Enkle spørsmål – vanskelige svar
Hvor mange barn har dere? Et helt naturlig spørsmål å få fra andre foreldre på datterens konfirmasjonsleir. - Snart ni, svarte jeg forventningsfullt og klappet meg selv på magen. Ti dager senere fikk jeg samme spørsmål igjen, fra barnebarnet til pappas barndomsvenn, på ferieøya vår i Nord-Norge. Like naturlig spørsmål å få her, men denne gangen visste jeg ikke hvordan jeg skulle svare! Jeg var ikke forberedt på at et så trivielt spørsmål kunne gjøre så vondt!
Etter hvert begynte jeg å svare "Egentlig ni, men den minste døde i magen nå i sommer." Men da måtte jeg jo også ta høyde for oppfølgingsspørsmål og kondolanser, og ofte også følelsen av å ødelegge den gode stemningen. Etter noen måneder hadde vi kommet så langt i vår egen sorg at det var vi som måtte komme med de trøstende ordene i samtalen. For alle "nye" vi snakket med, var informasjonen ny og brutal, men vi hadde gått igjennom det verste allerede, og kunne se det hele i større perspektiv.
Når jeg ikke orker å fortelle hele historien, til fremmede jeg møter på et fly eller en lekeplass, og spørsmålet blir stilt litt mer sånn: "Er alle disse barna dine?", så nøyer jeg meg med å prate om de barna man kan se.
Og det er yngstemann? spør man, og mener toåringen vår. "Egentlig ikke", svarer jeg, "han har en lillesøster i himmelen". Den første tiden etter at Gulliva døde, tenkte jeg "håper vi får flere barn, så at spørsmål om "den minste" har et enklere svar. Men samtidig vil jeg jo gjerne prate om jenta vi mistet også. Jeg vil at hun skal bli husket, at hun skal bli regnet med, hun også. Mammahjertet vil gjerne prate om alle barna, ikke bare de levende som man kan se. Jeg kjenner et slags ansvar for at hun ikke skal bli glemt.
Guds timing
Det passer jo aldri å føde døde barn, men vi hadde en uke uten planer den sommeren. Vi hadde kommet hjem fra datterens konfirmasjon dagen før, og Nord-Norgeferien var planlagt til mandagen etter. Jeg er så takknemlig for at vi fikk feire konfirmasjonen sammen hele familien, lykkelig uvitende om hva som ventet oss uken etter.
Det var på helt vanlig rutinekontroll at jordmor ikke kunne finne hjertelyden. Helt rolig, men bestemt, sendte hun meg videre til sykehus og ultralyd. På vei ut til bussen "forsvant" liksom magen, og plutselig kjente jeg meg ikke gravid lenger. Jeg rakk å ringe mannen min, som var hjemme med de andre barna, så at han visste hva som stod på. Ultralyden var bare en bekreftelse, jeg så jo selv at det lille hjertet hadde sluttet å slå! Min reaksjon var å ikke reagere i det hele tatt. Litt sånn, "Jaha, nå hender dette oss. Hva venter oss nå? Gode Gud, hjelp oss gjennom dette!" Det var en stor tomhet. Barnet hadde allerede forlatt oss, og apatisk og rådvill forstod jeg at vi stod innfor noe ukjent og veldig vanskelig.
Jeg fikk en forberedende tablett samme tirsdagen, og på onsdagen ble lille Gulliva født. Fysisk var det en lett og ukomplisert opplevelse. (Det hadde vært noe annet om det hadde satt i gang spontant på ferieturen uken før eller etter!) Mentalt var det en blanding av forventning, tomhet og ukjent farvann. Vi skulle jo gå gjennom en fødsel igjen, få vite hvem som hadde bodd der inne i magen min i seks måneder. Vi skulle få vite at det var ei jente, men hun var så altfor liten. Det gikk bra så lenge vi var opptatt med selve fødselen. Vi skulle veie og måle, ta hand- og fotavtrykk, ta bilder. Oppleve og ta vare på det første møtet med datteren. Men da de kom med den lille, hvite kista, ble det verre. Da forstod vi med all tydelighet at dette også var det siste møtet med datteren.
