På menighetens plakat kan man se et illustrasjonsbilde av en familie i tre generasjoner. På fanget til friske og ressurssterke besteforeldre sitter rene og lydige barn, og bak dem står sunne foreldre som smiler hengivent mot hverandre. Plakaten er ment til å være innbydende for enhver, men hvem oppfyller kravene til mønsterfamilien?
Alenemoren er alltid på plass i god tid før gudstjenesten starter. Barna sitter på hver sin side av henne. Veska er full av rosiner og småbiler, og hun snakker oppmerksomt med de små. Hun klarer seg utrolig godt alene, tenker du. Men du ser ikke at hun alltid er tidlig ute fordi hun ikke har hender nok til å få med seg barna effektivt og stillferdig når gudstjenesten allerede har begynt. Du ser ikke frykten for å ikke ha stort nok fang til flere trøtte og sutrete barn. Og du ser hverken det fysiske eller emosjonelle kaoset hun la igjen hjemme for i det hele tatt å komme.
Et par rader bak henne sitter den evige ungkaren. En kjernekar som alltid smiler og tar seg tid til å komme på gudstjeneste. For så vidt en stram kar. Han svinger inn døra i det sekundet møtet begynner. Ser du at stolen ved siden av ham ikke bare er tom, men håpløst tom? Kan du legge merke til at han trekker pusten dypt når kaffekoppen er fylt opp og han ser etter et sted å sitte? Han hjelper gjerne til med å rydde opp etterpå, for å slippe å dra hjem og lage middag for én.
Det vakre ekteparet i slutten av førtiårene er utrolig hjelpsomme og vennlige mot alle, særskilt mot de minste, men hver gang de får låne noen barn, presser tårene på som torner inni kroppen. Hvorfor skulle akkurat de bli uten? Kunne de gjort noe annerledes? Byrden er tyngre enn de kan bære. Vil mangelen bli mindre åpenbar med tiden, når barna til deres jevnaldrende flytter hjemmefra?
Ei dame midt i femtiårene sitter alltid i hjørnet, med jakka på og veska på fanget. Noen har hørt at hun er gift, men hun har aldri mannen sin med. Hun vil helst ikke snakke om det. Hun er raskt ute med å spørre hvordan det går med deg isteden.
Det eldre ekteparet lengst framme har kommet sjeldnere i det siste og de har stadig vondere for å høre. Aller mest skulle de gjerne hørt fra datteren sin. Sanden i timeglasset deres renner ut, men det finnes ingen tegn på forsoning. Hun tar ikke telefonen når de ringer. Skal de dø slik? Hvem skal ta seg av begravelsene deres? Hvem kommer til å kjøpe huset deres?
Du synes nok det er tilstrekkelig med karakteristikker nå, men det er nyttig å bli minnet om at tilstanden til mange omkring oss er en annen enn det vi får inntrykk av på Instagram. Vi kan gjerne skrive deg inn i historien også. Bare stryk dem på familiebildet som du mangler i ditt liv, eller legg til sorgen du har med deg.
Barna
Se, barn er en gave fra Herren. Sal 127:3a
Du som mangler barn på familiebildet ditt, savner gjerne noen å overøse med omsorg. Savner den som ligner på deg; treåringen som sier de morsomste ting, elleveåringen som grugleder seg til leirskole, sekstenåringen som har begynt å bli god til å øvelseskjøre eller trettiåringen som tar med barnebarna på middagsbesøk.
Du blir kanskje ikke med på de samme aktivitetene i menigheten som de øvrige i din aldersgruppe og helt ærlig så orker du ikke å lytte smilende til flere samtaler om våkenetter, bleieutslett eller den håpløse SFO-vikaren. De vet at det kan være en prøvelse å ha barn, men de vet det også er en velsignelse fra Herren, som de ikke har fått.
Finnes det voksne med tid til overs i din nærhet som kan være gode rollemodeller for den oppvoksende generasjon, og finnes det barn i menigheten din, som de barnløse kan få lov til å bli glad i? Kan du se at de to puslespillbitene gjerne passer ganske godt sammen?
Blant de av våre brødre og søstre som mangler barn på familiebildet sitt, finnes både de som har en ektefelle og de som mangler også denne. Hvis sistnevnte er tilfelle, kan situasjonen gjøre vondt på så mange ulike måter, og den fundamentale ensomheten kan gjøre det vanskeligere og vanskeligere å delta i menighetens aktiviteter selv om det presiseres at ALLE er varmt velkommen. Deltar de barnløse på fellessamlingene i din menighet, eller er familieorienteringen i praksis en familieforutsetning for deltakelse?
