Denne artikkelen handler særlig om det personlige skriftemålet og hvordan Luther fikk hjelp i sitt liv som kristen nettopp gjennom dette. Med utgangspunkt i Luthers erfaring med skriftemålet ser vi nærmere på hva det kan bety i våre liv i dag. Min egen erfaring, samt det jeg har sett i andres liv, er at skriftemålet på en spesiell måte befrier oss til å leve.
Da skriftemålet ikke hjalp Luther
Luther var et engasjert og samvittighetsfullt menneske. Han hadde vokst opp med bildet av Kristus som en dommer. For ham var ikke Jesus en frelser! Han fryktet for Jesu dom! Derfor søkte han etter en nådig Gud, og dette fikk ham til å gå flittig til skriftemål. Men der fant han ikke noen nådig Gud, selv om han var glad i sin katolske skriftefar, Staupitz. Man skulle skrifte alle sine synder, men etter skriftemålet dukket det opp nye synder, og tryggheten forsvant. Det var aldri godt nok.
Vekten i samtidens kirke lå mest på angeren. «Men har jeg angret nok», tenkte Luther, og han gjennomskuet seg selv og den menneskelige natur og kom til resultatet at vår anger ikke er særlig dyp. Hvis vi ikke ble straffet for det gale vi gjør, ville vi da ikke bare gjøre det? Jo, mente Luther.
Tilgivelsen derimot sto opplevelsesmessig svakt i senmiddelalderen, og vekten lå mest på det man skulle gjøre etter skriftemålet, de såkalte botshandlingene. Kirken lærte faktisk ikke at man fikk tilgivelsen gjennom botshandlingene, men vekten var lagt så mye på dem at det etterlot inntrykket hos folk at de var det viktigste. Derfor fikk ikke Luther hjelp i skriftemålet.
Men så skjedde det noe!
Da Luther begynte å elske skriftemålet
Luther snakket stort om mennesket som skapt i Guds bilde, men han visste altså også at synden er en uadskillelig del av oss; vi kan ikke overvinne den; den fortsetter å være der. Luther fant ut at kun Gud selv kan gjøre det. Og det gjør han ved å føye et nytt ord til loven, som er sterkere enn loven, nemlig nådens og tilgivelsens ord.
Luther hørte dette nye og store ordet, som alene handler om at Gud har gjort alt som skal til for å frelse, og at det setter synden som bor i oss, på plass og befrier oss fra den; ikke slik at den ikke er der, men slik at den ikke fordømmer oss. Frigjøringen vinner!
Luther hadde behov for å møte denne nåden på en sterk og eksklusiv måte, og det fant han i skriftemålet. Han oppdaget at der ble syndenes forlatelse sagt til nettopp ham gjennom skriftefarens ord og håndspåleggelse. Skriftemålet ble for ham «den mest dyrebare, umistelige og nødvendigste skatten i verden». Her fikk han visshet. Også det han hadde glemt og ikke fikk bekjent, hørte med i tilgivelsen, for: Kristus, som nå var blitt hans frelser, hadde jo gjort nok for ham på korset og gitt ham det i dåpen. Så måtte han få lov til å puste fritt.
Samtalen
Noe annet i skriftemålet som Luther også verdsatte, var samtalen med hans senere evangeliske skriftefaren, hans sogneprest Bugenhagen. Ham kunne han åpne sitt hjerte for, høre Guds ord og søke gode råd, noe som hjalp Luther til å være «lystig i Kristus» (slik kalte han det!) og igjen og igjen komme til frimodighet, trygghet og glede. Her ble han kledd på til å vende seg ut mot verden og medmennesket som frigjort.
Luther brukte selv skriftemålet flittig, men gjorde det ikke til et krav for alle kristne, selv om han ikke forsto når andre kristne ikke brukte det. Han ga det en utførlig plass i sin lille håndbok i kristendom, Den lille katekisme.
Det angår oss nå!
Luthers forhold til å gå til skrifte kan sikkert virke fremmed på oss i sin radikalitet, men i virkeligheten handler det om noe av det dypeste i vår eksistens!
Vær radikal og konsekvent!
Luther utfordrer oss til at vi tar livet, oss selv og Gud alvorlig! Og at vi er radikale og konsekvente! Når vi er fylt av takk til Gud, så takk og tilbe ham! Når vi har såret og krenket noen, og dermed Gud, så ta ansvar for det, bekjenne det og høre hans frisettende ord, så tilbe ham og hoppe høyt av glede!
