Sønnen min og jeg er autister. Vi er glade for menigheten vår, men for noen autister kan veien til fellesskap og utbytte være lang.
Sønnen min med barneautisme og jeg med Asperger-autisme går til gudstjeneste. Han går rett inn på sin faste plass med solsikkesnor og lyddempende hodetelefoner på. Her sitter han med nettbrettet sitt fram til nattverden, der han legger det bort og deltar aktivt. Han virker glad og avslappet. Kirken har blitt et fellesskap på hans premisser.
Utenfra kan det være vanskelig å vurdere hvor mye han egentlig får med seg. Men hjemme overrasker han ofte med stor kunnskap om tro og bibelhistorie.
Jeg kan delta uten å bli skjermet. Det ytre kan føles kaotisk, og inni meg bruker jeg mye krefter på å sortere sanseinntrykk og sosiale situasjoner. Likevel er kirken viktig for meg, og jeg gleder meg til å komme av sted.
Hva er autisme?
Autisme handler i høy grad om hvordan hjernen bearbeider verden. Mange mennesker med autisme opplever ikke sosiale situasjoner intuitivt, men mer analytisk og bevisst. Der andre automatisk leser stemninger, ansiktsuttrykk og uskrevne regler, tenker mange autister aktivt over spørsmål som: Når er det min tur til å snakke? Hvor lenge skal et håndtrykk vare? Mener personen det bokstavelig? Hvor mye øyekontakt forventes det?
Det kan gjøre selv vanlige sosiale situasjoner overraskende utmattende. Mange autister opplever derfor at de kommer til å bryte uskrevne sosiale regler uten å ville det. Noen forsøker å skjule eller maskere vanskene sine for å passe bedre inn. Andre finner ro i tydelige roller, faste temaer eller i å styre retningen i samtalen, fordi det gjør situasjonen mer forutsigbar.
Samtidig bruker mange mennesker med autisme store mengder energi på å filtrere sanseinntrykk. Det som andre opplever som vanlig bakgrunnsstøy, kan være vanskelig å stenge ute. Flere samtidige lyder, skiftende aktiviteter eller mange mennesker tett på hverandre kan derfor føre til overstimulering og tretthet.
Derfor blir faste mønstre, tydelige rammer og klare formuleringer ofte viktige. Det kan skape reell indre ro. Det gjelder også i kirken. Liturgi, faste overganger og gjenkjennelige ritualer kan gjøre det lettere å være til stede i troen, framfor hele tiden å måtte orientere seg i situasjonen.
Autismespekteret er bredt. Noen har behov for omfattende støtte i hverdagen, mens andre lever selvstendig med arbeid og familie. Mange opplever en særlig evne til intens fordypning i temaer som opptar dem. Felles er likevel ofte opplevelsen av å bearbeide verden på en mer bevisst og energikrevende måte.
Velkommen til gudstjeneste
Kristne autister vil oftest ha samme behov for å komme til gudstjeneste som alle andre. Likevel kan terskelen føles høy. For noen kan det virke tryggere og mer kontrollert bare å høre en preken hjemmefra på nettet.
Noe av det første man møter i mange menigheter, er raske håndtrykk, korte samtaler og spørsmål som «hvordan går det?». For mange er det en naturlig måte å vise interesse og skape fellesskap på. Men raskt småprat kan være overraskende vanskelig for mange autister. Samtalene skifter raskt retning, flere mennesker snakker samtidig, og mye av kommunikasjonen bygger på uskrevne sosiale regler.
Spørsmål som «hvordan går det?» fungerer ofte mer som sosiale signaler enn som egentlige spørsmål. Mange autister tar derimot spørsmål mer bokstavelig og kan derfor enten svare svært utdypende eller bli usikre på hva som egentlig forventes. Det kan gi en følelse av hele tiden å være litt feil i sosiale sammenhenger.
De mange inntrykkene ved ankomsten kan samtidig være mentalt krevende. Flere mennesker snakker på én gang, musikk starter kanskje i bakgrunnen, og oppmerksomheten flyttes raskt mellom ulike ting. Mange autister lærer med tiden strategier for å fungere i dette, men strategiene kan være energikrevende.
Derfor kan gjenkjennelighet være en stor hjelp. En tydelig struktur, faste overganger og en noenlunde forutsigbar gudstjenesteform skaper ofte mer ro. Omvendt kan svært høye lyder, mange skift eller uforutsette innslag gjøre det vanskeligere å finne hvile og nærvær.
