Publisert

Heltinner i amfiteateret Kirkens røtter - del 7


Ca leselengde:
4 min

«Kvinner selv stod opp og strede som de vare menn» skriver Bjørnson for å minne oss om at det ikke bare var sterke menn som kjempet for Norges sak, men også modige kvinner. En slik påminnelse kan vi også trenge når det gjelder kirkens historie.

Det var mennene man forventet seg mest av, både moralsk og til å tåle lidelser. Nettopp derfor ble flere kvinnelige martyrer trukket frem som særlige forbilder. Når disse «svake» kvinnene klarte å stå fast i troen, burde også mennene klare det!

I år 112 skrev keiser Trajan at kristne bare skulle arresteres hvis noen kom med anklager mot dem. Men lokalt kunne det være større og mindre forfølgelser. De mest omfattende forfølgelsene kom under keiserne Decius og Valerian i 250–årene og keiser Diokletian på begynnelsen av 300-tallet. Det var først i år 313 at kristendommen ble en tillatt religion.

Med unntak av jødene måtte alle i det romerske riket ofre til keiseren og gudene. De som nektet, risikerte fengsel og død. Kristne som døde på grunn av sin tro, ble kalt martyrer, «blodvitner». Både samtid og ettertid æret martyrene som forbilder. På en særlig måte var Kristus til stede i dem. Over deres graver ble det bygget kapeller og kirker. Deres himmelske fødselsdag, dvs. deres dødsdag, ble minnedager i kirken.

I amfiteatrene foregikk underholdning med bl.a. gladiatorkamper og ville dyr. Hit kunne også kristne bli sendt. Noen av kvinnene som særlig huskes for sitt heltemot, har fått minnesmerker etter seg i amfiteatrenes ruiner. I Kartago i Tunisia er det reist et kapell, mens det i Lyon står en påle.

Blandina

I år 177 var det en stor forfølgelse av de kristne i Lyon. De ble utestengt fra markedene og de offentlige badene. Det ble populært å stjele fra dem og kaste stein på dem. Deretter ble de fengslet. Også de kristnes slaver ble arrestert. Ved å beskylde sine herrer for kannibalisme og incest, kunne de redde seg selv. Men én kristen slavinne utmerket seg med sitt mot, Blandina.

Blandina var spedlemmet og svakelig. Men uansett hvor mye de torturerte henne, svarte hun bare: «Jeg er en kristen, og det er ikke skjedd noe ondt hos oss.» Sammen med de andre ble hun bundet til en påle på amfiteateret. Men hun ba høyt og oppmuntret de andre kristne. Ville dyr ble sluppet løs, men uten at de rørte henne.

Dagen etter måtte Blandina først se på at de andre ble torturert. Deretter ble hun selv pisket, brent, surret inn i et nett og kastet til en vill okse. Til slutt ble hun halshogd med sverd. Asken av hennes lik ble strødd på Rhône. Hun, den svakeste av dem alle, viste størst styrke og ble et forbilde for de andre.

Perpetua og Felicitas

I år 203 ville stattholderen i Kartago i Nord-Afrika feire fødselsdagen til keiserens sønn med stor underholdning. Noen nyomvendte kristne ble arrestert og dømt for ikke å ære keiseren og gudene. Da slavinnen Felicitas skulle arresteres, protesterte eieren, Perpetua. Også hun var kristen, og dermed ble også Perpetua arrestert. Sammen med noen kristne menn ble disse to unge kvinnene i begynnelsen av tyveårene dømt til døden. Perpetua hadde et diebarn, mens Felicitas var høygravid.

Det var en stor overgang for overklassekvinnen Perpetua å bli satt i et trangt fengsel. Hennes far kom flere ganger for å overtale henne til å ofre. «Datter, ha medfølelse med meg, din far. Tenk på dine brødre, tenk på din mor, tenk på ditt barn som ikke lenger vil klare seg når du er borte. Du kommer til å ødelegge oss alle sammen!»

Men Perpetua holdt fast ved sin tro. I fengselet ble hun og de andre døpt og mottok sin første nattverd. Rett før de ble sendt til amfiteateret, fødte Felicitas en datter som ble overlatt til en kristen kvinne. Alt dette ble nedskrevet av Perpetua selv, og historien ble etterpå fullført av kristne som var til stede ved deres martyrium.

I amfiteateret ble ville dyr sluppet løs på dem. De ble skadet, men ikke drept. Foran 30 000 tilskuere ble de til slutt halshogd. De hadde ofret alt for sin tro: livet, samværet med barn og familie. Men de så frem til det evige livet i himmelen.


Dette er et utdrag fra boken "Kirkens røtter – Introduksjon til et skattkammer" utgitt på Efrem forlag i 2019. 


 

Relatert



Støtt foross.no
Ca leselengde
4 min
Ressurstype

  Livet

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Dagfinn Stærk.
  Dagfinn Stærk er bosatt i Halden, gift, far til fire og bestefar til ni. Hanar i mange år pastor i Frikirken der han var tilsynsmann i Nordre og Østre tilsynsområder og formann i Frikirkens misjonsstyre. Han er redaktør av serien Vitnesbyrd fra kirkefedrene og har skrevet flere kirkehistoriske artikler, og også boken Kirkens røtter.
   Ressurser av Dagfinn Stærk
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.