Begrepet «Anfektelse»
Begrepet anfektelse (tysk Anfechtung) uttrykker dels en kampsituasjon, dels tilstanden under ‘angrepet’. Det er et av de sentrale og samlende begrep i luthersk kristendom. Melanchthons teologi ble endatil kalt anfektelsens teologi. Begrepet og de problemstillingene det hører sammen med, står ikke på samme måten i sentrum i andre konfesjonelle sammenhenger. Heller ikke spiller disse noen avgjørende rolle i mer psykologisk preget sjelesorg. Til en viss grad er vi på en annen arena, det vil nok leseren skjønne etter hvert.
Noen latinske teologiske begreper ligger svært nært anfektelsesbegrepet. Her er fire. De to første dreier seg om ulike prøvelser, de to siste om hvordan en opplever ulike prøvelser. Uttrykkene gir en viss mening også for folk som ikke kjenner latin:
Tentatio / probatio - tribulatio / desperatio
Når våre lutherske lærefedre behandlet slike prøvelser/anfektelser i forkynnelse/sjelesorg, baserte de sjelesorgen på noen overordnede tema:
Allerede/ennå-ikke-perspektivet: Så lenge vi er her på jorden, er livet ennå ikke himmelsk, det er preget av at vi er i syndens og dødens verden. Men vi får lov å se framover, vi er pilegrimer, på vei til saligheten. Håpet blir et hovedmotiv i anfektelsen.
Guds oppdragelse/tukt: Gud anvender smerten til noe godt. Begrepet kors kommer inn her. Frustrasjonene i mitt kall og min stand og de uforklarlige erfaringene av smerte – Gud selv anvender dem i min åndelige vekst, altså i helliggjørelsen. Ytre kors er motstand/ubehageligheter i dagliglivet. Indre kors er frustrasjoner jeg kunne ha unngått om jeg forlot troen.
Skjelningen mellom lov og evangelium: Kjerneproblemet i anfektelsen er spørsmålet om Gud vil kjennes ved meg. Jeg er uverdig og kjenner hans vrede – både i det som møter meg gjennom livet og i møte med Guds lov. Ja, endatil Satan kan bruke loven for å føre meg til fortvilelse. Synderens møte med Guds lov er klassisk uttrykt i den gamle kirkebønnen: «Jeg har krenket deg i tanker ord og gjerninger og kjenner den onde lyst i mitt hjerte». Dette har fått nedslag i mange sanger og salmer.
Det sentrale aspekt her blir Guds arbeid ved lov og evangelium for å bevare meg i trosrettferdigheten (Fil 3,9). Rettferdiggjørelsen blir sjelesorgens alfa og omega. For bare Kristus alene duger. Han er min rettferdighet hos Gud. Gjennom anfektelsen vil Gud føre meg til det punkt at jeg bare har Ham alene som sjelens trøst. I møte med dommen er jeg «Ren og rettferdig, himmelen verdig» – i Ham.
Alle disse tre tema dukker opp i punktene nedenfor.
Ulike dimensjoner ved anfektelsen
«Legemlige anfektelser»
La oss starte med de frustrasjonene som livet byr på her i dødens verden. Noen har brukt uttrykket legemlige anfektelser om dette. Under denne betegnelsen regnes sykdom, plagsomme omstendigheter, vanskelige medmennesker, bekymringer for nær slekt, aldring, død og sorg osv. Sykdom blir problemstilling nr. 1 i denne anfektelsen.I en forstand er jo alt dette uttrykk for Guds forbannelse.
«Legemlige anfektelser» er dermed – sett fra syndefallsperspektivet – Guds domshandling (1Mos 2,17). Denne forbannelsen er ikke individuelt å forstå. Sykdom og smerte skulle komme til å prege menneskeslektens liv som helhet.
Det underlige er at Guds skapernåde også er virksom – tvers igjennom livsløpet. Ortodoksiens forsynssalmer har gjennom hundreårene vært stolper å holde i for syke og bekymrede mennesker. De to klassikerne i møte med dette har vært «Velt alle dine veie» (av Paul Gerhardt – fra 1653) og «Sørg, o kjære Fader du, jeg vil ikke sørge» (av Elisabeth Ludæmilia – fra 1672).
I disse salmene møter vi en forkynnelse av Guds forsyn og omsorg som med enkle ord tar oss med på veien til vår omsorgsfulle Far. Ordene i Matt 5,4, «Salige er de som sørger, for de skal trøstes», realiseres. Håpet, eskjatologien, slår igjennom både i disse to og i mange andre salmer. De har hatt enorm betydning i sjelesorgens historie.
