Denne teksten og videoen er hentet fra Den Norske Israelmisjons studiehefte om Løvhyttefesten. Hele heftet med studiespørsmål kan lastes ned her. Teksten er publisert etter avtale med rettighetshaver.
Det er ikke sikkert du kjenner så godt til denne bibelske høytiden som jødene har feiret gjennom generasjoner. I Det gamle testamentet gir Gud folket påbud om å holde en rekke høytider og helligdager for å minnes hvordan han har grepet inn i deres liv og historie. Blant dem er de tre store høytidene: Påske (Pesach), Pinse (Shavu’ot) og Løvhyttefesten (Sukkot).
De to første er også sentrale høytider i den kristne kirke, mens den siste oftest er utelatt eller glemt. Har vi gått glipp av noe? Alle tre festene minner oss om viktige begivenheter som skjedde i løpet av noen få år i jødenes historie: Utfrielsen fra fangenskap og slaveriet i Egypt (påske), Loven som ble gitt og paktsinngåelsen ved Sinai (pinse) og Guds nærvær og ledelse av folket på ørkenvandringen mot det lovede landet (løvhyttefest). Budet om at alle som er født i Israel skal bo en hel uke i løvhytter, er omtalt i Tredje Mosebok, kapittel 23, vers 39-43.
Hver høst settes det opp små hytter overalt i Israel, og andre steder der det bor jøder. i hager og på offentlige steder, på balkonger og fortauer, vil du under denne høytiden finne «hytter» i ulike former og fasonger, oftest med palmeblad som byggemateriale. Mange familier inntar sine måltider i hytten, og noen velger også etter bibelsk forbilde å overnatte der. Hytten har gjerne bare tre vegger for å understreke gjestfrihet og åpenhet. Taket skal ikke være helt tett, da stjernene på nattehimmelen skal kunne ses – og om mulig telles. Abraham fikk løftet om at hans ætt skulle bli like tallrik som stjernene på himmelen (1. Mos 22,17). I tak og på vegger henger gjerne ulike slags frukter til minne om Guds gode gaver. Løvhyttefesten var i likhet med påske og pinse opprinnelig innhøstningsfester, og varer i syv dager.
En annen tradisjon med bibelsk referanse, er «buketten» med palmeblad, pilekvist og myrtegren (lulav) og «frukten av edelt tre», gjerne sitron (etrog). Under morgenbønnen i synagogen uka gjennom svinges buketten mens man vender seg mot Jerusalem og de ulike himmelretninger for å markere at Guds herredømme gjelder overalt. Når torarullen hentes ut og legges på lesepulten, er det vanlig med en prosesjon rundt lesepulten, der en vaier med buketten mens det leses vers fra «det store hosianna» (Salme 113-118):
Å, Herre, gi frelse! Å, Herre, la det lykkes!
Velsignet være den som kommer i Herrens navn!
Vi velsigner dere fra Herrens hus.
Herren er Gud, han gav oss lys.
Knytt festtoget sammen med grener helt opp til alterets horn!
Lys og vann
Herren ledet sitt folk som en skystøtte om dagen og ildsøyle om natten (2 Mos 13, 21 f). Moses slo på klippen slik at vann strømmet ut, og folket fikk drikke. (2. Mos 17,6). Dette er hendelser under folkets ørkenvandring som gjenspeiles i jødiske ritualer og tradisjoner helt tilbake til Jesus tid.
Vannøsing
Ifølge gikk prestene hver morgen ned fra tempelplassen til Siloadammen der det alltid rant friskt vann fra Gihonkilden. De fylte en gullkanne med vann og bar den i prosesjon tilbake, der de helte ut vannet over alteret (mSuk 4,9-10). Vannet er livskilden, og derfor ber også jødene om regn etter en lang tørketid. Rabbi Joshua ben Levi gir en åndelig forklaring på denne seremonien ved å henvise til Jes. 12,3: Med glede skal dere øse vann av frelsens kilder. Vannet blir dermed et symbol på den livskilde Israel har i Loven. Og gleden er nettopp et særpreg ved løvhyttefesten. Det heter at den som ikke har sett gleden ved vannøsningshuset, har aldri i sitt liv sett hva glede er (mSuk 5,1).