Når vi lever med dårlig samvittighet og føler oss syndige og skyldige...
går talen om syndenes forlatelse ofte over hodet på oss og blir formell. Den skal være konkret, aktuell og presis. Det skjer særlig i det personlige skriftemålet.
Frem i lyset med det, finn en moden kristen å dele det med, legg det som tynger konkret frem for vedkommende og få det gjennomlyst. Når Gud virkelig skal nå inn til oss, bruker han et medmenneske! Og gå så med dette medmennesket til Gud og bli forløst!
Hvem skal jeg skrifte for?
For Luther var det ikke nødvendig at det var en prest man skriftet overfor, det kunne være en annen kristen, mann eller kvinne. Når det er sagt, har presten en spesiell og utvidet taushetsplikt. Ingenting av det som er bekjent, kan han si videre, mens andre kan anmelde det (I Danmark har man faktisk plikt til det!), hvis du bekjenner noe kriminelt.
Hva skal jeg si i skriftemålet?
Her vil Luther si: Si kun det i skriftemålet som er viktig og som trenger seg på, men glem ikke å si det som tynger deg, uansett hvor mye du skammer deg. Alt er tilgitt på grunnlag av korset, gitt deg i dåpsgave for hele livet, og tror du det, har du det!
Til slutt fem grunner til i dag positivt å overveie å bruke det personlige skriftemålet og la det bli en del av vårt liv.
1. Gjør det for din egen skyld!
Bekjenn det du «kjenner og føler i hjertet» for et annet menneske. Det er faktisk en veldig ansvarlig måte å si unnskyld på! Det er liksom mer seriøst når vi blander et annet menneske inn i det. Det er vanskeligere enn å si det direkte til Gud, men det gir mer. Jeg tar ansvaret på meg og sier at «det er min skyld». Til Gud – men med et medmenneske som vitne, medhører og en som ber sammen med meg.
I skriftemålet brytes trolldommen blir vi løst fra det som har bundet oss, og vi får lest av – på en konkret, presis og aktuell måte, slik at vi kan begynne på nytt. I skriftemålet masserer Gud liksom evangeliet inn i hjertet, slik at det blir tydeligere for oss: Det gamle er forbi! Min identitet og integritet blir styrket. Godt og sunt liv pipper frem. Ny glede tar over. Skriftemålet livsforvandler og frigjør. Guds tilsagn er høyere enn Høyesterett! Alltid, også neste gang og neste gang…
2. Gjør det for de andres skyld!
Det kommer så mye godt til liv andre når du går til skrifte. Det blir også andre til gode når du går til skriftemål. Du blir så frigjort at du får mot og overskudd til å si et ordentlig unnskyld til et annet menneske og til å møte andre som et mildere og mer åpent menneske. Skriftemålet frigjør til god nestekjærlighet!
3. Gjør det for Guds skyld!
Gud elsker å løfte deg ut av den skammen som ofte klistrer seg til synden og skylden. Når vi synder, sårer vi Gud. Når vi ber om tilgivelse, gleder vi ham! Den gleden skal vi gi ham! Og den påvirker stemningen i himmelen! Englene og den himmelske kirke gleder seg over bare én synder som får et nytt sinn (Luk. 15,7-10).
4. Gjør det på grunn av Jesu løfte!
Bekjenner vi våre synder, er Gud trofast og rettferdig på den måten at han tilgir oss alle våre synder (1 Joh 1,9). «Dersom dere forlater noen deres synder, da er de forlatt. ...» (Joh. 20,23), sier den oppstandne Jesus. Med utgangspunkt i det kan presten derfor i skriftemålet si: «På Jesu Kristi befaling og for hans lidelses og døds skyld tilsier jeg deg dine synders forlatelse i Faderen og Sønnen og Den hellige ånds navn». Og deretter gjør han det faktisk, mens han legger hånden på hodet ditt og sier: «Jeg tilsier deg alle dine synders nådige forlatelse i Faderens og Sønnen og Den hellige ånds navn, amen.» De ordene skal du ta imot – sier Luther – «som fra Gud selv og ikke tvile på det, men tro fast på at syndene dermed er tilgitt av Gud i himmelen!»
5. Gjør det på grunn av Jesu tilskyndelse!
Og han sier: «Alt det to av dere på jorden blir enige om å be om, skal de få av min Far i himmelen. For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.» (Matt. 18,19-20). Derfor: Carpe diem! Grip øyeblikket! Finn en du kan skrifte for. Du blir ikke fordømt.
