Publisert

Jesu møte med mennesker med nedsatt funksjonsevne Ansvarlighet eller medlidenhet?


Ca leselengde:
25 min

Innledning

Vi mennesker har lett for å sette hverandre i bås, og her er den kristne forsamling intet unntak. Bibelen bruker bilde av en kropp, der Kristus er hodet og forsamlingsmedlemmene lemmer på kroppen, hver og en med sin plassering og funksjon.

Hva tenker vi om mennesker med funksjonshemminger? Har de fortsatt sin naturlige del på kroppen og ser vi dem som voksne, ansvarlige mennesker med en lengsel etter Gud? Eller faller vi i fristelsen å se på dem som offer, som først og fremst trenger vår medfølelse og medlidenhet?

Er funksjonshemmede kun bifigurer uten navn i fortellinger som beskriver Jesu helende kraft?  I denne artikkelen skal vi se nærmere på hva Bibelen sier om dette. Med utgangspunkt i noen av evangelienes tekster, håper jeg at vi får se en dypere sannhet. Vi begynner med teksten fra Markus 2.

Noen dager senere kom Jesus igjen til Kapernaum, og det ble kjent at han var hjemme. Det samlet seg så mange at de ikke fikk plass, ikke engang utenfor døren. Mens han forkynte Ordet for dem, kom de til ham med en som var lam. Det var fire mann som bar ham. Men de kunne ikke komme fram til ham på grunn av trengselen. Derfor brøt de opp taket over stedet der han var, laget en åpning og firte ned båren som den lamme lå på. Da Jesus så deres tro, sa han til den lamme: «Sønn, syndene dine er tilgitt.»
Nå satt det noen skriftlærde der, og de tenkte med seg selv: «Hvordan kan han si slikt? Han spotter Gud! Hvem andre kan tilgi synder enn én – det er Gud?» Straks visste Jesus i sin ånd at de tenkte slik, og han sa til dem: «Hvorfor går dere med slike tanker i hjertet? Hva er lettest å si til den lamme: ‘Syndene dine er tilgitt’ eller: ‘Stå opp, ta båren din og gå’? Men for at dere skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å tilgi synder» – og nå vender han seg til den lamme – «Jeg sier deg: Stå opp, ta båren din og gå hjem!» Og mannen reiste seg, tok straks båren og gikk ut rett for øynene på dem, så alle ble ute av seg av undring. De priste Gud og sa: «Noe slikt har vi aldri sett.»
Mark 2:1-12

Hva er det sentrale i teksten? Som med alle evangelietekster er det en rik tekst, der det ikke er vanskelig å finne mange gullkorn, for eksempel de fire vennenes gode gjerning, eller at Jesus vet hva vi tenker og bærer på i våre hjerter lenge før vi har sagt noe. Vanligvis er det det spektakulære som vi først legger merke til. I dette tilfellet er det den fysiske helbredelsen som får omgivelsene rundt til å bli ute av seg av undring.

Leser vi teksten langsomt og nøye, ser vi et dypere poeng tre fram. Det er et gullkorn som kanskje ikke umiddelbart lyser like sterkt for leseren, men som faktisk er tekstens hovedpoeng.

Det første Jesus gjør i møte med den lamme mannen, er ikke å helbrede ham. Istedenfor møter han mannen med setningen: «Sønn, syndene dine er tilgitt!» Da er det noen blant tilskuerne som reagerer og tenker: «Hvordan kan han si slikt? Han spotter Gud! Hvem andre kan tilgi synder enn én – det er Gud?» Jesus vender seg til dem og sier «Men for at dere skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å tilgi synde Det er i denne sammenhengen underet skjer, som et tegn for hva Jesus vil. Mannens helbredelse er et tegn for folket til å forstå hva Jesus faktisk kan gjøre: tilgi synd.

Hva er syndenes tilgivelse? Er det viktigere enn fysisk helbredelse? For å besvare dette spørsmålet, trenger vi først å se på hva synd virkelig er og hva det er Jesus gjør når han gir syndenes tilgivelse. Her vil jeg gi en enkel, visuell beskrivelse av hva syndenes tilgivelse er.

Hjertet i bildet betyr relasjon. Mennesket er skapt til å være i relasjon og enkelt sagt har vi fire grunnleggende relasjoner som alle påvirker våre liv.

Relasjonen til

  • Gud
  • skaperverket
  • medmennesker
  • seg selv

I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden (...) Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var svært godt! 1 Mos 1:1, 31

I Edens hage skildres en tilværelse der alle menneskets relasjoner var gode og samvirket med hverandre. Mennesket vandret med Gud, som det hadde direktekontakt med, mennesket brukte og forvaltet naturen som ga det mat, det levde i jevnbyrdig nærhet med sin neste og det fantes ikke noe hos seg selv som det skammet seg over. Menneskets liv var svært godt!

