten Jeremia kap. 31 i Hebr 10:15-17 innledes med: «Den hellige ånd sier». I Apg 4:25-26 heter det om et sitat fra Sal 2:1-2 at Gud «lot Den hellige ånd si», og i Apg 28:25 om et sitat fra Jes 6:9-10: «Med rette sa Den hellige ånd til fedrene deres.» Og om profetene i den gamle pakt heter det generelt i 2.Pet 1:21 at de talte «ord fra Gud drevet av Den hellige ånd». Jf. også Mark 12:36 og Apg 1:16.
- Profetformelen «sier Herren» brukes: Rom 14,11: «det står skrevet … sier Herren»; 2. Kor 6:17f; Hebr 8:8-10, også hvor den ikke finnes i GT-teksten det refereres til: Rom 12:19: «det står skrevet … sier Herren».
- Skriftene omtales på samme måte som Guds ord: Skriftsitater innføres noen steder med «Skriften sier» Joh 7:42; 20:9; Rom 10:11; 11:2; Jak 4:5, andre steder med «Gud sier» Apg 2:17; 2.Kor 6:16; Hebr 1:5-13; 4:3-7; 5:5f; 7:21; 10:30
- Skriften omtales personifisert som en handlende person: Skriften «sier» (jf. henvisningene i forrige setning), Skriften «forutsier» Gal 3:8; Skriften «legger alt under synden» Gal 3:22. Skriftens tale er altså Guds egen tale, Skriftens ord er Guds ord.
NTs skrifter blir likestilt med GTs autoritative skrifter
1. Tim 5:18: For Skriften sier: Du skal ikke sette muleband på en okse som tresker, og: Arbeideren er verd sin lønn.
Denne henvisningen til «Skriften» er en referanse både til et ord fra GT, 5.Mos 24:4, og til et ord av Jesus, Luk 10:7. Det fantes altså på den tid 1.Tim ble skrevet, tekster med Jesus-ord – eller det siktes til muntlig overleverte Jesus-ord – og disse settes på linje med den gammeltestamentlige betegnelsen Skriften.
2.Pet 3:16: Peter skriver at «ukyndige og svake» mennesker forvrenger «det som er vanskelig å forstå» i Paulus sine brev, og han tilføyer at det «gjør de også med de andre Skriftene».
Her gis altså nytestamentlige skrifter samme status som de autoritative gammeltestamentlige bøkene, begge skriftgrupper utgjør Skriften(e).
Joh 2:22: Da Jesus «var stått opp fra de døde, husket disiplene hans at han hadde sagt dette, og de trodde Skriften og det ordet Jesus hadde talt.»
Fra forståelsen av Skriftens forutsigelser av Jesu oppstandelse, føres disiplene til en ny forståelse av Jesu ord.
Disse tre sitatene og det forhold at det er et grunntrekk i Jesusoverleveringen i NT at den overalt – direkte eller indirekte – hermeneutisk relateres til ‘Skriftene’/GT, leder oss til spørsmålet om den nytestamentlige kanoniseringsprosessen.
I denne prosessen handler det om hvilke av de tidlige kristne skriftene som skulle få status som hellig skrift på lik linje med de gamle, autoritative bøkene man allerede hadde, de som utgjorde Skriften.
Det var, som professor Oskar Skarsaune har fremholdt, i utgangspunktet utenkelig for de kristne i det 2. og 3. århundre å skulle våge å føye nye skrifter til den gamle samlingen av hellige bøker. Når de likevel gjorde det, var det fordi de var overbevist om at Jesus talte og handlet med den samme autoritet som Gud selv i GT, slik dette beskrives i begynnelsen av Hebreerbrevet:
I tidligere tider har Gud talt til fedrene gjennom profetene. Men nå, i disse siste dager, har han talt til oss gjennom Sønnen. Hebr 1:1-2
Jesu ord og fortellingen om ham måtte derfor tas vare på med den samme ærefrykt som man hadde til GTs fortellinger og dets gjengivelser av Guds ord ved profetene. Konsekvensen av kanoniseringsprosessen er at det er legitimt å utvide omfanget av betegnelsen Skriften/Skriftene fra å omfatte Det gamle testamentes bøker til også å omfatte bøkene i Det nye testamente.
Hele Bibelen, alle Bibelens 66 skrifter, utgjør Skriften/Skriftene. Så når Paulus i 2.Tim 3,15-16 skriver om de «hellige skriftene» som kan gi «visdom til frelse ved troen på Kristus Jesus», og som er «innblåst av Gud», sikter han nok til gammeltestamentlige skrifter, men denne karakteristikken gjelder saklig sett også NTs skrifter.
Alle de egenskaper ved betegnelsen Skriften/Skriftene som er listet opp ovenfor, gjelder derfor også for de 27 bøkene i NT.
På den annen side: Når GT er en del av den kristne kánon og trykkes sammen med NT i én bok, forutsettes det en kristen lesning/tolkning av den hebraiske bibelen. Guds ord og Skriftens kánon er dermed identiske størrelser, en kan ikke ved en sortering som alltid vil måtte bli subjektiv og vilkårlig, skille mellom noe i Bibelen som er Guds ord og annet som ikke er det.
Og om hele Skriften gjelder at den har ikke bare en material autoritet, men også en formal autoritet: Et ord i Bibelen har autoritet allerede fordi det står i Bibelen.
Guds ord i menneskeord
Guds ord formidles av mennesker:
- Profetene: Jf. Matteus sin særegne formel, «Slik skulle det ordet oppfylles som er talt gjennom profeten(e)» Matt 1:22f; 2:15.23; 4:14; 8:17; 12:17; 21:4; 27:9, og ellers Apg 3:18; 7:48-50; 15:15-17;
- David: Det skriftordet som «Den hellige ånd lot David si om Judas» Apg 1:16; Den hellige ånd taler «gjennom David» Apg 4:25
- Moses: «Moses sa: Hedre din far og din mor» Mark 7:10. Merk at her har parallelstedet Matt 15,4 Gud: «Gud sa: Hedre far og mor».
At Guds ord formidles av mennesker betyr at Bibelen har en guddommelig og en menneskelig side. Disse to sidene ved Guds ord kan ikke skilles ut som ulike deler av Bibelen. Hele Bibelen, fra første til siste kapittel, er Guds ord.
Bibelen – Guds ord til tro og frelse
Bibelen handler om, bevitner og åpenbarer Guds frelseshandlinger i «tidligere tider» og i de «siste dager», Hebr 1:1-2, i den gamle og den nye pakt.
Gud har gitt oss sitt åpenbaringsord for å tale om seg selv og frelsen, og han gir oss i sitt ord alt det vi trenger å vite om ham og hans frelse.
Bibelen formidler på dette grunnlag Guds ord til tro og frelse: De hellige skriftene gir
Visdom som leder til frelse ved troen på Kristus Jesus. 2.Tim 3:15
I dem har Gud gjennom profetene på forhånd gitt løfte om evangeliet, Rom 1:2, som er Guds kraft til frelse for hver den som tror (Rom 1:16). Jamfør her ordene Peter taler til Kornelius, som blir «til frelse» for ham og hele hans hus Apg 11:14.
Vi skal i en senere artikkel se nærmere på hvordan Bibelen etter sin selvpresentasjon har denne egenskap at den formidler Guds ord til frelse, og også på Jesu eget forhold til og bruk av Skriften/Skriftene.
