På samme måte som mørke er mangel på lys, er ensomhet mangel på fellesskap. Vi ønsker mørke når vi skal sove og vi ønsker til tider å være alene. Ensomhet er derimot ufrivillig alenetid. Se for deg det lille barnet som strekker begge hender opp til en forelder for å få trøst, nærhet, kjærlighet og omsorg, men som ikke blir møtt. Slike følelser har vi fremdeles som voksne, men det er ofte vanskeligere å gi uttrykk for dem, og det kan være langt mer utfordrende å gjøre seg sårbar og vise andre hvilke behov jeg har. Dessverre vokser slike behov seg større jo mer de blir undertrykket. John Mark Comer hevder at «Den digitale tidsalderen har gjort oss mer «sammenkoblet» enn noen gang, men sosiologer forteller oss at generasjon Z er den mest ensomme generasjonen gjennom alle tider» Et kjent sitat av moder Theresa er: «Den største pandemi i dag ikke er AIDS eller spedalskhet, men ensomhet.» Hva tenker du når du hører det? Er det noe som angår deg og din menighet, finnes problemet i det hele tatt, og er det i så fall noe som samfunnet eller noen andre må ta seg av?
For å forstå noe om hvorfor dette er så grunnleggende vil jeg ta med et bibelvers helt fra skapelsen i 1 Mos 2,18 «Det er ikke godt for mennesket å være alene. Jeg vil lage en hjelper av samme slag». Til tross for at ordene ble ytret i det fullkomne paradis, sa Gud likevel at det var noe som manglet. Adam trengte én ved sin side, en som var hans like, en som han kunne leve i relasjon til og sammen med. Så skaper Gud mennesket, til mann og kvinne, og Han så at det var meget godt.
Treenigheten
Gud er én, men samtidig tre personer som eksisterer i relasjon til hverandre. Treenighetens mysterium klarer vi aldri å skjønne dybden av, men én av dimensjonene ved at vi er skapt i Guds bilde er nok at vi mennesker er skapt til å leve i relasjoner. Relasjonen til Gud er den viktigste, men vi er også helt avhengige av relasjoner til hverandre. Hvordan fungerer en Guds skapning uten relasjon til Gud og med mangelfulle menneskelige relasjoner? Jeg tror vi kan lese svaret i Forkynneren 12:8 «Tomhet og atter tomhet, sier Forkynneren. Alt er tomhet!»
Hva kan jeg gjøre med min ensomhet?
Vi mennesker setter bevisst og ubevisst merkelapper på hverandre. Noen ord kan vi godt leve med, som for eksempel ressurssterk, flink, imøtekommende, og så videre. Andre ord vil vi helst ikke vil forbindes med, og ensom er et slikt ord. Å kjenne på det selv, eller å få høre det av andre gir ofte en følelse av å være mislykket; hvorfor vil ingen være sammen med meg? Hvorfor ble ikke jeg gift? Hvorfor ser ingen meg? Spørsmålene berører noe helt eksistensielt i oss, vår identitet og den skremmende tanken som murrer dypt inni oss spør: er det noe galt med meg? Å gå alene med slike tanker er farlig nettopp fordi du ikke får korreks av noen utenforstående. Slike tanker kan vokse seg sterke, og uten at en selv vet hvorfor så blir den tanken forsterket av alt man opplever i virkeligheten, og tanken utvikler seg mer og mer til å bli en vedtatt sannhet.
Snakk med noen du har tillit til, om dine tanker om deg selv. Selv om det kan være utleverende, så er det viktig at du ikke holder slike tanker og følelser for deg selv. Logg deg av (noen) sosiale medier. Er det en arena der du aldri når opp, så er det på arenaen der alle de perfekte fasader vises og du ved enhver sammenligning kommer til kort. Prøv heller å utfordre komfortsonen din og møte mennesker i den virkelige verden. Bli med i en turgruppe, finn en hobby, be kollegaen på middag, vær aktiv og ikke vent på at noen tar initiativ til deg. Når dette er sagt så husk at et nei til en invitasjon ikke er et nei til deg som person, men at det i dette tilfellet ikke passet!