Så kom syndefallet og ødela hele tilværelsen. Synden kom in i menneskets liv og splittet alle relasjoner.

Syndens lønn er døden. Rom 6:23

Synden ødelegger våre grunnleggende relasjoner. Det som fra begynnelsen av var tenkt til å gi liv er nå blitt noe som drenerer oss for liv. Noen eksempler fra Bibelen om hva den sier om synd:

  • Vi kan ikke lenger se Gud, vår Skaper, og leve (2 Mos 33:20)
  • Synden ødelegger Guds hellige, rettferdige og gode bud som vil føre oss til liv, slik at budordene leder til døden. (Rom 7:10-12)
  • Gud skapte menneskene til å hjelpe og støtte hverandre, (1 Mos 2:18) men bare en generasjon senere har menneskene blitt en potensiell trussel for hverandre. «Den som finner meg kan drepe meg», sier Kain i 1 Mos 4:14
  • Istedenfor å bygge vårt selvbilde på at vi er skapt i Guds bilde (1 Mos 1:27) har skammen blitt en av menneskets sterkeste drivkrefter.
  • David Wallace-Wells setter fingeren på hvordan skapelsen blitt ødelagt i sin bok Den obeboeliga planeten: «Men hvor håpefullt man enn ser på hvorvidt mennesket allerede har ødelagt naturen, noe vi definitivt har gjort, er det en helt annen sak å tenke seg at vi egentlig bare har provosert den. At vi først i mangel på kunnskap og så i fornektelse har skapt et klimasystem som nå kommer til å føre krig mot oss i mange hundre år framover, kanskje til det ødelegger oss fullstendig»

Synden lager ikke bare sprekker i våre grunnleggende relasjoner, men river dem også fra hverandre. Johannes får det så tydelig frem når han sier at vi lever i en løgn når vi løsriver våre relasjoner fra kilden, Gudsrelasjonen:

Den som sier: «Jeg elsker Gud», men likevel hater sin bror, er en løgner. For den som ikke elsker sin bror som han har sett, kan ikke elske Gud som han ikke har sett. 1 Joh 4:20

Gud forlater ikke mennesket og resten av skaperverket, men hvordan vil han redde oss fra syndens grep? Jeg virkelige elsker det følgende tekstavsnittet fra Kolosserbrevet. Sant nok er det så komprimert av teologi at det nesten er umulig å ta til seg dets hele og fulle dybde.

Hvis vi allikevel stanser ved ordene, begynner håpet å tre fram og det vekker en lengsel i oss. Hvis vi stopper opp i hverdagens stress og kav, folder våre hender og ber, kan vi noen ganger få erfare den nåden og freden som overgår all forstand. Tenk deg så at dette øyeblikket du erfarer ekspanderer og blir til hele din eksistens:

For han har fridd oss ut av mørkets makt og ført oss over i sin elskede Sønns rike. I ham er vi kjøpt fri og har fått tilgivelse for syndene. Han er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte.
For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden,
det synlige og det usynlige, troner og herskere, makter og åndskrefter – alt er skapt ved ham og til ham. Han er før alt, og i ham blir alt holdt sammen.
Han er hodet for kroppen, som er kirken. Han er opphavet, den førstefødte fra de døde, så han i ett og alt kan være den fremste. For i ham ville Gud la hele sin fylde ta bolig, og ved ham ville Gud forsone alt med seg selv, det som er på jorden, og det som er i himmelen, da han skapte fred ved hans blod på korset. 
Kol 1:13-20

Med syndenes tilgivelse vil Gud frelse verden gjennom å gjenopprette alle våre relasjoner slik at alt i Ham blir holdt sammen. Gjennom syndenes tilgivelse får vi mulighet å gå tilbake til skapelsesfortellingens gode tilværelse, der våre grunnrelasjoner gir oss liv!

Samtidig er det noe nytt; hvis vi ser nøye på bildet, er det en forskjell mellom første og andre bildet. Et nytt tegn vises, et kors. Det Jesus gjør på korset er limet som holder sammen hele skaperverket og hele vårt liv.

Jeg forestiller meg at det nye mennesket som Paulus snakker om i sine brev, bærer korset som et velsignet arr – et merke etter sår som er blitt legt!

Om vi så går tilbake til den lamme mannen fra fortellingen i Markusevangeliet og spørsmålet om hvorvidt syndenes tilgivelse er viktigere enn fysisk helbredelse, er svaret et klart: Ja!

