I et varmt klasserom i Kiabakari, mens læreren Ezekiels sin stemme ga gjenklang i murveggene og elektrisiteten gikk av og på uten nevneverdig reaksjon fra klassen, fikk jeg lære noe nytt fra Paulus’ brev til Timoteus. Gjennom møter med kristne søsken som levde det de lærte, ble to uker i Tanzania til takknemlighet, inspirasjon og lærdom for livet jeg lever her i Norge. Jeg vil gjerne dele noe av dette med dere og håper det kan bli både til oppmuntring og ettertanke.
1. Bwana asifiwe! Amen!(Herren være priset! Amen!)
Denne hilsenen møtte meg ikke bare én gang per dag, eller et par ganger daglig, men hver undervisningstime startet slik, og hver gang noen skulle komme med informasjon, sa man først: «Herren være priset!» Og tilhørerne svarte: «Amen!» Kanskje er det tradisjon, kanskje sies det mange ganger av bare vane, men for meg ble det en sterk påminnelse! Hver morgen får jeg starte med å takke og lovprise Herren Jesus for hvem Han er og hva Han har gjort for meg. Uansett hva som møter meg i løpet av dagen, så blir jeg minnet på at i alt som skjer og gjennom alt som skjer med meg, så kan jeg lovprise Herren for Han er god.
«Halleluja! Syng lovsang,Herrens tjenere, pris Herrens navn! Velsignet være Herrens navn, fra nå og til evig tid! Der sol går opp og sol går ned, skal Herrens navn være lovet» Salme 113, 1-3
2.Gud i hverdagen
«Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk. Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus» Fil 4, 6-7
Å være med på bønnemøte kunne føles både intenst og litt kaotisk, ettersom alle samtidig ba høyt. Men lurer jeg på om verset fra Filipperbrevet, og nettopp det at de først lovpriste Herren og siden kunne legge av alle sine bekymringer og alt annet de hadde på hjertet frem for ham, forklarte noe av den freden de virket å ha. De så Gud i hverdagen på en helt spesiell måte, i alle ting, små som store, de takket og la alt frem for Gud. Hver biltur startet med forbønn for reisen og når turen var ferdig takket vi Herren for Hans beskyttelse. Ser jeg Gud i min hverdag på en slik konkretmåte? Eller er det slik at jeg tar for gitt de godene jeg har rundt meg? Elektrisitet, rent vann, helsetilbud, kjøtt til middag, et sikkerhetsnettverk rundt meg – er det selvfølgeligheter eller noe jeg takker Gud for?
3. Gudsfrykt gir nøysomhet
«Ja, gudfryktighet med nøysomhet er en stor vinning. For tomhendte kom vi inn i verden og tomhendte må vi forlate den. Har vi mat og klær, skal vi nøye oss med det.» 1.Tim 6, 6-8
Er dette et vers som du glatt hopper over i din Bibel? Eller kanskje ikke hopper over, men legger til noen ekstra ting; hus, utdanning, jobb, hytte, sparekonto, ferie... Når hørte du sist forkynnelse eller undervisning om at «gudfryktighet med nøysomhet er en stor vinning»? Jeg tror det er lett at dette verset kan bli lovisk for oss, at det er noe vi må gjøre, noe vi skal fokusere på; husk å vær nøysom! Men det er ikke det som står. Det er derimot noe veldig viktig som står først i verset, nemlig at gudfryktighet med nøysomhet er en stor vinning. Det er gudsfrykten som gir oss nøysomhet. Når vi er en ny skapning i Ham er det ikke lenger våre begjær som styrer, men Ånden som veileder og viser oss at det er Herren som er vår hjelper og Han vil gi oss det vi trenger!
«La ikke kjærlighet til penger styre livet, men nøy dere med det dere har. For Gud har sagt: Jeg svikter deg ikke og forlater deg ikke. Derfor kan vi tillitsfullt si: Herren er min hjelper, jeg frykter ikke. Hva kan mennesker gjøre meg?» Hebr 13, 5-6
4.Takknemlighet
«For kjærligheten til penger er roten til alt ondt.» 1.Tim 6, 10a
Hvordan er ditt forhold til det du eier? Er penger et nødvendig onde eller noe du virkelig liker og prøver å skaffe deg mest mulig av? Jeg kommer aldri til å glemme alle de barna, unge, voksne og gamle mennesker jeg møtte, som alle garantert eide mindre enn meg, men som likevel var så takknemlige. Jeg er overbevist om at de trengte penger både til det ene og det andre, likevel var de så fornøyde med det de hadde. Jeg er redd for at det er mange i Norge som ønsker å være kristne, men som sitter fast i et begjær etter penger. Så blir penger målet for livet, eller det man jobber for. Det er en grunn til at Paulus uttrykker seg så sterkt som han gjør i Gal 5, 16-17 «Jeg sier dere: Lev et liv i Ånden! Da følger dere ikke begjæret i menneskets kjøtt og blod. For kjøttets begjær står imot Ånden, og Åndens begjær står imot kjøttet. Disse ligger i strid med hverandre, så dere ikke kan gjøre det dere vil.»
5.Del
«Forman dem som er rike i denne verden, at de ikke må være overmodige og ikke sette sitt håp til den usikre rikdommen, men til Gud, han som gir oss rikelig av alt for at vi skal nyte det. De skal gjøre godt, være rike på gode gjerninger, være gavmilde og dele med andre. Slik samler de seg en skatt som blir en god grunnvoll for fremtiden, så de kan vinne det virkelige livet» 1.Tim 6, 17-19
Paulus er så konkret i sin undervisning! Dette er noen ord som virkelig er til deg og meg som lever i et av verdens rikeste land! Dette er en formaning og et påbud til oss. Først får vi en formaning om at det er Gud og ikke våre penger vi skal sette vår lit til. Deretter får vi et påbud om hva vi skal gjøre. Vi skal gjøre godt, være rike på gode gjerninger, være gavmilde og dele med andre. I Tanzania ble vi invitert hjem til en lærer en kveld. Der fikk vi servert ris og en kjøttgryte. 1 kg kjøtt koster omtrent en dagslønn... Det kostet altså en liten formue for dem å invitere oss på mat, likevel gjorde de det med glede! Vi var så velkomne og de uttrykte det som at det var en velsignelse at vi kom. Kanskje hadde de fått erfare det som står i Hebr 13,16: «Men glem ikke å gjøre godt og dele med andre, for slike offer er til glede for Gud.»