Åpne øynene dine
Det kan være lett å fylles av mismot når vi åpner øynene for ensomheten som finnes omkring oss, om man først åpner opp for å innse at den er der. Det er håpløst; hva kan vel lille jeg gjøre? Hvilken forandring kan jeg bidra med? Det er så mange som er ensomme at det ikke nytter.
Jesus sier om seg selv i Johannes 8:12 «Jeg er verdens lys!» og i Matt 5:14 «Dere er verdens lys!» Det står ikke at det er noe vi skal bli, eller prøve på, men noe vi ER når vi har samfunn med Ham. Du kan ikke hjelpe alle ensomme rundt deg, men her skal du få et håndfast tips: du kan be Gud vise deg hvem som er din neste, hvem det er Han ønsker at du skal møte med Guds kjærlighet. Er det et menneske som har mistet ektefellen sin, enten ved dødsfall eller skilsmisse? Er det den ”evig single” som kommer først og går sist etter gudstjenesten, alltid ivrig etter noen å snakke med? Eller er vi blinde for den ensomheten som også kan finnes i den etablerte tosomheten; hva med den ektefellen som føler seg alene selv om alt ser bra ut utenfra? Og har du noen gang tenkt på barnet i den store barneflokken, som ikke blir tilstrekkelig sett og hørt, fordi det alltid er noen andre søsken som mamma og pappa må bruke tid på? Eller hva med ham som alltid står på talerstolen og forkynner, men som ingen tenker på behovene til? Noen ganger er ensomheten tydelig, men mange ganger tror jeg den er usynlig for oss. Det er kanskje fordi vi er for komfortable i våre egne sko, og ikke klarer å se hvordan folk rundt oss har det, men mange ganger er det også fordi vi lukker øynene.
Hva kan vi gjøre?
Det er to konkrete ting jeg tror vi som menighet og enkeltpersoner kan gjøre, eller å bli flinkere til. Det er ikke noe revolusjonerende eller magisk, men noe så enkelt som å fokusere mer på samværet etter møtet/gudstjenesten og å invitere folk hjem på besøk. Jeg snakket nettopp med en ung mann som besøkte en menighet for første gang og følte seg så inkludert. Da jeg ba ham fortelle hvorfor, tok han opp nettopp dette med at det ikke bare var noen som hilste velkommen ved døren, men pastoren hadde kommet bort og tatt ham i hånden. Etter gudstjenesten hadde noen vinket ham til seg ved et bord på kirkekaffen og han følte en genuin interesse fra dem han møtte, en interesse for å få vite mer om hvem han var.
Jesus kaller dem som gjør hans Fars vilje, «mine brødre, søstre og min mor» Matt 12:49-50. Tenk, de du er sammen med i gudstjenesten, de er dine brødre og søstre, de har samme Far som deg, de er din familie! Tenk om vi kunne se menigheten som en stor familie, der alle naturlig hadde sin plass. Tenk om du kunne se hjemmet ditt som en base for den åndelige storfamilien, en bolig som er gitt av Gud, til velsignelse for mennesker, og som du er betrodd nøkkelen til. Biologiske familierelasjoner eller ikke, her er det plass til flere! Kan vi komme litt bort fra at man må ha veldig strøkne boliger for å invitere noen hjem til seg, at man må kjenne folk veldig godt før man eventuelt inviterer dem på besøk, og at serveringen må være i verdensklasse?
Vår Far i himmelen
Neste gang du ber bønnen ”Vår Far i himmelen”, stans da etter innledningsbønnen og spør Herren, hvem av dine søsken han ønsker at du på en særlig måte skal se denne dag. Er det noen som allerede er en del av menigheten, eller er det en bortkommen sønn eller datter, som så sårt trenger å høre og oppleve kjærligheten fra sin Far? Be at du kan få vise noen Hans store kjærlighet i dag!
Tenk om våre menigheter kunne få være steder der man kan få føle tilhørighet, ikke fordi vi er så utrolig like som personer, er i samme livssituasjon, snakker samme språk eller digger den samme musikken, men fordi Gud er vår Far og Jesus er vår bror. Da tror jeg ensomheten hos mange mennesker kunne reduseres og noen – kanskje for første gang i sitt liv – kunne få føle at her er jeg hjemme.