Ektefellen
Bedre å være to enn én, for de har god lønn for sitt strev. Om de faller, kan den ene reise den andre opp. Men stakkars den som er alene! Faller han, har han ingen til å reise seg opp. Fork 4:9-10
En stadig større andel av befolkningen er enslige, og det stemmer også innenfor kristenheten. De mangler noen til å reise seg opp, for å bruke Forkynnerens ord. De mangler noen som kan løfte opp hjertet og sjelen deres når de har falt, men de mangler også noen å dele boliglån og ferieplaner med. De vet kanskje ikke om noen har tenkt å feire bursdagen deres. Noen av dem finner ikke alltid ork til å gå til frisøren; hvorfor skal man bry seg, liksom. Hva de enn gjør, må de gjøre for seg selv, uten én å holde av, uten én som er deres like.
Adam kjente på dette savnet allerede før syndefallet, og Gud gav ham Eva til å være hans hjelper og livspartner. Har Gud sluttet å svare på denne bønnen? Mange av de enslige roper til Gud, men får tilsynelatende ikke svar. Det finnes mennesker omkring oss som kjenner på selvforakt på grunn av sin sivilstatus. En rekke ungkarer sier de føler seg umandige, og mange kvinner har konkludert med at de vel ikke var vakre eller feminine nok da. Det høres kanskje ut som en usaklig konklusjon, men en god del enslige kjenner faktisk på slike følelser. Et sånt selvbilde kan være vanskelig å korrigere uten omsorg og hengivenhet.
Ensomheten innad i ekteskapet
Likeså er det når to ligger sammen, så de blir varme. Men hvordan kan den som ligger alene, bli varm? Fork 4:11
Den beskrevne smerten av ensomhet kan være av samme natur for våre brødre og søstre som lever i ekteskap der vennskapet har tatt slutt. I våre menigheter kan vi finne de som kan fylle ut rollene i familiebildet, men som angrer. Giftet seg for tidlig. Tok til takke med et menneske de siden har utviklet forakt for. Kanskje de føler at de ofret seg, men uten å få noe igjen. Trodde den andre skulle bli «mer kristen» ettersom årene gikk. Vandrer gjennom livet med sin partner, men med mils avstand mellom seg. Himler med øynene når andre beundrer familien deres. Du skulle bare visst. Du skulle bare visst hvor vanskelig det er å hindre familien fra å rakne. Du skulle bare visst at kjærligheten ikke finnes lenger, at ektesengen er iskald. Du skulle bare visst om mangelen på tillit og den kritisk dårlige økonomien.
Det vet den som er skilt. Den vet at alt ansvar ligger på den enkelte og at ingenting kommer gratis. At det er dyrt å være fattig, også når man er fattig på hjelp. At det familiebildet som en gang så ganske fint ut nå er revet i to, og at man på en måte aldri kommer videre. Skaden er uopprettelig og det eneste du sitter igjen med er minner. Du vet kanskje ikke hvordan det gikk galt eller når det ble så vondt. Nå har du barna annenhver helg og det gir deg så mange nye utfordringer at du vet ikke hvor du skal begynne engang når noen spør deg hvordan det står til. «Joda. Det går. Én dag om gangen.» Smil og vink, gutter. Smil og vink.
Besteforeldrene og de øvrige
Og da jeg var hos dere og ikke hadde det jeg trengte, ble jeg ikke til byrde for noen av dere. For det jeg manglet, det ga brødrene meg (2 Kor 11:9a)
De færreste av oss lever i flergenerasjonsboliger, med kort avstand mellom de nære slektninger som har stor avstand i alder. Mange kan savne støtte fra besteforeldre som endelig har både tid og råd til å gjøre det de selv har lyst til. Noen savner besteforeldre i det hele og store. Andre savner en edru besteforelder. Men vi lever samtidig i en tid hvor ufattelig mange lever uten en god nabo, en hengiven venn og/eller en kristenleder som vet hvordan du har det. Vi lever i individets høyalder der alle skal finne seg selv og sine egne svar på egenhånd. Det er en utmattende og ensom vei å gå. Vi skal avbilde glansdagene på Instagram og julekort, men dype og tillitsfulle relasjoner er mangelvare. En tredjedel av Norges befolkning bor alene, er sin egen øy.
No man is an island
Det vakre diktet ble skrevet av poeten John Donne på 1600-tallet. Men ingen av oss er egentlig en øy. Vi er i så fall en øygruppe. Ingen er helt koblet fra andre mennesker; vi er en del av noe større. Vi er alle en del av menneskeheten og poeten skriver at vi berøres til og med av det som skjer med dem vi ikke kjenner. Glem ikke at du har en viktig funksjon også blant mennesker du knapt vet om.