Når prekenen begynner
For mange autister endrer gudstjenesten karakter når prekenen begynner. Der tiden før prekenen kan være preget av mange sanseinntrykk og sosiale krav, oppleves prekenen ofte som roligere og mer fokusert.
Her blir rammene tydeligere. Én person snakker over lengre tid, og innholdet er viktigere enn de sosiale signalene rundt det. Mange autister er glad i tydelig kommunikasjon og opplever glede ved fordypning, logikk og sammenheng. Derfor kan prekenen være det stedet i gudstjenesten der man lettest faller til ro.
Også liturgiske elementer kan skape trygghet. Faste formuleringer, felles skriftemål, nattverd og gjenkjennelige ritualer gjør at man ikke hele tiden må orientere seg i nye situasjoner. Det kan frigjøre energi til faktisk å lytte, be og få fullt utbytte.
Etter gudstjenesten
Når gudstjenesten er slutt, begynner enda en sosial situasjon. For mange er kirkekaffen et viktig sted for fellesskap og relasjoner. For noen autister kan det derimot være den mest utmattende delen av formiddagen.
Etter allerede å ha brukt mye mentale krefter på sanser, sosiale situasjoner og konsentrasjon kan energien være brukt opp. Noen går derfor raskt hjem eller blir stille og trøtte. Det kan lett misforstås som manglende interesse for fellesskapet, selv om personen kanskje faktisk har fått mye ut av gudstjenesten.
De fleste autister ønsker fellesskap like mye som andre mennesker. Men formen kan være vanskelig. Derfor kan tydelige rammer, mindre grupper eller relasjoner der man ikke hele tiden må lese nye sosiale signaler, være en hjelp.
Konkrete råd
For mange kristne autister er det å føle seg som en del av det kristne fellesskapet ikke mindre viktig enn for andre troende. Tvert imot kan følelsen av å stå litt utenfor gjøre ekstra vondt nettopp i kirken, fordi tro, menighet og fellesskap betyr så mye. Derfor kan frustrasjon eller irritasjon noen ganger fylle mer her enn i andre sosiale sammenhenger, der det kanskje betyr mindre å falle litt utenfor.
Små endringer kan gjøre en stor forskjell for mennesker med autisme i menigheten.
I menigheten kan tydelig struktur, klare beskjeder og gjenkjennelige rammer skape større trygghet. Kanskje kan musikken dempes litt. Man kan også vurdere om det er nødvendig å oppfordre alle til å reise seg under lovsangen. For noen autister kan det være lettere å finne ro når man kan bli sittende.
For meg personlig er det også en hjelp når noen av lovsangslederne sender dagens sanger på forhånd. Da kan jeg forberede meg mentalt på hva som kommer, og det gjør det lettere å møte rolig opp uten frykt for overstimulering. Noe så enkelt kan gjøre en stor forskjell.
Mindre fellesskap som cellegrupper eller bibelgrupper kan også være en stor hjelp. Her blir man ofte kjent med hverandre på et dypere plan enn det som er mulig i den korte tiden ved kirkekaffen. Det kan skape trygghet når man allerede kjenner noen av dem som kommer bort og hilser under gudstjenesten. For mange autister er det lettere å være sosial i relasjoner som har blitt gjenkjennelige og forutsigbare over tid.
Det kan også tas initiativ til sjelesorg fra prestens side, for å høre hvordan man egentlig føler seg til rette som autist i menigheten. Er det noe som utfordrer særlig? Er det særlige behov, som for eksempel en medvandrer, der dype og fokuserte samtaler prioriteres framfor småprat? Stimming (selvregulerende atferd med bevegelser, lyder eller hjelpemidler) kan også hjelpe autisten til å konsentrere seg om å være til stede. Men særlig for autister med høyt funksjonsnivå kan det være vanskelig å bruke det åpenlyst, fordi man ofte i mange år har kjempet for å passe inn. Kanskje kan en prest hjelpe med å avklare forventninger og gi trygghet rundt disse tingene?
Når jeg føler meg annerledes, prøver jeg å huske på at vi alle er ulike lemmer på Kristi kropp, og at det var en broket flokk som fulgte Jesus. Både sønnen min og jeg passer like godt inn i flokken hans som alle andre i menigheten!
