Frelst, men ikke frisk

Ca leselengde:
37 min

Tekst: Egil Sjaastad

Publisert:


Dypest inne vet vi det: Vi lever i syndens og dødens verden. I denne verden er sykdom og frustrasjoner, motgang og bekymring en del av virkeligheten. Vår livsvei ender i døden hvis ikke Jesus kommer før vi dør. Men ved troen på Jesus er vi allerede frelst. Vi er tilgitt. Vi er Guds barn – med Ånden i vårt hjerte og et fast håp for evigheten.

Tvers igjennom helseproblemer, smerter, aldring og død er Gud nær oss som hans barn. Han er vårt sterke vern, vår styrke, vår trøst. Han hører våre bønner. Når det tjener oss og hans sak, vil han gripe inn med helbredelse. Til slutt skal han bære oss igjennom –  like inn i evigheten.

Vi er allerede frelst, den dagen skal vi også bli frisk – og være det for alltid. Da er alle syndens følger borte. Kjære venner: Vi lever i håpet og trøster oss til nåden i Kristus.

Gjennom kirkens historie har det vært ulike måter å tenke på om forholdet mellom kropp og sjel, mellom legeme og ånd, mellom helse og frelse. Temaet er høyaktuelt. Vi er alle sterkt opptatt av vår fysisk/psykiske helse, især når den på en eller annen måte svikter. Temaet er høyaktuelt også fordi det er så langt framme på sakskartet til endel nyere religiøse bevegelser. Deres synspunkter får nedslag i mange kristne miljøer.

Jeg vil her med utgangspunkt i bibeltekster og i noen teser prøve å gi et bidrag til den meningsbrytning som foregår:

Tese 1: Slitasje, problemer, sykdom, aldring og død tilhører menneskenes lodd i vår verden.

Ingen er helt uten personlig erfaring med det vi her påstår. Noen tenker på mor som havnet på sykehuset med kreft. Noen tenker på småjenta som ble varig skadet i en trafikkulykke. Noen har en søster som i studietiden kom inn i en forferdelig psykose. Andre måtte avbryte ferien for å dra til tantes begravelse. Tristheten rådde ved gravkanten. Andre igjen tenker på en bestefar. Han kan ikke lenger kan bo i sokkeletasjen. Livsutfoldelsen hans er plutselig kraftig begrenset. Han bor nå sammen med andre i lignende situasjon. De avskjæres mer og mer fra oppgaver de før trivdes med. Deres aksjonsradius minker. Noen strever med enkle ting som f.eks å spise eller å gå på toalettet.

Følelsen av å være utenfor det pulserende livet, fører til depressive tanker. Noen må ha hjelp til det meste. Den absolutte avhengigheten gjør at et må kjempe for ikke å bli bitter. Eller en kjenner på mindreverdsfølelse. Når noen kommer på et etterlengtet besøk, dreier samtaleemnene seg om medisiner, behandling, prognoser for helbredelse. Bak et ansikt som strammer seg opp, aner en følelser og tanker der fortvilelse eller vemod regjerer. Han/hun sitter og ser på gamle familiebilder og gjenopplever tider som aldri kommer igjen. Mye takk og glede! Men tiden går, kroppsfunksjonene svekkes. Ja, noen av oss har sittet på en sengkant når et liv ubønnhørlig ebbet ut.

Også den som er forholdsvis frisk og som ofte fryder seg over livet, kan merke dødskreftene i sin egen kropp. Ryggproblemer. Fordøyelsesvansker. Migrene. Svekket syn eller hørsel. Angst eller depresjon. Og årene går. Barna blir store. Snart er vi selv den eldste generasjon. Kampen for å bevare ungdommelighet har sin begrensning. Slik er livets gang i dødens verden.

Skal vi være ærlige, er temaet ”god helse” fundamentalt for oss alle. Apostelen Johannes uttrykte det i et enkelt ønske:

Du kjære! Jeg ønsker at du i alle ting må ha det godt og være ved god helse, likesom din sjel har det godt. 3. Joh 2

Vi skal være på livets side. Vi skal kjempe mot dødskreftene. Men alle må vi gi tapt for den vemodige prosessen som foregår. I så måte har vi ikke noe valg.

Predikanten i GT sier dette i sterkt realistiske ordelag og med en underlig billedbruk. Merk sammenhengen: Det gjelder å ha sin sak i orden med Gud etter hvert som denne prosessen går sin gang.

Tenk på din skaper i din ungdoms dager, før de onde dagene kommer (d.e alderdommen), og det lir mot de år da du må si: Jeg har ingen glede av dem, før solen og lyset og månen og stjernene fordunkles, og skyene kommer igjen etter regnet. Da skjelver husets voktere (d.e armene). De sterke menn blir bøyd (d.e føttene). De som maler på kvernen, stanser arbeidet (d.e tennene), fordi de er blitt for få. Og det mørkner for dem som ser ut gjennom vinduene (d.e øynene). Begge dørene til gaten blir stengt, mens kvernduren blir svak (d.e ørene, hørselen). En står opp når fuglene kvitrer, men alle sangmøyene er lavmælte. En frykter for hver bakke (dårlig kondisjon), det lurer skremsler ved veien (angst). Mandeltreet blomstrer (d.e håret blir hvitt) gresshoppen sleper seg fram, kapersen (smaksansen) mister sin kraft. For mennesket drar bort til sin evige bolig – de sørgende går allerede og venter på gaten. Pred 12:1-5

Tese 2: Sviktende helse er fra et bibelsk perspektiv uttrykk for forstyrrelser i skaperverket. Vi lever dødens verden fordi vi lever i syndefallets verden.