Vi hadde heldigvis "jordmora vår", Heidi, med oss den dagen. Det var hun som var med på den forrige fødselen. Hun møtte meg utenfor sykehuset og ble med meg inn på ultralyden. Ikke bare var hun en jordmor vi allerede hadde en relasjon til, hun er til og med kristen! Det viste seg at til og med hjelpepleieren var kristen, og de to var med på en liten andakt vi hadde med Gulliva da vi hadde lagt henne i kisten. Andreas, mannen min, leste fra Salmene 139:
For du har skapt mine nyrer, du har vevd meg i mors liv. Jeg takker deg for at jeg er så underfullt laget. Underfulle er dine verk, det vet jeg godt. Knoklene mine var ikke skjult for deg da jeg ble laget på hemmelig vis og vevd dypt i jorden. Dine øyne så meg da jeg var et foster. Alle dager er skrevet opp i din bok, de fikk form før én av dem var kommet. Dine tanker, Gud, er dyrebare for meg, summen av dem er ufattelig! Teller jeg dem, er de talløse som sand, blir jeg ferdig, er jeg ennå hos deg.
Etterpå sang vi "Ingen er så trygg i fare, som Guds lille barneskare". Både jordmoren og hjelpepleieren kunne den også. Dette er en sang som har fått dypere innhold for oss nå: Hva han tar, og hva han giver, samme Fader han forbliver, og hans mål er dette ene: Barnets sanne vel alene.
Guds store omsorg i små ting
Man kan jo tenke som så, at når barnet allerede har dødt i magen, spiller det ingen rolle hvordan det går med fødselen. Hva kan bli verre liksom? Men tvert imot så er jeg så takknemlig for alt det jordmor og hjelpepleier gjorde, og ikke gjorde. Selve fødselen ble både fin og verdig. Vi slapp å handtere en traumatisk fødselsopplevelse i tillegg til den store sorgen vår! En så intensiv opplevelse husker vi i detalj, kanskje for all framtid. Da er det fint å kunne se tilbake på all vennlighet, omsorg og små ting som tyder på at alle gjorde sitt ytterste for ikke å gjøre det verre enn det var. Bare en sånn sak, som at Heidi byttet til seg vakten for å være der for oss. Jeg blir fortsatt rørt når jeg tenker på det.
Vi var på sykehuset så kort tid som mulig og var hjemme igjen til kveldsbønn og legging. Gullivas altfor lille kropp ble igjen på sykehuset, i kisten, men barnet selv var trygt forvart i himmelen, hjemme hos Jesus. Dette faktum stod så tydelig for meg hele tiden. Det gjorde det enklere å forlate kisten, og senere også å begrave henne.
Dagen etter dro vi tilbake til sykehuset, hele familien. Heidi hadde forberedt alt så fint. Et stille rom med lys og blomster. Alle ville se lillesøster, de fleste ville holde henne. En av brødrene hadde skrevet et brev med bibelvers og Fader vår, som skulle med i kisten. Andreas hadde med seg et korssmykke, så hun også fikk et, som alle vi andre har. Vi hadde en andakt, og det var en fin stund til avskjed. Vi tok familiebilde med kisten. Og like naturlig som barna ble stille og andaktsfull da vi kom, like naturlig lekte de med smil og glade rop på lekeplassen etterpå. Da forstod vi på alvor at døden er en del av livet. Hvilken velsignelse det er, å få ha de levende barna, rundt oss, til hjelp og trøst!