I Bergprekenen hadde Jesus disiplene i tanke når han talte om Guds omsorg. Gud oppholder riktignok alle på skapelsens planog viser om igjen og om igjen sin skapernåde. Men i møte med døden er hans frelsende nåde selve trøsten.
Når det ikke skjelnes mellom skapelse og forløsning i forkynnelse og sjelesorg, sviktes tilhørerne. Det er den som tror på Jesus, som ikke skal fortapes, men ha evig liv (Joh 3,16).
Den skjulte Gud / vår skjulte rikdom
Ikke sjelden blir den legemlige anfektelsen til et dypt mørke. Gud skjuler seg. Det blir vårt andre punkt.
Klagesalmene i Bibelen har gjerne tre spørsmål som følger de ‘legemlige anfektelsene’: «Hvorfor Herre?», «Hvor lenge, Herre?», «Hvor er du, Herre?» (Jf. Salme 13, se også Jeremias kallskamper osv.) Denne erfaringen av Guds tilsynelatende fravær har vært et sentraltema i sjelesorgen. En har lest og reflektert over ord som:
«Sannelig, du er en Gud som skjuler seg, du Israels Gud, du frelser!» (Jes 45,15) og:
«Selv når du sier at du ikke ser ham, ser han din sak. Bare vent på ham!» (Job 34,14).
Her tematiseres anfektede kristnes fortvilte rop i nattemørket.
Paul Gerhardts klassiker ovenfor avspeiler samme fortvilelse, men den avspeiler også hjelpen. Selv gjennomlevde Gerhardt mange tunge tider, bl.a. mistet han fem barn etter som årene gikk. Slik beskriver han erfaringen av at Gud drøyer:
Han dryger vel til tider og venter med sin trøst,
er skjult for den som lider og tier med sin røst,
som om han i sitt hjerte var vendt en annen vei
og ikke så din smerte og ikke enset deg.
Men dette er ikke Guds siste ord:
Ham kan du trygt la styre i alt som her skal skje.
Hans dommer, de er dyre, i undring får du se
at han vil allting vende som fyller deg med frykt,
og føre alt til ende så underfullt og trygt.
Både i forkynnelse og sjelesorg har Lina Sandells trygghetssanger blitt sitert med adresse til anfektede kristne. «Blott en dag» setter hovedfokus på trøsten. Men hun kunne også skildre selve anfektelsen med enkle streker og mørk farge: «Jeg vandrer i tro, dog uten å se, det koster meg møye og strid … Se, Jesus er nær, om stundom han synes langt borte.
Når Gud er skjult, kan en oppleve at rikdommen ved det å være en kristen er fullstendig skjult. En kan oppleve seg avmektig overfor synden, vrang mot Gud og mennesker, kjenne ulyst til bønn og bibel osv. Merk hvordan Lina Sandells lærefar, Rosenius, uttrykker seg. Han fletter inn et likevel, selv om og skjønt:
Kan du her nede ennå ei se det,
kjenner deg syndig og arm, likevel,
Kristus har kjøpt deg, tvettet og døpt deg,
bærer bevarer og signer din sjel. …
Helgendrakt bær vi, undere er vi:
Salige, selv om vi sukker i sorg.
Kongebarn høye, velkjent med møye,
sjelden har ro skjønt vi bor i Guds borg.
Sjelesørgere bør ofte dvele ved denne dobbeltheten og sette ord både på smerten og på den trygge forankringen.
Det indre kors
Ovenfor berørte vi betegnelsene ytre kors og indre kors. I dag kan disse begrepene skape forvirring. De fleste er nemlig vant til å bruke ordet kors utelukkende om Jesu kors på Golgata, forsoningens kors. Men i oppbyggelseslitteratur og eldre sjelesorg er ordet kors i formuleringene ytre og indre kors hentet fra Jesu ord om å ta sitt kors opp og følge ham. Selve teologien bak er kommet radikalt til uttrykk hos Christian Scriver (d. 1693):
«Den som Gud vil gjøre gudfryktig, gjør han til en fortvilet synder.
Den som Gud vil gjøre vis, blir en dåre.
Den som han vil gjøre sterk, blir en skrøpelig.
Den som han vil gjøre levende, stikker han i dødens gap.
Den som vil være stor, blir liten.
Han bærer ikke alltid sine på bærestol.