Straks temaet er syndefallets verden, tenker vi på djevelen. Han fristet de første menneskene til fall. Derved ble han i en forstand denne verdens fyrste. Og han plager oss med det vi i tesen kaller ”forstyrrelser i skaperverket”. Disse inkluderer både menneskets kropp og psyke. Han er kommet for å stjele, myrde og ødelegge, sa Jesus (Joh 10:10). Han er en drapsmann fra begynnelsen (Joh 8:44). Hans langsiktige ønske er vår evige fortapelse.

På en særlig måte gjelder dette den bestemte plagen som vi kaller besettelse. Jesus viste en spesiell omsorg for besatte (jfr. Luk 13:16) Satan måtte vike der Jesus gikk fram. Jesus er sterkere enn den sterke og har makt over fiendens velde. (jfr. Luk 10:18-19)

Når noen hevder at all sykdom er av djevelen, blir modellen likevel for enkel. Bibelen plasserer Gud selv som aktør etter syndefallet. Det var Han som sa til Adam: Jorden skal være forbannet for din skyld (1. Mos 3:17). Det var Ham Moses siktet til når han sier i Salme 90: Du lar mennesket vende tilbake til støv og sier: Vend tilbake, menneskebarn (v3)!  Det var Hans vilje apostelen siktet til i utsagnet: Skapningen ble jo lagt under forgjengelighet, ikke frivillig, men etter hans vilje som la den under forgjengelighet, i håp om at også skapningen skal bli frigjort fra trelldommen under forgjengeligheten, og nå fram til Guds barns frihet i herligheten (Rom 8:20f).

Hele skaperverket  – inkludert mennesket – må ses i et dobbelt perspektiv: For det ene: Gud er nyskaper sitt verk og oppholder oss i sin store skapernåde. For det andre: Gud er den hellige som har lagt alt under forbannelse. Han selv vil – i Kristus – forløse sitt verk fra forbannelsen.

I syndens og dødens verden rår derfor forgjengeligheten – med alle dens ”forstadier”: sykdom, ulykker, slitasje og aldring. Det er en konsekvens av slektens dype fall. Guds gode skaperverk preges av forstyrrelser. Det er fortsatt Guds verk. Det er fortsatt i Guds hånd. Men det er ikke forløst fra fallets følger. Ikke ennå.

I den engelskspråklige verden er det mulig ved tre begreper å sette fokus på tre ulike sider ved sykdom:

  1. ”Desease” er uttrykk for fysiologiske og psykologiske funksjons-problemer. Det er et medisinsk begrep.
  2. ”Illness” er de medfølgende plager slik en selv rent subjektiv kjenner det.
  3. ”Sickness” er den status ens omgivelser må forholde seg til. En legger sykemelding på sjefens bord. En kan ikke fungere optimalt, og greier ikke det som andre tidligere regnet med at en greide. ”Sickness” er altså et sosialt begrep

Disse tre sidene ved sykdommen møtes i det faktum at de holder oss fast ved en tragisk realitet: Vi tilhører en menneskeslekt på vei mot døden.

Tese 3: Sammenhengen mellom menneskeslektens dype fall og dens dødelighet indikerer derimot ikke noen generell sammenheng mellom enkeltmenneskets synd og sykdom.

Syke mennesker kan ofte få tunge tanker. En av de tankene syke kan slite med, gjelder synder og svikt i fortiden. En begynner å lete etter en dypere årsak til sykdommen. Så havner en i fortiden. En er selv skyldig. En er sin egen ulykkes smed.

Disse forestillingene levde blant mange i GT-lig tid, jfr. Jobs venner. Men også disiplene tenkte i disse baner. Det ser vi av teksten om den blindfødte:

Rabbi, hvem har syndet, han eller hans foreldre, siden han ble født blind? Jesus svarte: Verken han eller hans foreldre har syndet. Men det er skjedd for at Guds gjerninger skulle åpenbares på ham. Joh 9:2-4

Her setter Jesus en stopper for slike tanker. Det samme ser vi i Luk 13:2. Temaet var noen galileere som hadde blitt utsatt for enorme overgrep.

Han svarte og sa til dem: Mener dere at disse galileere var syndere framfor alle andre galileere, siden de har lidt dette? Nei, sier jeg dere! Luk 13:2f

Det er altså i utgangspunktet ingen individuell sammenheng mellom synd og sykdom. Gud straffer ikke synd med lidelse her i tiden, i alle fall ikke på en måte som vi kan kartlegge. Den slutningen dro også Asaf når han så på de ugudelige (Salme 73).

La meg ta ett forbehold: Faktisk er det i noen tilfeller en individuell sammenheng! Den som lever et moralsk utagerende og utsvevende liv, vil kunne ta helsemessig skade av det! Her gjelder det gamle ordet: Som du sår, skal du høste. Drukkenskap, overdreven festing, seksuell løssluppenhet mm er synder som ofte har negative følger, helsemessig sett. Det viser all forskning. Livsstilssykdommer er til en viss grad selvforskyldt. Vi får føye til at Jesus likevel aldri sa til: Nå kan du bare ha det så godt! Aldri.