Søndag samme uke hadde Andreas ansvar for gudstjenesten i forsamlingen, som vanlig. Et vanskelig oppdrag, men samtidig en selvfølge. Prestejobben hans har fungert som en god terapi, og er en kilde til hjelp og trøst. Selv følte jeg en sterk lengsel etter å få komme til kirken og gudstjenesten etter den tøffeste uken i hele mitt liv. Det var en selvfølgelig plass å være i sorgen, og jeg har sjelden lyttet så oppmerksomt som den søndagen. Under nattverden var det trøstende å tenke på at Gulliva er med i den andre halvdelen av alterringen, den som fortsetter inn i evigheten og består av alle de troende som har gått foran oss. Fortsatt opplever jeg at jeg er nærmere henne i nattverden enn ved graven.
Gud er god, og når han tillater at små barn dør, så hjelper Han oss gjennom sorgen. Han gjør det så mildt som mulig for oss. Og Han gjør det gjennom timing og konkret hjelp og trøst fra andre mennesker.
Forsamlingen som vårt andre hjem
Vi har en forsamling med medkristne som har vært til stor trøst og støtte for oss. Når man møter medfølelse, omsorg og får tilsendt bibelvers, når folk er ekstra snille mot oss, når de deler av sin egen erfaring og styrker oss i håpet om evig liv og påminner oss om at vi skal få møte vårt lille barn igjen en gang, da er det Gud som trøster oss. Da de andre barna ble født, fikk vi blomsterbud med blomsterbukett med bamse. Det betydde mye for meg at vi også denne gangen fikk både bamse fra sykehuset, og blomsterbud med blomsterbukett. Selv om det var til trøst og ikke som gratulasjon, føltes det bra at Gullivas fødsel også fikk oppmerksomhet. Vi hadde fått ni barn, og hun ble regnet med.
Sykehuset kom med tilbud om både terapeut og samtalegrupper med andre foreldre som hadde opplevd å miste et barn, men vi meldte oss aldri på. I stedet kom vi fort i kontakt med andre kristne som hadde opplevd noe lignende. I møte med vår historie kom det fram hvor mange andre som har gått gjennom lignende og som har opplevd enda vanskeligere ting enn oss. Å få dele sorgen med kristne brødre og søstre har vært en god terapi.
Jeg har blant annet skrevet meldinger med to medsøstre som dessverre vet alt for godt hva vi har opplevd og gått igjennom. Vi skrev uhemmet til hverandre om våre opplevelser, om at man visst savner sitt barn, selv om vi ikke rakk å bli kjent med henne utenfor magen. Vi skrev om den sorgen vi opplever, selv om vi vet at barnet er trygt framme i himmelen, berget for evigheten. Vi skrev om å få lov til å klage og rope til Gud, men også takke for Hans store omsorg både for oss og våre små barn. Vi delte tanker om begravelse, storesøskens reaksjoner og besteforeldre som bare teller levende barnebarn. Hos oss vil det alltid mangle noen på familiebildene framover.
Av og til føles det som om vi har en hemmelig klubb; vi som har barn i himmelen. Vi har noe til felles som vi kan dele med hverandre og hjelpe hverandre med.
Hjelp direkte fra Bibelen
Den aller beste hjelpen får vi likevel i Guds Ord og sakrament. Jeg opplevde å lese kjente Bibelvers med en helt ny innsikt og å synge salmer som gav en dypere mening. Eksempler på dette er "La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke!" Luk 18:15-17, samt hele Salme 139.
Hvordan vet du det, mamma?