Da vil de falle i søvn og glemme å tro, be og håpe.»
Gud vil – nettopp gjennom det indre kors – prege oss og virke en indre nærhet til seg selv. Han vil skape en takk og lovsang nettopp når hjertet er mest ‘beklemt’. I lys av evigheten er korsets tid, kortvarig. Motgangen og frustrasjonene (kall dem gjerne tornen i kjødet, jf. 2 Kor 12,9) hører bare dette livet til.
I sjelesorgen kan henvisningen til det evige liv virke som lettvint trøst. Og rett skal være rett: Sjelesorgen skal aldri se bort fra utfordringen til å ta konfidenten på alvor, lytte – og reflektere over hvordan en kan finne holdepunkter og nytt håp når livet er blitt vondt og flokete, konfliktfylt og slitsomt. Likevel gir evighetshåpet hos Bibelens menn og kvinner grunnlag for solid og velprøvd sjelesorg:
«Men jeg blir alltid hos deg, du har grepet min høyre hånd. Du leder meg ved ditt råd, og deretter tar du meg opp i herlighet» (Asaf i Salme 73,23-24).
«Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige tar slutt, det usynlige er evig» (Paulus i 2 Kor 4,18).
Troen prøves og tuktes.
I nær sammenheng med temaet ‘å bære sitt kors’hører temaet tukt og prøvelse:
«Troen skal prøves. Derfor leder Herren sine på de underligste veier, iblant så underlige at det ser ut som han tar tilbake det han har sagt og lovt» (Rosenius).
I forkynnelse og sjelesorg har dette blitt satt inn i et helliggjørelses-perspektiv. Peters uttrykk, «gullet som glødes i ild» (1Pet 1,7), beskriver denne prosessen og har gitt mange kjempende troende et nytt lys over Guds ledelse. Gjennom anfektelsen «vinner Kristus skikkelse i oss» (Gal 4,19). Vår daglige død og oppstandelse med Kristus skjer gjennom prøvelser. Denne erkjennelsen har troende sunget om gjennom hele kirkehistorien.
Dypere med deg i døden, Herre forenes jeg må,
så i oppstandelseslivet rikere del jeg kan få. (Bjørkman)
Ikke alle dager er lette,
noen vil på prøve meg sette.
Ikke hver en dag er mitt hjerte fylt av fred,
men hver en dag Guds nåde varer ved. (Engeset d.1974)
Lina Sandells Ingen er så trygg i fare ble med i Mette Marits salme-cd for noen år siden. Begynnelsen på siste verset er nesten provoserende formulert, men salmen ville vært redusert som hjelp i sjelesorgen om dette verset var utelatt:
Hva han tar og hva han giver,
samme Fader han forbliver,
og hans mål er dette ene:
Barnets sanne vel alene.
Avslørt og konfrontert med Guds vrede
Når loven forkynnes, får vi et møte med ‘den nakne Gud’, ikke slik han er når han er ‘ikledd Kristus’ (Luther). I dette møtet faller vi igjennom. Det blir en «kamp i den forferdede samvittighet», heter det i bekjennelsesskriftet Augustana (CA20). I denne forferdelsen opplever en Guds vrede og fortapelsen som realiteter. En havner under ‘lovens tordensky’. Dette beskrev Luther i sin første store salme, «Av dypest nød jeg rope må» (1524). Nøden er å vite seg skyldig i Guds regnskap.
Evangelisk sjelesorg har alltid visst å tematisere dette, for når Ordet forkynnes klart, vil Guds hellighet og Guds lov treffe hjertene.
Ser du deg svart og urein,
kjenner på syndig trå,
dømd av ditt eige hjarta,
kjære, på Jesus sjå! (Engeseth)
I anfektelsen kan gamle synder dukke opp, syndige tilbøyeligheter avsløres, kjødet vise sitt egentlige jeg. Kjennetegnene på et sant gudsliv synes å mangle.
Kan virkelig Gud selv stå bak en slik anfektelse?
Ja. Siden Gud kan ikke fornekte seg selv, er jan for alltid en «fortærede ild» mot synden (Hebr.12,29). Gjennom anfektelsen som dette skaper, holder han oss «på synderplassen». På grunn av vår inngrodde tendens til egenrettferdighet (at vi vil bidra med en innsats til vår egen frelse), er dette en nødvendig del av troens kamp. En dansk sjelesørger har skildret sin egen trosreise på denne måten:
Jeg så ham som mann i den modnere sommer,
da synderen skalv for den hellige dommer,
da hjertet slo tungt og mitt hode var senket,
og dødstanken strengt hadde livsmotet lenket.