Lysfest
De samme kildene gir oss også innblikk i en annen tradisjon: De fire store gullforgylte lysestakene, med fire armer hver, ble båret ut i tempelets forgård. Hver skål ble fylt med 110 log olje (ca 40 liter). Det ble sunget, danset og spilt på fløyte, og det fortelles at hvert eneste gårdsrom i Jerusalem ble lyst opp av lysglansen fra tempelgården – stedet der Herren hadde lovet sitt herlighets nærvær. Selv om høytiden varer i syv dager, fortelles det også om en åttende dag. Denne dagen ble markert med ekstra prosesjoner og hornblåsning. I jødisk tradisjon har dagen fått navnet Lovens gledesfest (Simchat Torah). Mens de i syv dager går én runde rundt torarullen, går en denne dagen syv ganger. Noen steder kan en se at torarullen også bæres ut i folket under sang og dans. Denne dagen markerer også avslutningen på lesningen av Loven og ny begynnelse fra 1. Mos 1.
Løvhyttefesten i NT
Det er ikke bare rabbinerne som gir løvhyttefesten en utvidet og åndelig forklaring. Også rabbi Paulus ser parallellene når ha sier at den klippen som fulgte Israel, og som de drakk av, var Jesus Messias (1. Kor 10,4). Johannes er kanskje den evangelisten som i størst grad knytter Jesu liv og gjerning til de bibelsk-jødiske tradisjoner. Kapittel 7-9 i Johannesevangeliet er en beretning om Jesu opptreden i Jerusalem under løvhyttefesten. Her legger vi særlig merke til to episoder: Jesus taler og underviser på tempelplassen, og presenterer seg selv på følgende måte: Jeg er verdens lys (Joh 8,12). I diskusjonen som følger med noen fariseere ser vi at Jesus går inn i Guds eget sted når han sier: Hadde dere kjent meg, hadde dere også kjent min Far. (8,19). På den store festdagen – Lovens gledesfest – møter Jesus prosesjonen fra Siloadammen med følgende tiltale: På den siste dag i høytiden, den store festdagen, stod Jesus fram og ropte: «Den som tørster, la ham komme til meg og drikke! (Joh 7,37). Han måtte nok rope for å bryte lyden av sang og hornlåt.
Det kristne perspektivet
Løvhyttefesten rommer mange perspektiv:
a. Høsttakkefest
Som innhøstnings- og takkefest for Guds gode gaver er det fint å kombinere løvhyttefesten med menighetens eller familiens høsttakkefest. Slik Herren sørget for folket under ørkenvandringen, sørger han også for oss på vår vandring gjennom livet. Han sa selv at han er med oss alle dager, og dermed også alle slags dager.
b. Gud har tatt bolig blant oss
Under ørkenvandringen ble Gud folkets medvandrer, På engelsk kalles høytiden «Tabernakelfesten» (Feast of the Tabernacle»). Teltet ble erstattet av en bygning; et tempel. Det er neppe tilfeldig at innvielsen av Salomos tempel nettopp fant sted under løvhyttefesten (1 Kong. 8). Johannes skriver om Ordet (Jesus) som tok bolig iblant oss, og legger til: Vi så hans herlighet, full av nåde og sannhet. (Joh 1,14).
Uttrykket «tok bolig» kan like gjerne oversettes «slo opp sitt telt». Jesus er ved sitt komme blitt Guds nærvær og vår medvandrer. Ved sin oppstandelse har han reist et nytt og evig tempel. (Joh 2,18-21). Slik sett kan vi si at det finnes en parallell mellom løvhyttefesten, noe også Grundtvig reflekterer over i sin julesalme, «Det kimer nå til julefest»:
I Betlehem er Kristus født, som frelser oss fra synd og død.
Nå kom den store løvsalsfest, nå ble vår Herre hyttens gjest.
c. Håpet
Løvhyttefesten bærer også i seg et sterkt håpsperspektiv om det lovede landet. Slik jødene skal tenke på Guds løfter, skal vi også i håp kunne rette blikket fremover mot den nye himmel og jord. Profetene ser dette perspektivet når de omtaler høytiden som en samling der også resten av folkeslagene skal ta del (Sak 14,16). Slik sett blir også løvhyttefesten en misjonsmarkering og misjonsmotivasjon.
Om dem som er kommet ut av den store trengselen, heter det: Han som sitter på tronen, skal reise sin bolig (telt) over dem. De skal ikke lenger sulte eller tørste, og sol eller brennende hete skal ikke falle på dem. For Lammet, som står midt foran tronen, skal være deres hyrde og føre dem til kilder med livets vann, og Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne.» (Åp 7,15-17). Det er dette Brorson også synger om i håpssalmen om «Den store, hvite flokk»:
Den store, hvite flokk, å se som tusen berge full av sne,
med skog omkring av palmesving, for tronen, - hvem er de?
Det er den helteskare som av hin den store trengsel kom
og har seg todd i Lammets blod til himlen helligdom.
Der holder de nu kirkegang med uopphørlig jubelklang
i høye kor, hvor Gud han bor blant alle englers sang.
