På slutten av Paulus’ tredje misjonsreise hadde han et møte med de eldste for menighetene i byen Efesos. Talen som han holdt for dem, og som finnes nedtegnet i Apg 20:18-35, ser ut å være en innvielsestale til deres tjeneste. Kanskje var det nettopp ved den anledningen, eller evt. på en senere reise som ikke er beskrevet i Apostlenes gjerninger, at Paulus ba sin medarbeider Timoteus om å bli igjen i byen og gjøre en tilsynstjeneste i menighetene. Han holdt kontakten med Timoteus ved å skrive til ham med oppmuntring og instrukser for dette arbeidet. To av disse brevene er bevart i Det nye testamente.
I 1 Tim 4 minner Paulus ham om at de siste tider vil være preget av frafall og vrang lære, og ber Timoteus om å stå stødig i møte med slike utfordringer. Til det er han nemlig innsatt i tjeneste. Men hvordan skal det gå for seg? Vers 13 gir svaret:
Ta deg særlig av skriftlesningen, formaningen og undervisningen, helt til jeg kommer. 1 Tim 4:13
I denne artikkelen skal vi se nærmere på skriftlesningen, og i en senere artikkel skal vi se på formaningen og undervisningen.
Å lese Skriften
I dag ser vi det som en selvfølge at alle kristne skal ha sin egen Bibel og lese regelmessig i den. Slik har det ikke alltid vært. Vi trenger ikke å gå lenger tilbake i tid enn til midten av 1800-tallet før det å eie en egen Bibel var en betydelig investering. For en arbeider kunne det koste fra en halv månedslønn til to månedslønner. Og desto lengre vi går tilbake, desto dyrere blir det. Før trykkekunstens gjennomslag på 1400-tallet måtte hver Bibel skrives av for hånd. Det er ikke vanskelig å forestille seg hvilket monumentalt og kostbart arbeid det var.
For å kunne høre Guds ord i Skriften måtte man derfor komme sammen som menighet. Allerede i femte Mosebok hører vi om begynnelsen til en slik praksis. Hvert sjuende år, på løvhyttefesten, skulle hele lovboken leses mens Israels folk hørte på (5 Mos 31:11). Senere leser vi at levittene hadde fått som oppgave å reise rundt i landet med lovboken, kalle folk sammen og lære den til folket (2 Krøn 17:9).
I mellomtestamentlig tid begynte folk å samle seg i synagoger. I synagogegudstjenestene kunne man lese fra de skriftruller som man hadde klart å skaffe (Luk 4:16-17; Apg 13:15). Rullene ble også studert videre utenom selve gudstjenesten, slik vi hører om i byen Berøa (Apg 17:11). Når vi så kommer til brevene i Det nye testamente, er de fleste av dem skrevet til én eller flere menigheter. De skulle leses opp i sin helhet mens menigheten var samlet (Kol 4:16), en praksis man fortsatte med utover i oldkirken. Til og med Johannes’ åpenbaring er skrevet som et slikt brev. Det skulle først leses opp i byen Efesos, og deretter i seks andre byer. Innledningen lover velsignelse både til den som leser opp brevet, og de som hører det lest (Åp 1:3-4a).
Med andre ord hørte opplesningen fra Skriften uløselig sammen med samlingen av Guds folk. Man kom sammen for å høre Guds ord lest og utlagt. Den jødiske synagogegudstjenesten stammet fra Herrens tempel, men uten noe offer. Derfor var det Guds ord som var i sentrum og utgjorde størsteparten av gudstjenesten. Den kristne kirken arvet og videreførte praksisen. I tillegg kom feiringen av Herrens nattverd, som det andre av to hovedpunkt (Sml. Apg 2:42). Den dag i dag kaller vi gudstjenesten også for tjenesten med Guds ord og sakramentet.
Gjennom århundrene har skriftlesningen forblitt sentral i gudstjenesten. Det var nettopp det Paulus oppfordret til, når han bad Timoteus om å ta seg særlig av skriftlesningen, formaningen og undervisningen.
