Om en uke skjer det! Hvilken retning skal Norge ta? Kommer vi til å fortsette i samme spor, eller vil få en retningsendring? Hva skal vi stemme? Hva vil tjene Guds vilje?
Dette et spørsmål som ofte kommer opp hos oss i møte med stortingsvalget. Jeg tror spørsmålene er viktige, og også noe vi som kristne bør tenke nøye igjennom. Men kan det være at disse spørsmålene får litt for stor plass hos oss? For hvor mye tenker vi egentlig igjennom hva Gud kaller oss til i møte med styresmaktene som skal velges? Hva er det som gjelder for oss, uansett hvem som kommer til makten og hvilken kurs som stakes ut for landet vårt?
La oss først gå et stykke tilbake - til Israelsfolket i Det gamle testamentet. Deres historie står som et forbilde for oss i dag ( 1.Kor.10:11 ). Vi leser om det som skjedde fra utmarsjen av Egypt, inntagelsen av "Det lovede land", for så videre hva som skjer med nasjonen etter mange onde konger. Gud tar seg ut et folk i nåde, gir dem påbud og forbud. De skulle være Hans folk på jorden, og det lovede landet var området der de skulle leve ut dette. Men med Israelsfolket og landet de fikk, går det raskt igjennom ulike faser, og ender tilslutt med bortdrivelse og landflyktighet, på grunn av folkets synd. Selv om nasjonen flere ganger gjenreiste seg, og det til og med i dag er en jødisk nasjon, står eksempelet fra det gamle testamentet klart for oss alle: "Guds rike er ikke av denne verden" (Joh.18:36). Det kan ikke opprettes nasjon i samsvar med Guds vilje her på jord. Ordene til Israelsfolket da de var nær ved å innta løfteslandet, står igjen som sannhet over alle folk og nasjoner til alle tider; "Dere vil ikke makte å tjene Herren, for Han er en hellig Gud" (Jos.24:19).
Men ved Jesus er Guds rike opprettet midt i blant oss, men som skjult (Luk. 17:20-21). Det er et rike som er "allerede" og "ikke ennå". Det er et rike som lever hos oss ved troen, men det fullendes først når Jesus kommer igjen.
Flere kristne bevegelser har gjennom historien prøvd å finne bibelsk belegg for noe annet. Dette har gitt både lære og forsøk på å få til et Guds rike her på jord. Også i senere år er dette en lære som igjen har gjort seg gjeldende. Samtidig har man også sett kristne bevegelser som har ønsket å isolere seg helt fra verden og lage sitt eget parallellsamfunn. Jeg tror at begge alternativer er et utrykk for det alle kristne tidvis kjenner på - at her på jorda er vi likesom ikke hjemme, og kjenner lengselen etter et sted fritt for ondskap, smerte og et samfunn som har vendt Gud ryggen. Og selv om det fort kan vekkes sympati hos oss for en slik tankegang, vitner Guds ord om noe annet. Han har lovet oss sitt rike. Et rike som ikke er gjort av menneskehånd, men som fult og helt er av Gud (Kol.1:13). Der skal vi ikke lenger være fremmede, der skal vi endelig være hjemme (Fil.3:20).
På vår vandring her på jorda, har Gud gitt oss veiledning og forbilder som skal få være til konkret hjelp for oss i møte med en verden vi ikke kjenner oss hjemme i. I Jeremia 29:5-7 er bakgrunnen den at en del av Israelsfolket er bortført til Babel. De er ute av landet Gud gav dem. Hvordan skal de nå leve og forholde seg til situasjonen? Jo, de skal leve som de gjorde i Israel, ikke være redde for å fortsette livet sitt, men også søke byen, og dermed samfunnet de levde i, sitt beste. Dette enda de var fremmede blant et folk som neppe gjorde det enkelt for dem. De skulle ikke bøye seg for landets guder, men gå i forbønn for byen og folket til Herren, slik at det kunne gå vel både med Israelsfolket og de andre som levde der. Også tekstene i Det nye testamentet taler på samme vis, enda situasjonen de kristne levde under også var umåtelig krevende. I Rom.13:1ff og 1.Tim.2:1-4 tales det nettopp om underordne seg myndighetene, og fremfor alle ting å gå i forbønn for de i ledende stillinger og generelt alle mennesker i samfunnet vårt.
Noen vil kanskje si at formaningene som Guds ord her gir oss, gjør at vi som kristne blir passive. At underordning og bønn gjør at man fraskriver seg et samfunnsansvar. Men det at vi skal underordne oss, gjør ikke at vi alltid skal tie. Vi skal, som apostlene, lyde Gud mer enn mennesker (Apg.5:29), og dette gir oss også å tale imot urett og vondskap. Og, vi skal søke "byens velferd" (Jer.29:7), noe som vel må bety at vi skal gjøre vårt beste for at samfunnet skal være godt å leve i. For noen av oss kan dette bety rent praktisk at vi både blir involvert i politisk arbeid eller kjemper kamper for det som er rett og godt på de arenaene der vi er i vårt daglige virke. Men fremfor alt gir Gud oss å gå i forbønn for vårt folk og land. Og når Han gir oss å gjøre dette, så skal vi ha visshet om at det er av betydning. Vi ber jo tross alt til Han som har all makt i himmel og på jord, og som hvert kne en gang skal bøye seg for (Fil.2:10-11).
Hvordan kommende valg går, eller valgene etter, kan nok ha stor nok betydning for liv og samfunn, ja, også for oss som kristne når det gjelder å praktisere vår tro. Men uansett gir Gud oss at vi skriver både styresmaktene og folket vårt på bønnelista vår, både før og etter valget - i visshet om at hos Ham er vår bønn hørt. For vårt sanne politiske engasjement begynner ikke ved stemmelokalet, men på kne i bønn.