I enkelte tilfeller kan Gud la et menneske bli syk for å prøve dets tro. Det er en annen sak. Vårt poeng her er følgende: Vi kan aldri (med det forbehold vi har nevnt ovenfor) påvise at sykdom har sin grunn i synd eller antyde en slik forklaringsmodell. En sjelesørger bør normalt ikke lete etter noen ”dypere årsak”. Vi får holde oss til det perspektiv Bibelen gir: At vi alle grunnet synden er underlagt forgjengelighet og trelldom.

Å lytte til folks tanker og smerter er derimot uhyre viktig. Det inkluderer selvsagt de frustrerende tankene om hvor ulikt lidelsen synes å være fordelt.

Tese 4: Ved Jesu framtreden brøt Guds rike inn i denne verden. Han kom for å gjenskape Guds orden der det var forstyrrelser, fred der det var konflikt, helhet der det var splittelse.

Jesus kalte seg aldri Messias. Men han lot Messias-profetiene spille en stor rolle når han omtalte seg selv. Det ser vi fra første stund. I synagogen i Nasaret leste han fra Jesajas bok:

Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne evangeliet for fattige. Han har sendt meg for å forkynne for fanger at de skal få frihet og for blinde at de skal få syn, for å sette undertrykte fri, for å forkynne et nådens år fra Herren. Luk 4:18f

Når han senere forkynte Guds rike, var det nettopp dette nådens år tema. Guds rike er et nåderike. Det er fullt og helt tilstede i Ham! Frelsesprofetiene er fullbyrdet. Forløsningen fra all trelldom er kommet.

Men er det ved Guds Ånd jeg driver ut de onde ånder, da er jo Guds rike kommet til dere. Matt 12:28

Beretningen om den lamme som ble helbredet, er talende. Jesus var opptatt med å restituere hele mennesket. Han tenkte ikke bare på legemssiden:

Men for at dere skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å forlate synder – og nå taler han til den lamme: Stå opp, ta din seng og gå hjem til ditt hus. Matt 9:6

Her blir helbredelsen en stadfestelse av det som var enda viktigere: Et ordnet forhold til Gud selv: Jesus skaper harmoni der det var disharmoni – både i legemet og i gudsforholdet!

Forsoningen på korset har i en forstand harmoni som mål – harmoni i alle relasjoner. Det gjelder også mellommenneskelige forhold.

For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og brøt ned det gjerdet som skilte dem, fiendskapetEf 2:14

Dette sier Paulus om konfliktene mellom jøder og hedninger . I menigheten skal fred, ”shalom”, rå!

Sykdomsbegrepet kan utvides til å gjelde all disharmoni. Jesus er kommet for å helbrede oss på alle plan! Med ham kommer Paradistilstanden i en fornyet og herlig utgave. Han realiserer profetiene om fredsriket der ”shalom” råder og der ingen frustrasjon finnes. I dette store perspektiv er helse og frelse sett under ett. Et gjenopprettet gudsforhold (frelsen) skaper ”shalom” i hele vår tilværelse.

Tese 5: Vi er i Kristus fri fra all fordømmelse for våre synders skyld. I håpet er vi fri fra alle syndefallets følger.

I NT ser vi noe som bare er implisitt i GT: At forløsningen skjer i to faser. Den første garanterer den andre. På korset ble grunnlaget lagt for begge disse fasene.

Første fase er at jeg ved troen på Ham fraregnes mine synder. Jeg flytter fra hans vrede. Jeg får leve under Guds nåde – i syndsforlatelsens rike.

Andre fase omtales slik:

Mine kjære, nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke åpenbaret hva vi skal bli! Vi vet at når han åpenbares, da skal vi bli ham like, for vi skal se ham som han er. 1. Joh 3:2

I dette lys må vi også forstå Jes 53:4f Der heter det:

Sannelig, våre sykdommer har han tatt på seg, og våre piner har han båret. Men vi aktet ham for plaget, slått av Gud og gjort elendig. Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.

Her ses syndens skyld og syndefallets følger under ett. Den lidende tjener tok på seg og bar begge deler. Kjernen i problemet er syndens skyld. Det oppgjør han gjorde med syndeskylden på korset, gjør det mulig for oss å oppleve frelsens første fase allerede her og nå. Dens andre fase blir vi bare sporadisk til del. Matteus sier at Jesu helbredelser skjedde for at Jes 53:4 skulle oppfylles (Matt 8:17). Dette var en foreløpig oppfyllelse. Den varslet en full oppfyllelse på den ytterste dag.

Forholdet frelse og helse har likhetspunkter med forholdet rettferdiggjørelse og helliggjørelse. Det siste kan karakteriseres på denne måten:

  • Vi eier i Kristus full tilgivelse og barnekår allerede (rettferdiggjørelsen). Dette er noe totalt. Vi er aldri mer eller mindre rettferdiggjort. Vi står overfor en realitet som er 100%! Men vi bærer med oss den gamle natur. Derfor vil helliggjørelsen alltid bare vil være delvis (partiell). Fullt ut helliggjort blir vi først i herligheten. Der er vi ennå ikke.

