Denne artikkelen er et utdrag fra Martin Luthers bok "Om den trebundne viljen" fra 1525. Den kom som et motsvar mot Erasmus av Rotterdam sitt skrift "Essay eller overveielser om den frie vilje". I dette utdraget skriver Luther om at Guds ord virkelig er klart, og at dette er skriftens selvvitnesbyrd. Dette får også følgen at man ikke trenger et læreembete for å kunne tolke skriftens budskap, slik både Erasmus hevdet og Den romersk-katolske kirke lærer til denne dag.
La oss også gå videre til Det nye testamente. Paulus sier i Rom 1 (v. 2) at evangeliet ble lovet gjennom profetene i hellige skrifter, og i kap. 3 (v. 21) at trosrettferdigheten er bevitnet av loven og profetene. Men hva slags vitnesbyrd er det, dersom det er ugjennomsiktig? I alle brevene sine omtaler jo Paulus evangeliet som «lysets ord», «klarhetens evangelium», og i en sammenheng han gjør han det ganske ettertrykkelig og særdeles utførlig, nemlig i 1 Kor 3 og 4, der han på glitrende vis drøfter både den klarhet som følger med Moses, og den som hører Kristus til.
Videre sier Peter, 2 Pet 1 (v. 19): «Derfor står profetordet desto fastere for oss. Dette ord bør dere ha for øye, for det er lik en lampe som lyser på et mørkt sted.» Her gjør Peter Guds ord til et skinnende lys, og mer annet til mørke – og så skulle vi gjøre ordet til dunkelt og mørkt? Mangfoldige ganger kaller Kristus seg selv for verdens lys (Joh 8,12; 9,5), døperen Johannes kaller han et brennende og skinnende lys (Joh 5,35), uten tvil på grunn av Ordet, og ikke på grunn av hans hellige liv. Akkurat som Paulus i brevet til tessalonikerne (egentlig Fil 2,15f) kaller dem «lys som skinner i verden», fordi – det er
hva han sier – de «holder fast på livets ord.» Men livet uten ordet er uvisst og ugjennomsiktig. Og hva er det apostlene driver med når de stadfester sine prekener ved hjelp av skriftene? Er det noe de gjør for å gjøre sine egne dunkelheter enda mer ugjennomsiktige ved hjelp av enda større dunkelheter, kanskje? Eller er det for å bevise noe som er kjent ved hjelp av noe som er ukjent? Hva er det Kristus gjør når han i Joh 5 (v. 39) lærer jødene å utforske skriftene, vel å merke siden det er ham de vitner om? Er det for å så tvil i troen på at han gjør det? Hva var det de tok seg til, de folkene det fortelles om i Apg 17 (v. 11), de som studerte skriftene natt og dag for å finne ut om det forholdt seg slik de hadde hørt Paulus forkynne? Beviser ikke alt dette at apostlene i likhet med Kristus selv appellerer til skriftene som til de aller klareste vitner på det de selv forkynner? Med hvilken rett er det da vi gjør dem ugjennomsiktige?
Jeg besverger deg – er de kanhende ugjennomsiktige eller tvetydige, disse ordene fra Skriften: «Gud skapte himmelen og jorden» (1 Mos 1:1), «Ordet ble kjød» (Joh 1:14), og alle de ordene som hele verden har tatt som trosartikler? Hvor har den tatt dem fra? Er det ikke fra skriftene, kanskje? Og hva er det de tar seg til, de som fremdeles – til denne dag – forkynner, fortolker og utlegger Skriften? Men dersom den er ugjennomsiktig, den Skriften de utlegger, hvem skal så garantere oss at utlegningen deres er pålitelig? En annen og ny utlegning? Og hvem skal så utlegge den? Slik kunne man holde
på i det uendelige.
Kort sagt: Dersom Skriften er ugjennomsiktig eller tvetydig, hva skal da det være godt for at Gud har gitt oss den? Er vi kanskje ikke kaotiske og vaklevorne nok, om ikke kaoset og vaklevorenheten og vakletankene våre
attpåtil skulle økes fra himmelen? Hvor blir det da av apostelens ord: «Ethvert hellig skrift, innigitt av Gud, er nyttig til å gi opplæring og tale til rette og lede på rett vei»? Å nei, Paulus, aldeles unyttig er den! Det du tillegger Skriften, ser du, er noe man må hente hos fedrene, anerkjent gjennom en lang rekke av århundrer, og fra den romerske stol. Derfor får du pent trekke tilbake den oppskriften du har når du skriver til Titus at en biskop skal være i stand til å rettlede etter den sunne lære, avvise dem som sier imot og stoppe munnen på dem som farer med tomprat og fører folk vill (Tit 1, 9ff). Hvordan kan han makte det, når du ikke har annet å tilby ham en ugjennomsiktig skrifter slik som er jevngodt med våpen av hamp og sverd av halm? Da får Kristus også trekke tilbake det han sier, for da er det et falskt løfte han gir oss når han sier: «Jeg vil gi dere ord og visdom som ingen av deres motstandere skal kunne motstå eller motsi» (Luk 21,15). Hvorfor skulle de være i stand til å gjøre motstand når det er ugjennomsiktig og upålitelige våpen vi drar i felten med?
Og hva med deg selv, Erasmus, – hvordan kan du bestemme hva kristendom er for oss, dersom skriftene er ugjennomsiktige for deg? Men jeg antar at jeg allerede forlengst er blitt ett ork å følge, selv for dem som har
tungt for det, når jeg oppholder meg så lenge og kaster bort så mye energi på en sak som er så klinkende klar. Det var imidlertid nødvendig å nedkjempe den skamløse og blasfemiske påstanden om at Skriften er ugjennomsiktig så ettertrykkelig at også du, Erasmus kunne få øynene opp for hva det er du sier når du nekter for at Skriften er klar. I samme øyeblikk du gjør det, innrømmer du jo at alle de hellige du anfører, nødvendigvis er enda mye mindre klare. For hvem er det som gjør som du trygge på deres lys, dersom du først har gjort
Skriften ugjennomsiktig? Nei, de som nekter for at Skriften er aldeles klar og innlysende, har ingenting annet enn mørke å tilby oss. Men her vil du nok si: «Alt dette er meg uvedkommende; jeg hevder ikke at Skriften er
uklar hele veien – hvem vil vel hevde noe så tåpelig? – men bare i denne og lignende sammenhenger.» Til det vil jeg svare: Det er heller ikke mot deg alene jeg sier disse tingene, men mot alle som tenker slik.
Når det er sagt, vil jeg med direkte adresse til deg si hele Skriften at jeg ikke vil godta at noen del av den kalles uklar. Det står tross alt fast, det vi har gjengitt fra. Peter, at Guds ord «er lik en lampe som lyser på et mørkt sted» (2 Pet 1, 19). Skulle det være en del av denne lampen som ikke lyser, tør det snarere være en del av det mørke stedet det dreier seg om enn en del av selve lampen. Det er heller ikke på det viset at Kristus har opplyst oss, at han med overlegg skulle ha etterlatt noen del av ordet sitt i halvmørke for oss, samtidig som han gir oss beskjed om å gi akt på det; gir det ikke lys, er det jo bortkastet å be oss om å gi akt på det.
Utdraget er tatt fra Inge Lønning sin oversettelse av boken «Om den trellbundne vilje», med tillatelse fra DELK-forlaget.