Privat eller felles
I dag er Guds ord tilgjengelig i sin helhet i mange oversettelser og formater. Problemet er ikke lenger om hver enkelt har råd til å investere i en Bibel, men å foreta et valg blant de mange oversettelsene og formatene. Det er derfor ikke lenger noe i veien for at alle kan ha sin egen Bibel.
Den som bruker Bibelen sin og leser i den, oppdager at den fort blir personlig, med egne understrekninger, notater og bokmerker, som representerer trosopplevelser og minner. Kristne bør oppfordres til dette, for Guds ord er for den enkelte.
Samtidig er Guds ord skrevet til den samlede menigheten av Guds folk. De fleste av brevene hilser ikke enkeltmennesker, men en eller flere menigheter. Det vi finner av forskrifter for bruken av Guds ord i Skriften er i hovedsak knyttet til menigheten. Gud taler ikke bare til den enkelte, men til hele menigheten. Når Guds ord blir lest opp i menigheten, er det Gud selv, som taler med egne ord. Derfor er det viktig å holde fast på sammenhengende skriftlesning i menighetens gudstjeneste.
Jo mer vi leser direkte fra Skriften i Gudstjenesten, desto bedre blir vi rustet mot å individualisere forståelsen av den, eller mot individuelle avvik fra den rette lære. Troen er ikke bare den enkeltes tro, men også vår felles tro (Rom 1:12), som vi bekjenner sammen. Og desto lengre avsnitt vi leser om gangen, desto bedre er vi rustet mot å ta Skriften ut av sin sammenheng, bruke den feil, og slik begå brudd mot det andre bud: Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn.
Hva skal vi lese?
Dersom en leste fra Skriften i omtrent 45 minutter, eller 8 kapitler, på hver ordinær søndagsgudstjeneste, kunne man kommet seg gjennom hele Skriften i løpet av tre år. I de fleste menigheter vil det neppe la seg gjøre, og om det gjorde det er det ikke sikkert at vi hadde klart å bearbeide det. Det beste alternativet vil da være å lese et representativt utvalg av tekster fordelt utover et bestemt tidsrom. Et slik utvalg må da være så bredt som mulig, samtidig som man er forsiktig med at hvert leseavsnitt får med seg mest mulig av sin sammenheng.
Nettopp en slik ordning utviklet seg i kirken i løpet av de første århundrene. Man ønsket først å lese visse evangelietekster i forbindelse med bestemte høytider, som jul, påske, pinse og andre spesielle dager. Det ballet fort på seg. Fra advent til pinse vandret man gjennom viktige hendelser i Jesu liv. Man leste om hans komme og gjenkomst, åpenbaringen av hans herlighet, vandringen mot og inntog i Jerusalem, hans død og oppstandelse, møter med den oppstandne Jesus, hans himmelfart og om pinseunderet. Etter pinse vente man fokuset mot Jesu undervisning og lære. Etter hvert fikk man bøker som inneholdt først og fremst de aktuelle tekstene. Allerede i begynnelsen av middelalderen fantes det slike bøker med tekstutvalg for hver søndag og helligdag i året.
Denne tradisjonen videreføres i liturgiske kirker, og nå også i økende grad i ulike frikirker. Et fast tekstutvalg bidrar til at man får et større omfang av tekster som leses i gudstjenesten, samtidig som det hindrer ledere, prester og pastorer i å rendyrke tekster de liker eller unngå tekster de ikke er komfortable med. For hele Guds råd skal forkynnes til menigheten.
Til slutt
I gudstjenesten møter vi Den oppstandne Jesus Kristus, først og fremst gjennom hans ord. Skriftlesningen er derfor høydepunktet i gudstjenesten, og vi må ta vare på den så godt vi kan. Å lese tekstene i sin sammenheng, å få med seg mest mulig bredde i tekstutvalget og å markere tekstlesningen som sentral, er alt ledd i å gjøre nettopp det som Timoteus fikk instruks om: Å ta seg særlig av skriftlesningen.