Forholdet mellom frelse og helse kan karakteriseres på denne måten:

  • Vi er i Kristus Guds barn fullt og helt – allerede (frelse). Vi er velsignet med all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus Jesus (Ef 1:3) Men vi er fortsatt på vei mot døden. Vi erfarer dødens krefter. Fullt ut forløst fra syndefallets følger blir vi i herligheten. Der er vi ennå ikke.

Det klareste uttrykk for dette finner vi i Rom 8:23f:

Ja, ikke bare det, men også vi som har fått Ånden som førstegrøde, også vi sukker med oss selv, mens vi lengter etter vårt barnekår, vårt legemes forløsning. For i håpet er vi frelst.

Kristne mennesker har fått Ånden som førstegrøde. Vi har et nært og inderlig forhold til den treenige Gud, Men på tross av dette ser framover. Vi eier et håp: Legemets forløsning, en forløsning for hele vår psykisk/fysiske eksistens.

Temaet vårt: Frelst, men ikke frisk angir ingen evig tilstand! Frelse medfører alltid god helse – til slutt. Når Jesus kommer igjen, inkluderes begrepet frisk i begrepet frelst. Men god helse kan aldri garantere for frelse. Det gis et frisk, men ikke frelst. Det kan vi slutte også av teksten om de ti spedalske. Bare en vendte tilbake til Jesus etter at de ble friske. Frisk innebærer ikke uten videre et frelst – til slutt. En må først bli født på ny her i tiden.

Det var nok dette Søren Kierkegaard tenkte på da han kom med sin advarsel: Vokt din fot når du går til Herrens hus! For, han sier videre, hvis det er ordinær jordisk nød og elendighet tales det ikke mye om det i Guds hus, i alle fall ikke som noen hovedsak. Nei, hevder han, i kirken hører du Guds ord om at du er en synder og at du i frykt og beven for denne tanke skal glemme din jordiske nød... Videre tales det om at det er frelse for syndere, trøst for angrende. Det gjelder selve forholdet til Gud og evigheten. Men kanskje det er uten betydning for deg? Er selve hovedsaken blitt borte for deg? Slik spurte den danske filosofen.

Tese 6: Jesu undergjerninger var omsorgsgjerninger og maktgjerninger. Men primært var de tegn som forkynner hvem han var og hvilket håp om frelse som han bringer.

Jesu gjorde alltid sine undergjerninger i omsorg for mennesker. Han hadde medynk med alle som led uansett hvilken lidelse det gjaldt. Han grep inn til helbredelse og befrielse, Han snudde mangel til overflod, krise til trygghet. Den guddommelige makt han viste, skapte stor undring, og store skarer samlet seg for å oppleve det som skjedde omkring ham. Men det forsto ikke alltid hovedhensikten med undergjerningene. Det var Jesu store smerte.

Jesu undergjerninger skulle fungere som tegn (semeion). Et tegn peker ut over seg selv. Tegnene pekte mot Jesus som Messias og mot det rike han bringer – og mot den framtid som kommer ved hans gjenkomst. Vinunderet i Kana forkynner: Jesus bringer Guds frelsesrike, et rike der det er overflod (Joh 2). Brødunderet forkynner: Han er livets brød (Joh 6). Oppvekkelsen av Lasarus forkynner: Han er oppstandelsen og livet (Joh 11) osv. Johannes har i sin beskrivelse av Jesu undere latt nettopp dette være hovedsaken. Underne forkynner Jesus og frelsen. De er tegn. Men i sak ser vi det samme også i de andre evangeliene.

Jesus sendte engang en hilsen til døperen Johannes i fengslet:

Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser: Blinde ser og lamme går omkring, spedalske blir renset og døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige. Matt 11:4f

Hva var hans poeng? Det var å fortelle Johannes: Jeg er den som skal komme! Jeg gjør de messianske tegnene. Jeg forløser fra alle syndefallets ulike følger.

Jesus ble ikke en gang hindret av døden. Døden er vår siste fiende, sier apostelen. Den ser uovervinnelig ut. Men Jesu dødesoppvekkelser skjedde like suverent som de øvrige undergjerningene. Det gjorde han i følge evangelistene som tegn. De garanterer for det kristne håp. De peker fram mot oppstandelsens dag.

I lys av NT som helhet kan vi oppsummere dette slik: Jesu undergjerninger den gang – og hans undergjerninger nå - viser altså hvordan alle som er rettferdiggjort, og som derved frikjennes i dommen, skal oppleve fullendelsen! I det ligger deres primære hensikt.

Tese 7: Mennesket er en enhet/helhet av kropp, sjel og ånd. Jesu frelsende gjerninger har det hele menneske for øye.

Gnostisismen lærte at kroppen er sjelens fengsel. En dualisme mellom sjel/legeme preget deres  tankegang. Denne ubibelske læren påvirket kirkens forkynnelse i de første hundreårene. Det førte til et bestemt fromhetsliv. Legemet og dets velvære ble undervurdert.

Da naturvitenskapene begynte å slå igjennom, kom en ny utgave av dualismen: Den chartesianske (begrepet er laget av navnet til filosofen Decartes). Denne går også ut på at kropp og sjel er to adskilte størrelser. Legevitenskapens domene er kroppen, kirkens domene er sjelen.

