Denne artikkelen er den tredje av tre som handler om valg av skole. For mange familier er temaet både utfordrende og kan få potensielt stor innvirkning på hverdagen. Vi håper artiklene vil bidra til å gi deg bedre innsikt i hva de ulike valgene vil bety i praksis. Du kan lese de andre artiklene i serien her.
Refleksjoner fra en hjemmeskolepappa
Når ferien går mot slutten og sommeren begynner å skimte mot høsten, tar jeg meg selv i å stille det samme spørsmålet som jeg ble bedt om å skrive om i denne artikkelen: Hvorfor velger kristne å ha hjemmeskole her i Norge – eller, i det minste, hvorfor gjorde vi det?
For å prøve å svare på det spørsmålet, tenkte jeg å snu det på hodet: Hvorfor skulle jeg ønske at vi ikke hadde hjemmeskole? Jeg ser ressursene i form av penger og ansatte som de lokale skolene har. Fine bøker, klasserom, morsomme aktiviteter, ukeplaner, lærere som er dedikerte og betalte for å planlegge og gjennomføre barnas utdanning. Tanken på et klassemiljø og venner man gleder seg til å se. Jeg tenker tilbake på min egen tid på skolen for et par tiår siden, mine egne gode minner. Og ja, en del av meg ønsker i all hemmelighet noe lignende for mine barn. Det har ikke endret seg i årene siden vi begynte på denne reisen. Likevel, merkelig nok, bør jeg også nevne: Innvendingen som oftest blir rettet mot oss som foreldre – at barna ikke vil ha et sosialt nettverk – den bekymringen har vist seg å være tom. Barna har det fint, og om noe er de mer sosiale enn da de gikk på skolen. Både de og vi har tilpasset oss.
Men det er ikke bare nostalgien fra min egen skoleopplevelse som får meg til i all hemmelighet å lengte etter et «normalt» skoleliv for barna i høst. På et dypere plan tenker jeg på slitet. To foreldre med egne jobber og travle timeplaner som skal administrere aktiviteter, barn på forskjellige nivåer (og på forskjellige skoler – noen har hjemmeskole, andre ikke), og diverse andre forpliktelser. Med andre ord, å prøve å spinne sproket gull ut av halm og tilby noe av verdi til alle involverte – eller kanskje bare brenne lyset i begge ender. Jeg gleder meg ikke til det – igjen. Ikke hver dag føles som en seier, og realiteten er at livet ikke blir enklere av å gjøre disse tingene, det blir stort sett vanskeligere. Ansvaret, regningene for bøker og materiell, tidsforpliktelsene, og de mange dagene man føler at man har kommet til kort i livene og utdanningen til de man så desperat ønsker å gi bare det beste. Det summerer seg opp og det føles noen ganger som en stor byrde. Nei, det er en blandet følelse når man ser en ny høst og et nytt skoleår rett i øynene, planlegger timeplaner, blir kjent med bøker, og prøver å strategisere og gjøre seg klar. Med andre ord, det ER nok av grunner til IKKE å ha hjemmeskole.
Men så tenker jeg på andre ting. Jeg kan si at den opprinnelige motivasjonen – drømmen, om du vil – om en vellykket hjemmeskole som man på en eller annen måte hadde lest om eller trodd det ville være, forsvant relativt raskt i virkelighetenes slit. Man kan ikke gjøre helt som man vil med hjemmeskole – ikke i Norge, i alle fall. På nivået av hva som skal undervises, er man fortsatt bundet av de nasjonale retningslinjene, slik alle offentlige og private skoler er. Forskjellen er imidlertid at man ikke er bundet på samme måte av tidskrav. Så ja, det vil fortsatt være KRLE, naturfag, samfunnsfag og alt det andre, men som forelder er det opp til oss å bestemme hvordan det skal jobbes med. Hjemmeskole lar oss balansere disse kravene med det vi anser som viktig i vårt hjem. Dermed, i ansvaret som er gitt til foreldrene, er det også friheter å finne. Ønsker du mer med språk, annen litteratur, et fokus på hagearbeid (du kan fylle inn blanke felt), er disse tingene mulige med nok kreativitet og innsats. Og naturligvis, for oss, inkluderer dette også undervisning som bedre integrerer vår tro og våre verdier. Dermed har den opprinnelige drømmen kanskje forsvunnet for lenge siden, men vi verdsetter mulighetene og frihetene vi får.