Vi har fått et helt konkret hjelpemiddel i oppdragelsen av våre levende barn også. Det der med himmelen og døden og evigheten har blitt så aktuelt for oss. Barna våre har allerede fått et nært møte med døden, men også med evigheten, og frelsen i Jesus. En av de første dagene vi pratet om at Gulliva er i himmelen, men at kroppen fortsatt er her på jorden, og at vi skal ha begravelse osv, så spurte storebror på åtte år: "Hvordan vet du det mamma, at hun er i himmelen?" Ja, hvordan vet vi det? Vi bruker å påminne barna om at de er døpte i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og dermed er de Guds barn og blir frelst og kommer til himmelen når de dør. Gulliva ble jo ikke døpt. Men hver den som tror på Jesus blir frelst. Og vi møter Jesus i hans ORD og SAKRAMENT. Gulliva ble såpass stor at hun kunne høre det som ble sagt, bedt og sunget i Gudstjenesten, gjennom magen. Og før hun ble så stor, så kunne hun høre det jeg sang, bad og leste høyt. Når jeg leste Bibelen høyt her hjemme, for de minste barna som ikke leser selv, så leste jeg også for Gulliva. Kveldsbønnen med Fader Vår og salmevers ved sengekanten fikk hun også med seg. Og så lenge vi har visst om henne, har både vi og hennes tiltenkte faddere bedt for henne. Vi brukte å be for babyen i magen, at den skulle ha alt det den trenger, og at graviditeten og fødselen skulle gå bra. Hvilket det jo også gjorde. Graviditeten var lett og glad, og fødselen gikk bra! Det gikk til og med litt for bra, Gulliva fikk ta en snarvei til himmelen. Hun fikk virkelig alt det hun trengte.
Og til og med før vi visste om at hun fantes, var hun med på gudstjenestene, og deltok i nattverden hver søndag! Tenk for et fantastisk sakrament nattverden er! Gud er til stede på en helt konkret måte, som brød og vin, som vi spiser og drikker – og som går direkte videre til barnet i magen! Vi gjorde det vi kunne for Gulliva. Det var et kort oppdrag for oss som foreldre, og hun, som alle andre barn, er en gave vi har fått fra Gud, som vi takker for hver kveld. Hennes korte lille liv lærte oss mye om de virkelig viktige ting her i livet.
Begravelsen
Vi valgte å la Gulliva få dele grav med sine oldeforeldre, på kirkegården som ligger rett ved Andreas’ barndomshjem. Det føltes bedre enn å ha graven nærmere oss, men på en fremmed kirkegård uten andre kjente. Så når Jesus kommer tilbake, så får de stå opp sammen! Vi tok med oss to små steiner fra Nord-Norge, som vi har som gravstøtte.
Barnas farfar har eget begravelsesbyrå og farmor ordnet med roser fra hagen, som søsknene la ned på kisten i graven. Men hva skriver man på kransen? "En siste hilsen fra mamma og pappa", alle søsknenes navn… Det var så trist! Men en kristen begravelse er samtidig en høytid. Vi sørger også, men ikke som de som er uten håp!
Vi vil at dere skal vite, søsken, hva som skjer med dem som er sovnet inn. Dere skal jo ikke sørge som de andre, de som er uten håp. For om Jesus døde og sto opp, og det tror vi, så skal Gud også ved Jesus føre dem som er sovnet inn, sammen med ham. 1 .Tess 4:13-14
Andreas er som sagt prest. Åtte barn har han fått døpe, et barn har han hatt begravelse for. Vi var alle kledt i svart, sola skinte, og alle barna visste tydeligvis hvordan man oppfører seg i en begravelse, vi tenkte ikke på å forberede dem. Tre små brødre bar den lille kisten fra kapellet til graven. Det var faktisk på en måte vakkert, og utvilsomt et sterkt og fint minne.
Ingen julekort
Vi hadde tenkt å sende julekort i desember, som vi bruker å gjøre. Men hvordan skulle vi formulere oss i år? Vi ville ikke late som ingenting, og sende kort med et fint familiebilde som smilende sier "God jul". Vi ville ikke heller skrive et trist julebrev, der vi håper dere andre i alle fall får en god jul. Egentlig hadde vi lyst til å sende et julekort som tydelig kunne påminne om hvorfor vi feirer jul, og at babyen vår nå er frelst, og hjemme hos Frelseren, han som vi feirer ble født i Betlehem. Men vi klarte ikke helt å formulere oss, eller finne et passende foto, så det ble ikke noe julekort denne julen. Derimot fikk vi en fin jul, vi også. Vi gråter ikke lengre, og trodde egentlig ikke at sorgen skulle påvirke så mye. Det har gått en tid, vi har bearbeidet og pratet og fortsetter framover. Vi har vent oss til situasjonen men det var samtidig som om en vemodig følelse fulgte med som bakteppe. Vi har et barn som verken trenger julegaver, oppmerksomhet eller noen verdens ting. Vi ser henne ikke lenger, men hun finnes, og fortsetter å spille en rolle i vårt liv.
