Apostelen Paulus' ord til sin disippel Timoteus, som ble den første biskopen i Efesos, gir oss anledning til å ta opp et tema vi ikke så ofte kommer inn på, nemlig hva en prest er, hva man skal kunne forvente av enhver prest, og hvilken oppgave presten har.
Dette kan virke som et mer perifert tema, men det er langt fra uviktig. Måten en prest forvalter sitt embete på, får betydning for hele menigheten.
Vi ser at Paulus er konkret og tydelig i sine formaninger når vi leser det han skriver og lærer Timoteus, og gjennom ham også oss. Det er ingen tvil om hva Paulus mener, og hvilke krav man skal kunne stille til en prest:
Jeg vitner for Gud og Kristus Jesus, som skal dømme levende og døde …Forkynn Ordet! Vær rede i tide og utide. Overbevis, irettesett og trøst, med all tålmodighet og lære. For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de ta seg lærere i mengdevis, etter som det klør i øret på dem. … Men vær du edru i alle ting. Lid ondt, gjør en evangelists gjerning, fullfør din tjeneste. (2Tim 4)
Kristi sendebud
Vi vet alle at Jesus utvalgte apostlene til å være sine sendebud. Han ga dem fullmakt til å handle i hans navn og forvalte hans Ord. Som hans sendebud og representanter lovet han dem sin Ånds kraft. Løftene han ga dem, var enestående:
Den som hører dere, hører meg, og den som forkaster dere, forkaster meg (Luk 10,16)
Etter hvert innsatte apostlene medarbeidere i menighetene som lærere og prester. Det skjedde gjennom bønn og håndspåleggelse. Nye arbeidere kom til, og disse ble utrustet til sitt oppdrag gjennom bønn om Den hellige ånds ledelse. Paulus sin formaning og undervisning til Timoteus, som han vigslet til prest og biskop, har gyldighet til alle tider. Enhver prest er et ledd i en lang, lang kjede der embetet er blitt ført videre fra generasjon til generasjon. Slik har vi fått våre prester. Gud bruker fortsatt mennesker for sitt rike.
Enhver prests oppgave er å forvalte det oppdraget som er gitt «én gang for alle», og under Åndens ledelse ta vare på Guds folk.
Den apostoliske undervisningen skal slå igjennom
Guds menighet har rett til å stille det kravet til enhver prest at det som forkynnes, er grunnlagt på Guds eget ord – i overensstemmelse med den apostoliske undervisningen – eller det Paulus kaller «den sunne lære». Til Timoteus sammenfatter han oppdraget slik:
Jeg vitner for Gud og Kristus Jesus, som skal dømme levende og døde …Forkynn Ordet! Vær rede i tide og utide. Overbevis, irettesett og trøst, med all tålmodighet og lære.
Vi forstår alle hvilken risiko Jesus tok da han betrodde evangeliet til mennesker og ufullkomne budbærere. Paulus må advare om at
For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de ta seg lærere i mengdevis, etter som det klør i øret på dem.
Menighetene må være på vakt, skriver Paulus. På slutten av Apostlenes gjerninger, når han setter inn nye medarbeidere, oppfordrer han dem til å gi akt på seg selv og på hele hjorden som Den hellige ånd har satt dem til å ha tilsyn med – den hjorden som Gud har vunnet ved sin Sønns blod (Apg 20). For fra deres egne rekker vil det fremstå vranglærere.
Hvordan skal menighetene vite?
Hvordan skal da menighetene og den enkelte kunne vite om en prest fullfører sitt oppdrag i samsvar med sitt kall?
Man må være oppmerksom på om presten selv lever under det ordet han forkynner: At presten er selv et menneske som er fordervet av synden, søker han selv Guds nåde og hjelp? Lar han seg selv irettesette av Guds Ord? Stiller presten seg under det åpenbarte ordet, eller over det?
Det handler om å søke visshet om at presten er tro mot «den tro som én gang for alle er overgitt til de hellige», som det står i Judas' brev. Er det den bibelske undervisningen, det åpenbarte ordet, som forkynnes og utlegges i samsvar med kirkens bekjennelse, eller er det mennesketanker og egne tanker og funderinger? Lar presten seg friste til å velsigne det som Gud ikke velsigner – å tilfredsstille mennesker «for at de skal få høre det de ønsker»?