Bibelen vektlegger enheten. Skriftens lære om legemets forløsning ”fra trelldommen under forgjengeligheten” (legemets oppstandelse, Rom 8:19ff) bekrefter legemets høye verdi. Det samme gjør derfor Jesu helbredelser. Legemet er så høyverdig at det inkluderes i det som Jesus vil frelse. Jesus ble jo for øvrig selv et menneske av kjøtt og blod – og kommer alltid til å være det – samtidig som han er sann Gud. Derfor blir kristen omsorg ikke bare ”åndelig” orientert. Menneskers behov for fysisk, psykisk og åndelig omsorg veves sammen. Dette ser vi så tydelig i Jesu virksomhet. Vi kan – med fare for å bli misforstått – tale om et holistisk menneskesyn.

Alternativ medisin, naturmedisin og healingbevegelser er basert på en holistisk tenkning. Men den er også ofte sterkt religiøst farget. Et panteistisk gudsbilde skinner igjennom. Noen av disse alternativ-bevegelsene betrakter mennesket som ett med guddommen. En slik holisme kan ikke forsvares. Dessuten dukker gammel religiøsitet av okkult merke opp i mye av dette, religiøsitet som Gud allerede i GT påla Israel å si et avgjort nei til.

Den ordinære legevitenskapen – også kalt skolemedisinen, til forskjell fra alternativ medisin – har på sin side mottatt impulser fra en annen slags holistisk tenkning. Især tre forskningsområder har forårsaket denne dreining:

  1. Forskningen på psykosomatiske lidelser. Psykens tilstand påvirker kroppen. Vantrivsel og konflikter forårsaker sykemeldinger.
  2. Fenomenet stress-relaterte sykdommer i vestlige land. Mange av plagene mennesker i vår del av verden sliter med, grunner seg i en livsstil preget av høye ambisjoner og travelhet.
  3. Forskningen på immunsystemet. Det er sterkt avhengig av emosjonelle og åndelige faktorer. Store emosjonelle påkjenninger svekker kroppens evne til å nedkjempe smitte.

Trolig vil legevitenskapen i dag nikke gjenkjennende til Davids ord i Salme 32?

Da jeg tidde, ble mine ben borttært, idet jeg stønnet hele dagen. For dag og natt lå din hånd tungt på meg. Min livssaft svant som i sommerens tørke. Sela. Jeg bekjente min synd for deg og skjulte ikke min skyld. Jeg sa: Jeg vil bekjenne mine misgjerninger for Herren! – Og du tok bort min syndeskyld. Sela Sal 32:3-5

Her slår rett forstått en holistisk livsforståelse igjennom. Så lenge David brukte energi på å unnfly Guds lys, følte han seg ikke fysisk og psykisk vel! Et oppgjort forhold til Gud og mennesker, ga nytt liv til kroppens vitale funksjoner! David gikk fra disharmoni til harmoni – med hele seg! Holisme!

Tese 8: Jesus forutsetter at menigheten skal være engasjert av de syke i forsamlingen, be for dem og vise en helhetlig omsorg.

Helbredelser – ut over aposteltiden

Urmenigheten i Jerusalem tolket åpenbart Jesus slik at de skulle be for syke med sikte på helbredelse. De ba om at Gud måtte rekke ut sin hånd så helbredelse og tegn og under skjer ved din hellige tjener Jesu navn  (Apg 4:30). Jesus selv forutsatte dette da han ga disiplene misjonsbefalingen. Markus gjengir følgende:

Og disse tegn skal følge dem som tror: I mitt navn skal de drive ut onde ånder. De skal tale med tunger. De skal ta slanger i hendene, og om de drikker dødelig gift, skal det ikke skade dem. På syke skal de legge sine hender, og de skal bli helbredet. Mark 16:16-18

Hebreerbrevets forfatter skildrer den første menighets erfaringer slik:

Og Gud selv vitnet med, både ved tegn og under og mange slags kraftige gjerninger, og ved å gi Den Hellige Ånd etter sin vilje. Heb 2:4

Omsorgen for syke preget åpenbart både forkynnelsen og forsamlingens indre liv. Begrepet tegn brukes for å karakterisere helbredelsene i menigheten, akkurat som det i Johannesevangeliet brukes for å karakterisere Jesu helbredelser. Det var jo Jesus som fortsatt virket! Han oppfylte sitt løfte. Han rakte ut sin hånd til helbredelse etter hvert som de gikk videre med evangeliet.

Noen har ment at helbredelser, under og tegn bare hørte aposteltiden til. Til det vil vi svare: At det i særlig grad skjedde under og tegn ved apostlene, er tydelig nok. Paulus sier et sted: En apostels tegn ble... gjort blant dere (2. Kor 12:12). Men NT trekker ikke den slutning at tegn og under er forbeholdt apostlene. Tvert imot. Disse tegn skal følge dem som tror, sa Jesus. Det bekreftes også av 1. Kor 12:9 der apostelnådegaven ikke er forutsetning for nådegaven til å helbrede.

Jakob 5

Teksten i Jak 5 om salving og forbønn for syke med håndspåleggelse er sentral i vårt emne.