Sorgen går over?
Ja, sorgen går på en måte over. Den blir ikke borte, men den går over i andre former, i andre skikkelser. Det går fint å prate om det nå. Livsgnisten fikk seg en støyt, men vi har lært oss mye og vokst på det vi har gått igjennom. Vi føler mye takknemlighet. Takknemlighet for alle de levende barna vi har, takknemlighet for at vi fikk oppleve Gulliva, vi er takknemlige for å ha en forsamling, familie og venner som støtter og hjelper oss. Vi har en stor Gud som så tydelig er med oss og hjelper oss! Når familien er samlet til morgenbønn og kveldsbønn, ber vi for hver og en av oss, ved navns nevnelse - og takker for Gulliva, når vi kommer til hennes plass i søskenflokken.
Vi har fått med oss en viktig erfaring i livet; både vi og Gullivas søsken har lært oss at døden er en del av livet. Vi har lært oss å ikke ta ting for gitt. Vi har fått en mer ydmyk innstilling som foreldre, vi ser barn som en gave og ikke en oppgave, men et lån. Vi ser at Guds tanker ikke er som våre tanker, Hans veier er ikke som våre veier. Men Gud har omsorg for oss, og vil vårt beste.
Vi har også blitt mer bevisst på hvor lite vi vet om hva andre har gått gjennom, eller går gjennom akkurat nå! I møte med andre mennesker har vi forhåpentligvis blitt mer forsiktige og vennlige. Vi dro faktisk på den planlagte ferieturen vår, fem dager etter å ha født vårt døde barn. Det opplevdes som om alt hadde stoppet opp for oss, men alt og alle andre bare surret på som vanlig. Vi gikk sakte, som i en tåke. Sommeren og naturen var fantastisk vakker og trøstende. Barn er barn, og aktiviteter og opplevelser rullet på automatisk. Og det var på en måte bra at vi ble tvunget ut i virkeligheten med det samme. Våre levende barn tvang oss til å fortsette framover og å møte de nye dagene som kom. På godt og vondt kanskje.
Legen påminte oss om å huske å prioritere tid til sorg og bearbeidelse også. Det pågikk en uavbrutt prosess i bakhodet, parallelt med feriehverdagen. Det er fortsatt krevende å se igjennom bildene fra i fjor sommer. Først bildene fra den lykkelig uvitende tiden, så bildene fra fødselen, bildene fra ferien og så bildene fra begravelsen.. Vi har nesten ingen bilder fra høsten. Følelsen av vemod, følelsen av å gå i en tåke, litt saktere enn alle andre, kommer tilbake når jeg ser på bildene. Men jeg er samtidig glad for at vi har bildene! Jeg har en tanke om at det er bedre å tvinge meg til å ta fram minner innimellom, så det ikke kommer så brått på ved en senere anledning.
Jeg har fått lettere for å gråte, men også lettere for å le, og blir lettere rørt over all godhet og nåde som møter oss. Himmelen har kommet nærmere. Vi lengter hjem til Jesus, og alle de kjære vi har der hjemme. Evigheten har kommet nærmere. Det er reelt, og vi har blitt smertelig klar over at døden kan være nærmere enn vi tror eller ser. Men livet fortsetter jo, til og med etter døden; den allmektige Gud leder oss med evighetens perspektiv.