En prest svikter sin oppgave i det øyeblikk sannheter i Guds ord og apostlenes undervisning holdes tilbake eller forties.
Å ikke gjøre forskjell på folk
Men på samme måte gjør menigheten en alvorlig feil dersom den gjør forskjell på folk og avviser en prest som i sin tjeneste må ta opp vanskelige spørsmål, og som kanskje, mot den rådende oppfatningen, må reise seg og si: «Det står skrevet.»
Vi prester er naturligvis mer eller mindre begavede, som alle andre, mer eller mindre kunnskapsrike og mer eller mindre verdsatt av mennesker på grunn av våre personlige egenskaper. Men det er ikke dette som skal avgjøre.
Det avgjørende er at Gud har kalt presten, og at presten forblir tro mot sin oppgave. Det er Gud som stiller de største og viktigste kravene til sine prester, og det er Gud som en dag skal dømme prestene, ikke en kirkeorganisasjon eller menighetene.
Det finnes sterke krefter som vil omforme vår kirke. Mange prester som ønsker å holde fast ved Bibelen og bekjennelsen, blir utfordret, og mange som ønsker å gå inn i tjenesten og som Gud har kalt, blir hindret. Et stort ansvar hviler på dem som på denne måten hindrer Guds verk. Men Guds ord kan ikke bindes. Vi får holde ut og stole på at Gud åpner nye veier, slik at evangeliet kan bli rett forkynt og kirken igjen kan bygges opp.
Syndere kan kjenne syndere
Da Herren utvalgte syndige mennesker til å være hans budbærere og lærere i menigheten, skjedde det fordi syndere kan kjenne syndere. Og da får Gud æren. Det er jo aldri gjennom en prest at et menneske blir frelst – det er alltid gjennom Gud – selv om mennesker iblant tillegger oss prester en enestående evne til på et øyeblikk å «åpne himmelens port».
Fordi redskapene er svake, og kirken er kledd i denne verdens ufullkomne klær, som alt annet som finnes her i verden, blir det tydelig at kraften og velsignelsen alltid kommer fra Gud, og fra ingen annen. Det er Gud som formår å bruke sine ufullkomne prester og gjennom dem virke i den ufullkomne og mangelfulle kirken som er hans kirke her på jorden.
Å tale Guds ord i rett tid
Men nettopp derfor skal menighetene ha forventninger til sine prester. Når prekenen og undervisningen er grunnlagt på Guds eget ord, er det Gud selv som taler, i samsvar med Jesu egne løfter. Guds ord er levende, og enhver prests oppgave er å tale Guds ord i rett tid.
Derfor har menigheten den viktige oppgaven å be trofast for sine prester og for det som forkynnes. Guds hellige Ånd gjør ordet levende. Da får vi høre fra en annen synder at våre synder er tilgitt i Jesu blod. Da får vi høre fra en annen synder at Jesu seier er vår. Slik blir Gud æret.
Derfor har enhver menighet et stort ansvar for den presten som blir sendt for å betjene den. Å ta imot presten som et Herrens sendebud, som en forvalter av Guds rikes hemmeligheter, å lytte når han taler Guds ord og ikke gjøre forskjell på folk på grunn av personlige feil og mangler – det er å ta imot og bruke presten på rett måte.
Enhver prest er kalt av Gud til å peke på veien til det nye livet Gud vil gi oss. Det finnes bare én vei til dette livet, både for oss prester og for dem vi er satt til å tjene.
For oss alle handler det om å lære Kristus å kjenne, ta imot hans ord og tro på det, leve i sakramentenes kraft og forsøke å være ham tro.
For da utfører Den hellige Ånd sitt verk i oss alle og leder oss til den rette tro på Herren Kristus, som har kalt oss og som vil bruke oss alle i sitt rikes tjeneste, slik at hans navn blir æret. Da er kirken Kirke, det vil si det som tilhører Herren, i samsvar med hans ordning og innstiftelse.
Denne artikkelen ble først publisert i Kyrka och Folk. Den er oversatt av oss, med støtte fra AI.