Lider noen blant dere ondt? La ham be! Er noen glad til sinns? La ham lovsynge! Er noen blant dere syk? La ham kalle til seg menighetens eldste, og de skal be for ham og salve ham med olje i Herrens navn. Og troens bønn skal hjelpe den syke, og Herren skal reise ham opp, og har han gjort synder, skal han få dem tilgitt. Bekjenn derfor deres synder for hverandre og be for hverandre, for at dere kan bli helbredet. Et rettferdig menneskes bønn har stor kraft og virkning. Jak 5:13-16

Det ligger mange viktige sjelesørgeriske poeng i denne teksten.

Salving, håndspåleggelse og forbønn skal ikke påtvinges den syke. Handlingen skal skje etter hans eget ønske. De som tilkalles skal vise omsorg for hans totale livssituasjon.

Sammenhengen forutsetter en åpenhet der den syke – om han vil og orker – legger fram sine bekymringer. Det bør også være naturlig å gi den syke anledning til å bekjenne synder, jfr v 16. Mange syke kjemper med tanker om nederlag i fortiden. Trøsten i evangeliet er viktigere enn noen helbredelse!

Salvingen og håndspåleggelsen har en symbolsk funksjon: Den syke skal konkret få merke vår omsorg. Selve berøringen blir et merkbart tegn på at det nå er han/henne det gjelder. Nå er det han/henne vi legger fram for Gud. Salven ble på Jakobs tid ofte brukt ved behandling av syke. Den skal minne oss om at ”underfull” helbredelse og medisinsk behandling ikke er motsetninger! Vår forbønn skal inneslutte den behandling som pasienten får av helsepersonell. De kjemper også på Guds side. På skapelsens plan er de et Guds redskap til å fremme livet.

Teksten nevner ikke den sykes personlige tro på helbredelse. Det kan være befriende å påpeke i situasjoner der den syke kjemper med tvil. Uttrykket troens bønn gjelder dem som er tilkalt for å be.

Personlig har jeg ofte følt og tenkt: Har jeg stor nok tro til å være med i denne forbønnshandlingen? Især har dette vært vanskelig når den syke åpenbart er i  dødens forværelse! Har jeg virkelig tro på et inngrep her? En blir så liten i slike situasjoner. Jeg har flere ganger sagt omtrent slik inni meg: Nå er det du Gud som i Jesu navn må gripe inn. Jeg kjenner meg ikke verdig til å være et redskap for deg. Men .. men du Jesus … Jeg har ingen annen enn deg å rope til for vår bror eller søster som lider. Nå må du komme med dine forløsende krefter. Kanskje dette likevel nettopp er troens bønn? I alle fall har jeg aldri opplevd at ikke Jesus kom og velsignet stunden – og velsignet den syke, selv om sykdommen kanskje ikke tok noen umiddelbar positiv vending.

Teksten forutsetter at det er flere som er med på handlingen. Noen ganger ønsker ikke den syke å forholde seg til flere enn en. Men normalt bør det være flere med. Disse kan bli til stor oppmuntring ved sin omsorg og forbønn. Håndspåleggelsen foretas av to­-tre personer som sammen med lederen legger den syke fram for Jesus.

Det presiseres at menighetens eldste skal tilkalles. Dette skal ikke tolkes på rigid måte. Uttrykket ”hverandre” i neste vers viser det. Alle troende kan ha en funksjon i samtaler med – og forbønn for – syke. Begrepet eldste viser likevel behovet for erfaren og ansvarlig sjelesorg. Varsomhet og respekt sømmer seg i møte med dem som er i en sårbar situasjon.

En stor tro?

Vi kommer ikke utenom en nærmere drøfting av trosbegrepet. Både teksten i 1. Kor 12:9 om nådegaver til å helbrede og teksten i Jak 5 om salving og forbønn, omtaler tro. Jesus oppmuntret ofte til tro. Tro på Gud og tro på meg! sa han (Joh 14:1).

Denne troen skapes ikke ved selvsuggerering eller stemning. Å snakke om selve troen hjelper heller ikke. Troen skapes og styrkes ved at Jesus selv, troens objekt, forkynnes. Han må få tre fram for oss. Han er verd å tro på! Han er selv nær oss, han har medynk med oss i våre livskriser. Han er Herre over liv og død. Han elsker oss, han har ryddet bort dødens årsak, synden. Derved har han også tatt våre sykdommer på seg  Han er hos oss i ord og sakrament. Vårt håp står til ham som selv sto herliggjort fram fra graven. Tro er å overgi seg til ham i tillit til hans omsorg. Vi har lært ham å kjenne som en nådig og barmhjertig Gud. Til ham kan vi komme i full fortrolighet.

Han kan også utruste noen med troens gave til å be om konkrete tegn og under. Denne utrustningen forhindrer ikke at vi alle kan og skal vende oss til ham i tro og be for syke.

Noen mener at vi kan ane en utvikling i NT-lig tid: Fra karismatisk utrustede personer som ba for syke til en mer ordnet forbønnstjeneste.

Vi skal ikke sette dette opp som motsetninger. Den vekt på gjensidig kjærlighet blant ”legemets lemmer” (1. Kor 12) og den hensynsfulle formen som Jak 5 vitner om, korresponderer godt.

Et godt fellesskap er helbredende i seg selv! Gud søker samfunn, og han har skapt oss til samfunn med seg og med hverandre. Ved psykiske belastninger, brutte relasjoner, indre sår kan vi aller klarest registere hva et varmt kristent fellesskap betyr. Vi har alle behov for å bli sett av mennesker som bryr seg.

