Med en slik tittel beveger vi oss inn i det som av mange kristne omtales som det «personlige andaktsliv». Egil Grandhagen har tidligere skrevet en svært innsiktsfull og god artikkel her på foross.no med tittelen 17 teser om det åndelige livet. Der åpner han med å si litt om hvor vanskelig dette er for oss. For det berører oss på et dypt plan: vårt eget liv med Gud.
Det som kommer her er ingen trylleformel eller quick- fix i kristenlivet for å bøte på akkurat det. Men jeg ønsker like fullt å peke på en god praksis jeg har hatt nytte av i mitt liv, som menneske og etterfølger av Jesus.
Jeg vil nemlig slå et slag for faste formuleringer, gjentakelse og «sentralitet» (stilig ord!) i daglig bønn. Kjedelig til tusen- sier du? Kanskje det. Men utrolig slitesterkt og kraftfullt.
Tittelen er forresten også litt misvisende. Men for å unngå at den ble for lang ble ikke Herrens bønn nevnt. Når disiplene spurte Jesus hvordan de skulle be, lærte han dem Fader vår. Eller Herrens bønn.
Se og hør også en episode i Ta vare på troen om Herrens bønn.
Dette kan både forstås som et utgangspunkt for hvordan vi skal be, og det kan forstås som en direkte oppskrift. Uansett er det verdt å legge merke til hvor kort og utrolig innholdsmettet den er.
Se også Olof Edsingers artikkel om Åndelige rutiner.
Jeg kan i alle fall finne sju gode grunner til hver dag å fremsi trosbekjennelsen og be Herrens bønn:
1 Det befester troen.
Her tenker jeg på to ting. For det første byr livet på utfordringer for oss alle. Noen ganger ser det ut som det er mer skjevfordelt enn andre. Men uavhengig av størrelsen og typen prøvelser, lever alle som har begynt å tro på Jesus fortsatt med sitt «eget selv». Her finner vi roten til all synd- i vårt eget hjerte. At vi ønsker å ha plassen bare Gud selv skal ha. Å daglig fremsi de mest markerte sannhetene om Gud hjelper meg å fokusere på det som egentlig betyr noe: Ham.
For det andre hjelper en slik daglig gjennomgang av troen meg i det som ofte oppleves som en svært flakkende og haltende tro. Jeg blir litt for ofte overrasket over meg selv- det er helt utrolig hvor mye rart jeg kan tenke om Gud, meg selv og mennesker rundt meg selv om jeg har lest, tenkt og hørt mye god forkynnelse! Da er det til hjelp for meg å igjen «definere» det jeg tror på. Hjertet «henges på» de store sannhetene Bibelen lærer oss.
2 Det er befriende å ikke måtte formulere bønnene selv.
I enkelte kristne miljøer er det noe uåndelig over det å ikke formulere bønnene selv. Det blir liksom noe fjernt og livløst.
Det er unektelig en stor fare med ferdige bønner om det bare blir oppramsing. Det kunne med fordel fått plass i en egen artikkel. Samtidig er det utrolig godt, kanskje særlig når livet er krevende, tankene flakkende og smertene store, å ikke måtte formulere noe selv.
Noe av det mest fundamentale i troen på Jesus er jo nettopp det at Han bærer meg. Med et «krav» om fri, egenformulert og gjerne velformulert bønn, ligger prestasjonsbønnen rett om hjørnet og plutselig er det jeg som bærer Gud, og ikke Han som bærer meg. Hvor tungt er det ikke å måtte bære Gud! De fleste av oss har jo mer enn nok med vårt eget.
3 Det dreier tankene og hjertet mitt om det Gud er opptatt av.
Det er jo brutale sannheter, men Bibelen lærer oss av både vår syndige natur, verden og Djevelen ønsker å dreie vårt hjerte bort fra Gud. Enhver som er ærlig med sitt liv har også erfaringer med dette. Trosbekjennelsene ble jo til nettopp for å sammenfatte hva de mest sentrale tingene i troen inneholder. De skulle gi vern mot vranglære og gi en kort sammenfatning, som folk flest kunne klare å få med seg, om de mest sentrale tingene i troen. I salme 119 står det:
Bøy mitt hjerte mot dine lovbud og ikke mot egen vinning! Salme 119:36
Jeg liker formuleringen. Den er ærlig og rett frem. Mitt hjerte trenger nettopp å bøyes. Ved å repetere dette hver dag ledes tankene, og hjertet, til det som er viktig for Gud. Da blir det også viktig for meg.
4 Det minner meg på enheten i Kristus.
Herrens bønn og den apostoliske trosbekjennelsen er hva "alle" kristne bekjenner og ber over hele kloden. Akkurat nå. Enheten i Jesus strekker seg ut over kirketilhørighet og meningsfellesskap. Heldigvis. Selv om vi vil være frimodige i veiledning ovenfor ulik forkynnelse og impulser er det like fullt en styrke, og en dyp sannhet, i nettopp dette at vi tror på «én hellig, allmenn kirke». Det behøver vi å minnes på.
5 Det gir en trygghet å vite at man har “fått med alt”.
Når Jesus lærte disiplene å be, var det jo nettopp formuleringen vi har i vår Bibel han gav. Dermed kan vi være trygge på at dette er en bønn som er omfattende nok for oss. Det er ikke slik at jo mer kreativ jeg er i hva jeg kan be om, jo bedre er det. Nei, jeg kan hvile i at dette er bønn etter Guds eget hjerte.
6 Innholdet er så mettet!
Jeg kan vite at jeg «får med alt», men dette alt er jo virkelig ikke lite! Både sannhetene i trosbekjennelsen og bønnene i Herrens bønn er svært mettet med innhold. Hver gang er det forskjellige ting tankene henger seg ved. Det er derfor godt å meditere, igjen og igjen, på disse sterke sannhetene om Gud og om meg.
7 Det enkle er jo (absolutt oftest) det beste.
Det å gjøre dette til en daglig rutine er jo veldig overkommelig. Jo, det tar kanskje litt tid å komme inn i det. Men det krever hverken mye tid, utstyr eller at man kan veldig mye utenat. Samtidig er det en herlig kombinasjon av livsnære, konkrete og åndelige sannheter. Det er rett og slett bibelsk og sentralt.