Først da fikk jeg kjenne hans salige nåde,
først da løstes korsets, forargelsens gåte,
først da lærte hjertet å favne den byrde
som han har meg rakt, den forbarmende hyrde. (Birkedal, d.1892.)
Trøst i anfektelsen
I forkynnelse og sjelesorg har påskedag, Jesu oppstandelse, hatt en særlig sterk rolle. At vi har en levende frelser som kan høre oss og komme oss nær, er et ufattelig faktum. I den dypeste anfektelsen er helheten av langfredags- og påskedagsbegivenhetene aller viktigst å få fram. Jesu opphøyelse som vår Herre var Guds egen handling. Den var respons på det Jesus utførte på Golgata:
«Og da han i sin ferd var funnet som et menneske,
fornedret han seg selv og ble lydig til døden - ja, døden på korset.
Derfor har òg Gud høyt opphøyet ham og gitt ham det navnet som er over alle navn …» (Fil 2,7-9).
Den danske salmedikteren Birgitte Boye formulerte gleden ved dette budskapet slik: «Han er oppstanden, store bud! Min Gud er en forsonet Gud. Min himmel er nå åpen.» Klarere kan ikke gleden over Jesu oppstandelse uttrykkes. Det er linken til langfredag som gjør påskedag til et stort budskap (‘store bud’).
Min svigermor nynnet på et påskevers da hun lå på dødsleiet. Hun hadde lært det i barndommen, og nå tolket det trøsten i møte med døden.
Jesus lever, graven brast,
Han sto opp med guddoms velde.
Trøsten står som klippen fast
at hans død og blod skal gjelde. (Brun, d. 1816)
Mange har nemlig i likhet med henne opplevd det som uttrykkes i et annet vers:
Synden meg trykker dag og natt,
ofte den trykker meg såre
når jeg betenker den store sak:
Snart skal jeg legges på båre. (Dybdal 1874)
Da er det trøstefullt å tenke på at Gud selv på påskedag bekreftet Jesu soningsverk. «Hans død og blod skal gjelde!» I sjelesorgen skal vi få regne med at Ånden innsikter dette budskapet mot hjertene.
Vi har et par ganger referert til Rosenius. Han er en av den lutherske kirkes største sjelesørgere. I en sang om Jesu blod anvender han sterke ord om betydningen av Jesu blod (d.e. Jesu død):
Når blodet har virket så kraftig hos Gud,
at han lot seg evig forsone,
og derfor alene vil ta deg til brud,
og gi deg den himmelske krone,
så la du deg dermed og nøye.
Tro er tro på Ordet alene.
I møte med anfektelsen, ikke minst den som kan komme når vi tenker på døden, gjelder det å holde fast ved Guds store frelsesgjerninger slik de forkynnes oss i Bibelen.
«Det er spesielt i slike erfaringer at det blir nødvendig å ha en fastere og høyere grunn for troen enn alt det som kan synes og kjennes i oss, - en grunn som er helt utenom oss og over oss – nemlig det at vi stadig og uavlatelig gjennom Ordet fester øynene på hva Gud selv har gjort og sagt om vårt barnekår» (Rosenius).
I sjelesorgen er det viktig å eie en ‘eksistensiell betoning’ av Bibelens autoritet. Vi ‘rekker’ nådebudskapet til anfektede mennesker i visshet om at det er troverdig fordi Guds ord er troverdig. Sjelesorg uten tillit til Guds ord i Bibelen gir ikke noe fast holdepunkt. Som syndere – på vei mot døden – kan bare Gudsordet gi oss trygghet.
I vekkelsestradisjonen kunne riktignok vekten på å se det, oppleve det bli et frustrerende krav i seg selv. Troende mennesker kunne begynne lete etter gode følelser og enkelterfaringer (som andre vitner om).
Dette kan bli en stor anfektelse. La oss møte den med de urokkelige bibelord om hva Jesus har gjort for oss. Her er det ikke noe krav om bestemte måter å oppleve evangeliet på. Ånden vil sørge for å herliggjøre Kristus (Joh 16,14), der ligger hemmeligheten. «Den hellige ånd har kalt meg ved evangeliet», skrev Luther.
Rett forstått er Bibelens lære om dåpen og nattverden tilsvarende faste holdepunkt. Det får bli emne for en annen artikkel.