Åpenhet og åpenhetens grense

Det er behov for arenaer der vi kan være åpne for hverandre og be om gjensidig forbønn. Når ett lem lider, lider de alle, sa apostelen (1. Kor 12:26) Han forutsetter tydeligvis at nådegavene til å helbrede også kan tre fram i dette fellesskapet. Men åpenhet overfor – og fra – mennesker som sliter med sykdom, skal ikke påtvinges. Den må få vokse fram.

Spesielt trist er det når det hele utvikler seg til et show der den syke kalles fram for alles øyne på en scene. Såpass personlige og ømfintlige ting bør ikke foregå for å tilfredsstille andres nyskjerrighet. Det må være en sjelesørgerisk ramme omkring handlingen. En skal respektere folks naturlige sjenanse i deres sykdomssituasjon. Noe av poenget med salving og forbønn i en mindre sammenheng er sikkert å unngå show-tendensen (Jak 5). Jesus gjorde mange av sine undere i full offentlighet, men han  prøvde bevisst å unngå oppstyr. Ofte foretok han helbredelsen sammen med en liten krets disipler uten at folkemengden var med. Helbredelsene kunne likevel fungere utmerket som tegn for folket.

Hva tekstene lærer oss

Tekstene om helbredelser etter Jesu oppstandelse, viser det samme som helbredelsene under Jesu jordeliv:

  1. Gud er på livets side. Vi skal få løfte de syke fram for ham i tro til hans løfter. Han utruster oss til å være med i kampen mot dødskreftene. De syke blant oss skal i sin smerte få merke menighetens og Guds omsorg.
  2. ”Makten är i Jesu händer!” Det er alltid i hans navn helbredelser skjer.
  3. Helbredelsene er tegn på at Guds rike er nær. De følger i særlig grad evangeliet inn i nye miljøer – blant unådde. Jesu ord om under og tegn i Mark 16 står i en misjonskontekst.
  4. Helbredelsene bekrefter og tydeliggjør det kristne håp om en fullkommen frelse for kropp og sjel. Da skal ingen innbygger skal si: Jeg er syk! Det folket som bor der, har fått sin synd forlatt (Jes 33:24).
  5. Ikke alle ble helbredet. Apostlenes brever omtaler syke medarbeidere. Dessuten: Alle som ble helbredet, døde senere. De fleste av dem døde trolig av en eller annen sykdom.
”Troshelbredere”

Hva så med trosbevegelsenes ”faith healers”? Vi som har vært kritisk til deres virke,  har hevdet at disse ”troshelbrederne” går fram på en tredobbelt problematisk måte:

  1. De setter ofte den syke under et krav om tilstrekkelig tro. Det burde være tankevekkende for dem at flere bibeltekster om helbredelse ikke i det hele tatt legger vekt på den sykes tro!
  2. De rendyrker et trosbegrep beslektet med den trenden innen psykologien som kalles ”positive thinking”. Troen blir et religiøst c-moment. For å styrke troen trekkes suggestive elementer sterkt inn i møteform og forbønnshandling. (I noen miljøer fungerer det slik at folk faller. Dette tolkes som uttrykk for at Åndens kraft er tilstede.)
  3. Deres teologi om helbredelse gjør at spørsmål som: Hva er det som stenger i mitt liv? Hva er uoppgjort? Er jeg ulydig? begynner å dominere. Den syke blir åndelig selvopptatt.
Den barmhjertige samaritan

Helse og helbredelse må plasseres i et større perspektiv. Da ser vi at bønn for syke bare er en side ved menighetens ansvar. Fortellingen om den barmhjertige samaritan er klargjørende. Den viser faktisk hvor positiv Jesus var til medisin og legevitenskap!

  • Samaritanen helte olje i den skadedes sår. Olje er fra gammelt av en viktig faktor i hebreernes medisinske behandling av syke.
  • Han helt vin i dem. Vin i sårene hadde en desinfiserende funksjon. Det ble vektlagt i gresk medisin.
  • Til slutt forbandt han sårene og brakte den syke til pleie på et herberge.

Av dette kan vi her slutte to ting :

  1. Medisinsk vitenskap er i seg selv et gode. Gud ønsker at den skal brukes i livets tjeneste. NTs omtale av leger i positive utsagn underbygger samme holdning. Det er ikke de friske som trenger lege med de som har ondt …. (Matt 9:12). Samme ord gjengis for øvrig av legen Lukas (Luk 5:31)! Kristen forkynnelse skal omtale legevitenskapen positivt og tilrå folk å gå til lege når de er syke. I prinsippet gjender dette også for den psykiatriske vitenskap. Legevitenskapen tar utgangspunkt i muligheter Gud selv har nedlagt i skaperverket.
  2. Kristne mennesker skal engasjere seg aktivt for å lindre nød i denne syndens verden. Vi skal være helbredende fellesskap. Mennesker i kriser og brutte relasjoner skal merke varmen blant oss. Vi har et diakonalt ansvar, et omsorgsansvar for hverandre, et ansvar som følger med oss også når vi på vår vei fra vårt ”Jerusalem til Jeriko” møter andre enn våre kristne søsken. Som ”barmhjertige samaritanere” skal vi vise omsorg både for menneskers timelige og evige vel. Omsorgen for deres evige vel virker ikke ekte uten omsorgen for deres liv her i tiden.
Tese 9: Gjennom de frustrasjonene livet byr oss på veien mot døden, vil Gud oppdra oss for sitt rike.

