Noen ganger møter vi på et menneske som ikke lenger har tro på at livet kan bli bedre. Vedkommende har så vonde minner eller sliter med noe så tungt, at den opplever at det ikke nytter å snakke om det.
Det kan være mange forskjellige grunner til dette og jeg vil i denne artikkelen ta for meg noen av de vanligste grunnene, mens jeg i neste artikkel vil si litt om hvorfor det allikevel kan vært lurt å nettopp snakke om det.
Ingen ord kan forandre situasjonen
Ord kan gjøre mer skade enn gagn. Tausheten i møte med den lidende gjør oss mange ganger pinlig berørt og vi føler på hjelpeløshet og maktesløshet. Da er det dessverre lett å snakke, selv når vi egentlig ikke vet hva vi skal si.
I GT møter vi en mann som måtte utstå umenneskelige lidelser og vi får ta del i hans tanker og ord gjennom denne tunge tiden. Hans venner prøver også å hjelpe ham, og det de gjør den første tiden tror jeg vi kan lære mye av.
Så satt de hos ham på jorden i sju dager og sju netter. Ingen sa et ord til ham, for de så at hans smerte var stor. Job 2:13
Dette var godt, i motsetning til det vi hører om hva Job mener om deres senere forsøk på å hjelpe ham. Han er da inderlig lei av deres mange ord:
Hvor lenge vil dere plage meg og knuse meg med ord? Det er tiende gang dere håner meg… Job 9:1-2
Kanskje vi i møte med den lidende ikke skal si noe? Kanskje vi skal tørre å bare være i smerten, tåle å høre, å ta imot, uten å prøve å forklare eller forsvare Gud?
Falske forhåpninger
Vi har nok alle kjent at noe vi håpet på ikke ble som vi ønsket. Mange ganger kan vi riste det av oss og se at det er en del av det å være menneske, men andre ganger kan håpet som ble knust ramme oss mye hardere.
Dette har med personlighet, helse, ytre omstendigheter og den totale livssituasjon å gjøre, men for noen går det så dypt at det blir en eksistensiell krise. Hva er mitt liv uten dette? Hvilken fremtid har jeg nå? Hvorfor svarte ikke Gud på min bønn? Motløshet og avmakt får ofte tak, når det vi hadde håpet og forventet aldri ble til virkelighet.
Snakker vi kristne sant om livet? Viser vi at alle møter tunge ting og at vi alle sitter igjen med forhåpninger som ikke slo inn, eller bønner som ikke ble besvart på den måten vi ønsket? Bibelen lærer oss at det ikke er et spørsmål om hvis vi kommer til å møte motgang, men et spørsmål om når det kommer til å skje.
Bagatellisering
Bagatellisering gjør ubeskrivelig vondt. Hvor velmenende det enn kan være, er det smertefullt å oppleve at det en har fortalt blir forminsket eller forsøkt bortforklart. Her tror jeg at det begås mange synder i det kristne fellesskap. Vi prøver å tenke og tale vel om hverandre og tyde alt til det beste, også i situasjoner der det er klart at en urett er begått og at et oppgjør må til.
Vi lever mange ganger i en misforstått snillisme istedenfor å være gode mot hverandre.
Tør vi å formane og veilede hverandre eller å støtte opp om den svake part når en konfrontasjon må til, eller uttaler vi et eplekjekt: «Det er i motbakke det går oppover».
«Gud har en mening med det»
En søken etter mening ligger dypt hos oss mennesker Vi ønsker å forstå det som skjer rundt oss og så langt det går å ha kontroll over våre liv. Noen mennesker har en generell holdning til det som skjer i livet: «Det er nok en mening med det».
I dette kan det ligge mye, men ofte en tanke om at selv om vi ikke forstår det som skjer, kan det være en høyere makt, skjebnen eller uflaks som har ført en i den situasjon en nå står i.
I kristne sammenhenger kan vi møte sitatet i en mer direkte form, der Gud tillegges både opphav og motiv for det som er skjedd. For noen er dette en trøst. Uansett hva som skjer i livet mitt, Herren har allikevel kontrollen! Han vet hva han gjør, han har oversikten. Det kan være trosstyrkende å høre, når en person som lider gir uttrykk for en slik tanke.
Men det er et stort men her som vi ikke må glemme. Det er stor forskjell på at den lidende selv sier dette og at en utenforstående sier det til den lidende. Da betyr sitatet noe helt annet. Der Bibelen ikke gir et svar, skal vi heller ikke prøve å konstruere et. At Gud er allmektig, betyr ikke det samme som at alt som skjer er Guds vilje.
I Romerne 8:20 står det at «det skapte ble underlagt forgjengeligheten», vi kristne også. Det er ikke slik at fordi vi er kristne så møter vi ikke på lidelse her på jord.
Kan dette bli en huskeregel for oss: Dess større lidelse og smerte, dess færre ord? Vår oppgave er ikke å forsvare Gud, men å trøste mennesker.
Dårlig trøst
Noen mennesker opplever at det ikke nytter å snakke om det, fordi de har prøvd så mange ganger før. De har snakket, de har fortalt, de har grått, de har bedt – men ingen hjelp har de fått. Noen har blitt møtt med et velmenende «Det er nok bedre i morgen skal du se. Tiden leger alle sår» Er dette egentlig sant? Hva vet vi egentlig om morgendagen, hvem kan love at det er bedre da?
Dårlig trøst nærer opp om selvmedlidenhet. «Jeg kommer aldri mer til å bli lykkelig, kommer aldri mer til å smile.» «Hadde jeg bare blitt frisk hadde alt vært så mye bedre.» «Det er bedre å dø enn å leve som dette!» «Den personen ser alltid ut å ha det så bra.» «Deres ekteskap er nærmest perfekt og deres barn er jo så veloppdratte.»
Faller vi for fristelsen å stakkarsliggjøre den som har det vondt og tenke: «Lille venn, jeg skal nok hjelpe deg», istedenfor å ansvarliggjøre vårt medmenneske? Det hjelper dessverre ingen å dvele ved tanken: «Det er ingen som har det så vondt som meg».
Les også neste artikkel: Hvorfor det likevel er lurt å snakke om det.