Sosialmedisineren Per Fugelli oppfordret alle til å ta vare på flokken sin, vite hvem flokken din består av. Det er godt hvis du vet hvem som er i borgen din, de som hjelper til med å beskytte deg og som er på ditt lag. Her kan det tilføyes at menigheten din bør være flokken din så vel som familien.
Vi som er kristne vet at ingen jordiske relasjoner kan erstatte den til vår himmelske Far og dyrebare Frelser. Vi har en som kaller oss sin elskede brud, sitt barn, og faktisk til og med sin mor og sine søsken. Vi har et evig håp om en evighet i samfunn med Ham og hverandre. Men her på jorden kan vi ganske ofte savne det, den eller de vi mangler.
Det er noe skrekkelig som Jesus profeterer om i Matteusevangeliet 24: kjærligheten skal bli kald hos de fleste. Mennesket skal få nok med seg selv og kanskje sine nærmeste, men aller mest med seg selv. Selvrealiseringen kan raskt gå på bekostning av relasjoner om det ikke gjøres med et varmt hjerte og skarpt hode. Må Gud fri og bevare oss fra et kaldt blikk imot hverandre!
Å miste og å mangle
Herren ga, og Herren tok. Job 1:21b
Å miste noen er en krise, ofte en akutt og sterk krise. Det er synlig – og forståelig – at man går ned for telling, at man i en kortere eller lengre periode ikke orker å reise seg, at man velger vekk, at man ikke bidrar, og at man isteden trenger å bli sett, møtt og forstått i smerten. Et menneske som har mistet noen, blir ofte møtt med en klem eller blomster.
Hva har vel du som du ikke har fått? 1 Kor 4:7b
Å mangle noen er derimot ikke akutt, det er bare en konstatering av at du har mistet den du aldri hadde. Som regel gjør ikke mangelen at man går ned for telling, eller at man ikke kommer seg gjennom dagene slik tapet kan gjøre. For hvis man klarte dagen i går og året i fjor, hvorfor skulle man ikke klare dagen i dag? Ingenting er jo egentlig endret. Å mangle noen er en stille, konstant og gnagende sorg, og dessverre en tilstand som gjør at folk risikerer å gli bort fra sine sammenhenger. Det er en sorg som kan være veldig vanskelig å se, og vanskelig å vise frem. Man klarer seg jo.
For noen kan også den akutte følelsen av å miste noen etter hvert gå over til den gnagende sorgen over å mangle noen. Ethvert lem i de helliges samfunn vil oppleve å miste og/eller mangle noen. Hvordan kan vi skape en åpenhet omkring vår sorg og hvordan kan vi være omsorgsfulle brødre og søstre for hverandre, som å støtte hverandre fremover så godt som mulig?
Å gjøre den usynlige synlig
Det usynlige barnet er en figur som dukker opp i Mummidalen. Jenta Ninni er blitt gjennomsiktig etter at noen har behandlet henne veldig dårlig. Med varme og omsorg fra Mummifamilien blir hun sakte men sikkert synlig igjen. Hvem har du omkring deg, i din hverdag og kanskje til og med i din menighet, som har blitt usynlig? Er det noen dyrebare evighetsvandrere i din nærhet som har blitt så oversett at de nesten ikke kan sees? Vil du hjelpe dem?
Guds ord sier at ingen er som Ninni, verken den som befinner seg i det dype mørket eller den bittelille blant oss:
Sier jeg: La mørket skjule meg, og lyset omkring meg bli natt – så gjør heller ikke mørket det mørkt for deg, natten lyser som dagen, og mørket er som lyset. Du har skapt mine nyrer, du formet meg i mors liv. Jeg priser deg fordi jeg er virket på forferdelig underfullt vis. Underfulle er dine gjerninger, det vet min sjel så vel. Mine ben var ikke skjult for deg da jeg ble virket i lønndom, da jeg ble formet så kunstferdig i jordens dyp. Da jeg bare var et foster, så dine øyne meg. Sal 139:11-16a
Kan vi ta et nytt familiebilde av menigheten, der alle de som ble nevnt i begynnelsen, samt Ninni får plass og ikke minst der DU er med? Kan vi bygge sånne menigheter der alle sørger for at ingen sitter alene og der samtlige har minst én å snakke og omgås med? Kan vi få høre så mye om Jesu betingelsesløse kjærlighet til oss at de helliges samfunn igjen kjennetegnes som i urkirken, nemlig at de elsker hverandre? Vi elsker fordi Jesus elsket oss først (1 Joh 4:19), og vi elsker hverandre – på tvers av alder og livssituasjon og på tross av ulikheter og interessekonflikter – fordi alle mennesker trenger det.