Klagesalmene i GT er overraskende ærlige! Den klagende sier rett ut hvordan han kjemper med smerte, skuffelser, sykdom og motgang. Klagen kan dreie over til anklage. De fortvilte spørsmål blir verbalisert. Her er ingen flukt og resignasjon av typen: ”Det er nok en mening med det?” Spørsmålene vendes til en Gud som synes taus: Hvorfor, Herre? Hvor lenge, Herre?

Det er mye å lære av disse salmene. Ofte ender de i en troens akseptasjon! Selv om en ikke ser noen mening i smerten, holder en fast ved Gud. Gud bekjennes som den barmhjertige, tross alt. En kjemper seg fram til en troens hvile i Gud selv om spørsmålene aldri får noe logisk svar her på jord. En holder fast ved at Gud er god – selv om en ikke forstår ham. Det er midt i en klagesangens fortvilelse at David bryter ut:

Men jeg setter min lit til din miskunnhet. Mitt hjerte skal fryde seg i din frelse. Jeg vil lovsynge Herren, for han har gjort vel imot meg. Sal 13:6

I Jobs bok ser vi det samme: Grublerier om lidelsens mening stopper opp. Men Job resignerer ikke. Han overlater seg i Guds omsorg – i en aktiv akseptasjon. Så lenge Gud gir liv og krefter, vil en gjøre det beste ut av situasjonen.

Job-historien vitner om at dette kan medføre en indre kamp. Mange blir på nytt og på nytt nødt til å kjempe seg fram til hvile. Livet i syndens og dødens verden er slik. Vi pendler mellom gleden over alle de goder vi erfarer på skapelsens og frelsens plan og de smerter vi gjennomlever i fallets verden. Gjennom det hele har Gud selv fortrolig samfunn med dem som frykter ham. Det kan erfares. Da blir livsgåtene lettere å akseptere.

I gammel tid talte sjelesørgere om det indre og det ytre kors. Det ytre kors er forfølgelse og lidelse for Jesu navns skyld. Det indre kors er smerter vi opplever gjennom livet, ydmykende motgang som Gud kan bruke til vårt beste. Liksom planter utvikles gjennom vekstkriser, kan Gud ta i bruk de kriser som rammer oss. Ja, også det som i seg selv er ondt, kan Gud bruke. Moses sa om sine brødres onde gjerninger: Dere tenkte ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode, for å gjøre dette som vi ser i dag, og berge livet for mange mennesker (1.Mos 50:20). Så suveren er Gud.

Paulus opplevde dette svært intenst. En Satans engel var virksom og gjorde livet vanskelig (2. Kor 12:7ff). Men Gud lot den være der. Den måtte, tross sine onde hensikter, tjene til noe godt. Paulus gjerning som apostel skulle realiseres gjennom ydmykelser. ”Tornen i kjødet” var bitter. Men Paulus’ omtale av tornen ligner på profetens: Til fred ble meg det bitre (Jes 38:17). Gjennom bønn nådde han fram til det vi har kalt aktiv akseptasjon. Han fikk virke videre i tillit til Guds omsorg. Mot slutten av livet kunne han si:

Jeg har stridd den gode strid, fullendt løpet, bevart troen. Så ligger nå rettferdighetens krans rede for meg, den som Herren, den rettferdige dommer, skal gi meg på den dag … 2. Tim 4:7f

Gud har fredstanker med oss. Og han inkluderer alltid evigheten i sin omsorg for oss. Han vil ha oss frelst hjem. Det er hans store mål. Da skal han

tørke bort hver tåre fra deres øyne. Og døden skal ikke være mer, og ikke sorg, og ikke skrik, og ikke pine skal være mer. For de første ting er veket bort. Åp 21:4

…..

Vi begynte med å understreke at vi alle er på vei mot døden. Den saken kan ingen helbredelse gjøre noe med. Men et Guds barn er i Guds hånd. Ingen kan rive det bort derfra. Gud skal selv vite å bevare det trygt gjennom. Han sier:

Frykt ikke! Jeg har gjenløst deg, kalt deg ved navn, du er min. Når du går gjennom vann, er jeg med deg, og gjennom elver, skal de ikke overskylle deg. Når du går gjennom ild, skal du ikke svies, og luen skal ikke brenne deg. For jeg er Herren din Gud, Israels Hellige, din frelser… Jes 43:1-3

I Jesus Kristus eier vi gjenløsningen. Som den siste skal han stå fram på støvet.

O la meg se ditt kors i dødens gys,
driv mørket bort og vær meg livets lys.
Da skinner morgenrøden på min vei.
I liv og død, o Herre, bli hos meg!


 

Relatert



Ca leselengde
37 min
Ressurstype

  Livet

Skrifthenvisning

  Jakobs brev  5: 13-16

Forfatter

forfatter_fotoSkrevet av: Egil Sjaastad.
  Egil Sjaastad er dosent ved Fjellhaug Internasjonale Høgskole (FiH). Han har vært redaktør av Fast Grunn og skrevet en rekke bøker. Egil er gift med Jorunn og bor i Ytre Enebakk.

  Flere ressurser av Egil Sjaastad

Ønsker du å støtte foross.no?

   Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.