Gi sorgen ord. Den sorg som ikke taler ut, gjør hjertet hardt og byr det briste.
Fra MacBeth av William Shakespeare
Luther sier om Salmenes bok at der får vi se inn i de helliges hjerter. Det er en fin beskrivelse, for der møter vi mange ærlige bønner.
Mange ganger kan vi lese at de ikke opplever at det blir noe bedre, men vi ser samtidig at det ikke er det samme som at det ikke blir noe bedre eller at ingen forandring skjer.
I en engelsk oversettelse av Fil 4:12 står det «I´ve learnt the secret…» I norsk oversettelse står det «i alle ting er jeg innviet.» Hva er det Paulus har lært når han kan konkludere med at «alt makter jeg i ham som gjør meg sterk.»? Jeg tror det er noe med at når vi klamrer oss fast til et løfte og opplever at det ikke blir besvart, må vi kanskje løfte blikket og se på Ham som har gitt oss løftet og lære mer om Ham.
Når vi ikke skjønner hans veier eller hans tanker så kan det være at vi for en tid skal få se mer av hans kjærlighet, hans innerste, hans vesen. Ikke bare i forhold til det bønnesvaret vi ønsket, men hans ønske for hele vårt liv.
Sangen på 530 i sangboken lærer oss noe av dette. Hvert vers starter med noe vi må lære, en hemmelighet vi må bli innviet i:
– Lær meg å kjenne dine veie og gå den trøstig skritt for skritt
– Lær meg å kjenne dine tanker og øves i å tenke dem
– Men lær meg fremfor alt å kjenne din grenseløse kjærlighet
Er det noe vi ikke kan lære bare gjennom å høre andres erfaringer? Job sier noe om dette i Job 42:5:
Før hadde jeg bare hørt rykter om deg. Nå har jeg sett deg med egne øyne.
Har vi fått oppleve noe av dette? I Jes 45:3 står det på en litt annen måte:
Jeg gir deg skatter som er skjult i mørket, og rikdommer gjemt på hemmelige steder, for at du skal kjenne at jeg er Herren, som kaller deg ved navn, Israels Gud.
I salme 13 møter vi en mann som nettopp er midt i prosessen «i alt og alle ting er jeg innviet». I de to første versene møter vi ikke mindre enn fire ganger spørsmålet: hvor lenge? Se meg, svar meg Herre, min Gud! Et ja eller nei hadde vært lettere å forholde seg til, men så er det Herrens «vent» salmisten møtes med.
I Salme 88 møter vi det kanskje enda mer direkte. Når vi leser salmen så kan vi stusse over at det ikke virker som det er et eneste lysglimt i salmen, bare mørke, nød og fortvilelse. Men leser vi salmen på ny, kan vi kanskje skimte et lysglimt allikevel.
Hele tre ganger ser vi at salmisten sier at han roper til Herren, (dag og natt). Her er lysglimtet; han roper til Ham som virkelig kan hjelpe og forandre situasjonen.
Abraham
En mann som var velkjent med Herrens «vent!» var Abraham. Fra det at han fikk løftet om en sønn gikk det ikke mindre enn 25 år til Isak ble født. Vaneetha Rendall Risner skriver om dette (fritt oversatt): Når jeg leser i 1. Mosebok så ser jeg at mens Abraham ventet, arbeidet Gud med ham. Formet hans karakter, lærte ham tålmodighet, bygget den nære relasjonen. Det var i denne 25 års-prosessen at Abraham fikk et nært forhold til Herren. Det var i de –ytre sett- bortkastede årene, at Gud forvandlet ham. Og etter tiår av venting, var Abraham rede for den ufattelige trosprøve, når han blir befalt av Gud å ofre sin eneste sønn. Sønnen han i alle år hadde ventet på! Les hele artikkelen her.
Det er ikke lett for oss å vente, særlig ikke når vi ikke ser at det skjer noe. Ja, det er egentlig aller verst å vente når vi er usikre på Guds svar. Når vi forventer det beste fra Gud, men samtidig forbereder oss på at han kan gi oss det motsatte.
Derfor er det så viktig for oss å se til de forbilder vi møter i Bibelen. Det er et mangfold av mennesker som vi får bli kjent med langt dypere enn bare til fasaden. Har du tenkt noen gang på at ordet «hvorfor» brukes hyppig i Salmenes bok?
Ordene hjelper oss faktisk å virkeliggjøre det som er skjedd. Hvor vanskelig det enn kan være å forklare hvordan en har det, så hjelper ordene oss til å erkjenne/akseptere eller integrere det som er skjedd i våre liv. Situasjonen forandres ikke, men våre tanker og følelser om situasjonen kan forandres.
Når Jesus ropte «Min Gud, min Gud – hvorfor har du forlatt meg!» på korset, så skal du også med frimodighet få stille dine hvorfor-spørsmål.
Men med tiden må hvorfor-spørsmålene dreie fra fortiden og det som har vært, til fremtid og se på hvordan veien går videre. Hvordan skal jeg kunne klare å leve med dette? Hvordan skal jeg takle smerten?
Mot slutten av Jesu liv er det mye han ville si til sine disipler som de ikke forstod:
Det jeg gjør forstår du ikke nå, men du skal forstå det siden. Joh 13:7
Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Joh 15:12
Jeg tror vi har mye å lære av disse versene. Her ligger noe av hemmeligheten som Paulus snakker om. Å leve i spenningsfeltet å tro uten å se. Å stole på Herren, selv når vi ikke forstår. Å vende oss til ham, selv når vi ikke erfarer hans nærhet eller svar. Å være trygg på at vi lever i hans velsignelse, selv når alt vi opplever i livet gir oss grunn til å frykte det motsatte.
Herren velsigne deg og bevare deg! Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred!
Les også den første artikkelen: Når det ikke nytter å snakke om det!