Det er også andre grunner. Jeg tenker ofte, for eksempel, på skolebøkene. Da barna gikk på skolen, var jeg ikke grundig kjent med bøkene, selv om jeg prøvde å bla i dem fra tid til annen. Siden vi begynte med hjemmeskole, har jeg imidlertid fått et grundig kjennskap til standard lærebøker. Man må danne seg sin egen mening her, men når jeg ser på blandingen av det jeg anser som ideologisk drevet propaganda, blir jeg stadig minnet om at jeg ønsker noe annet for mine barn. Som forelder lurer jeg på hvorfor barn må bli eksponert for PRIDE og kjønnsteori, jeg stiller spørsmål ved hvorfor de skal varmes opp til ideen om å spise insekter, og undrer meg over den jevne strømmen av stygg kunst og meningsløse historier de blir presentert for – bare for å nevne noen eksempler jeg har møtt. I stedet, som det står på en pizzakartong i butikken, ønsker jeg «more of the good stuff» for mine barn. Det sanne, det gode, og det vakre. Jada, vi bruker fortsatt de vanlige bøkene som den lokale skolen bruker – men med omhu og bevissthet. I stedet prøver vi å supplere der vi kan med litteratur, for eksempel, som kan inspirere og oppmuntre unge kvinner og menn. Kostnaden er – som alltid – arbeid, tid og energi. Belønningen for å slippe en hel enhet med spøkelseshistorier eller å ikke idolisere folk som er i strid med våre egne verdier, er imidlertid en belønning i seg selv.
Som en siste ting vil jeg også nevne at starten på PRIDE-feiringer på vår lokale skole var en faktor for oss – dråpen som fikk begeret til å flyte over. De lokale skolemyndighetene viste seg å være døve for våre bekymringer som kristne da vi gjentatte ganger klaget over det skolen nå feiret. Religionsfrihet, samvittighetsfrihet, bekymringer ikke bare om indoktrinering, men til og med forsvar for ting som var avskyelige i våre øyne, det var som om vi snakket et annet språk og opererte med helt forskjellige oppfatninger av rettigheter, friheter og Norges skolelov. Resultatet? Hvordan kunne ikke kristne foreldre på et tidspunkt trekke en strek i sanden? Hvordan kunne vi ikke, på en eller annen måte, si «NEI» og protestere mot et slikt system som på mange måter minner meg om en annen æra for omtrent åtti år siden da nye ideologier og nye flagg også ble flagget i dette landet? Da som nå, finner man et system der barna og ungdommen var veldig mye i skuddlinjen.
Den gangen sto foreldre, lærere og kirken sammen. I dag er enheten brutt. Likevel lurer jeg noen ganger på: Hvorfor sier ikke flere kristne foreldre og lærere «NEI» og står opp, selv om det er svakt, mot slike åpenbare provokasjoner mot Guds ord? Hvorfor skal vi bare «følge strømmen» når systemet selv så gjerne vil lede disse små til ikke lenger å høre og elske stemmen til sin Frelser og Gode Hyrde, og til å omfavne læresetninger som er i strid med hans stemme? Dermed, når det kom til hjemmeskole, hvordan kunne vi ikke kjempe for våre barn – deres utdanning – spesielt siden det ikke finnes kristne skolealternativer der vi bor? Jeg kan ikke snakke for andre foreldre, men jeg – i alle fall – ville føle at jeg på en eller annen måte hadde forrådt mine barn og min Herre ved å ikke i det minste forsøke denne innsatsen.
Dermed, når vi begynner et nytt skoleår. På vår egen mangelfulle og svake måte, søker vi igjen å si «JA» til det som er godt og «NEI» til de tingene som ikke er det. Og, ved Guds nåde og den styrken Han gir sier vi i våre liv: Men jeg og mitt hus, vi vil tjene Herren. (Josva 24:15)