Hvis Jesus kun hadde helbredet den lamme mannen fysisk, hadde det ikke løst de problemene han har med alle sine grunnrelasjoner. Aller minst skulle han ha kommet til rette med sin brutte gudsrelasjon.

Det illustreres tydelig i fortellingen om de ti spedalske som bli friske (Luk 17:11-19) På sin vandring møter Jesus disse ti spedalske. På avstand ber de Jesus om at han skal forbarme seg over dem, og han helbreder dem fra sin sykdom. Leser vi videre i teksten ser vi at «en av dem vendte tilbake da han så at han var blitt helbredet, og priste Gud med høy røst. Og han falt ned på sitt ansikt for hans føtter og takket ham.» 

Det ser ut som Jesus oppriktig blir overrasket av dette ettersom han stiller tre spørsmål rett etter hverandre: Men Jesus svarte og sa: Var det ikke ti som ble renset? Hvor er da de ni? Fantes det ingen som vendte tilbake for å gi Gud ære, uten denne fremmede? Og han sa til ham: Stå opp og gå bort! Din tro har frelst deg.

Hvilken hendelse i denne fortellingen er det som egentlig hjalp den spedalske mannen? For de ni andre blir det i det lange perspektivet ingen forskjell i utfallet. De ble fysisk helbredet, men det reddet dem ikke fra grunnproblemet: syndens ødeleggende kraft og dens endelige konsekvens, at de til slutt likevel kom til å dø.

Noe som også blir konsekvensen for de galileiske byene som ikke omvender seg, tross alle de underverker som har blitt utført der. (Luk 10:13-15)

Men er det ikke fantastisk at døve får sin hørsel og blinde kan se? Da skulle de jo endelig kunne høre og lese Guds ord? Muligens, men vi har jo tegnspråk og punktskrift. Og selv om du har en perfekt hørsel og et feilfritt syn, har det ikke noen betydning om ikke ditt hjerte gjør det samme som den spedalske mannen: vender om og kaster deg ned foran Jesu føtter.

Jesus sier:

For de ser, og likevel ser de ikke. De hører, og likevel hører de ikke, og forstår ikke. På dem blir Jesajas profeti oppfylt som sier: Dere skal høre og høre, men ikke forstå, se og se, men ikke skjelne. For dette folks hjerte er blitt sløvt, og med ørene hører de tungt, og sine øyne har de lukket til, så de ikke skal se med øynene eller høre med ørene og forstå med hjertet, og omvende seg så jeg kunne få lege dem. Matt 13:13-15

Poenget er ikke at den fysiske helbredelsen ikke har noen betydning, eller at det skulle være feil å be om dette.

Det jeg ønsker, er å sette det i perspektiv: mennesket har en annen funksjonsnedsettelse som er så mye større og alvorligere enn de fysiske hindringene det kan ha. Denne nedsatte funksjonsevnen sitter så dypt at den har rammet hele menneskeslekten – synden og dens okkupasjonsmakt over oss:

Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke. Men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg.  Men gjør jeg det jeg ikke vil, da er det ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg. Rom 7:19-20

Dette er noe som hvert eneste menneske på denne jord trenger helbredelse fra:

... han som bar våre synder på sitt legeme opp på treet, for at vi skal dø bort fra syndene og leve for rettferdigheten. Ved hans sår er dere blitt legt. Dere var jo som villfarne får, men er nå omvendt til deres sjelers hyrde og tilsynsmann. 1 Pet 2:24-25

«Vår sjels hyrde og tilsynsmann» – er ikke det en vakker og sterk beskrivelse av hvordan Jesus er mot oss?

Dette perspektivet er viktig av flere grunner. For selvbildet, i møte med din neste, men særlig om du kjemper med Gud om hvorfor han ikke har besvart dine mange bønner om helbredelse. Kanskje kan det være en trøst for deg å vite at om du er blitt omvendt, fått tatt imot Jesu forsoningsverk på korset og bekjenner Ham som din herre, da har du allerede vunnet den største gevinsten.

En gang sendte Jesus ut 72 personer for å forkynne Guds rike og de gjorde mange under blant folket som tegn på at riket er nært. (Luk 10:1-12) Når de så kommer tilbake til Jesus, er de så fylt av glede og undring at de utbryter: «Herre, til og med de onde ånder er lydige når vi nevner ditt navn». Jesus bekrefter dette, men minner dem om hva som egentlig er det viktigste, altså det som undrene og tegnene peker på: «Gled dere ikke over at åndene lyder dere, men glede dere over at navnene deres er innskrevet i himmelen

Selv om du aldri i dette livet blir helbredet fra kreften din eller får synet ditt tilbake så har du som kjenner Jesus allerede vunnet kampen gjennom hans seier på Golgata!

Synder – elsket og ansvarliggjort

Krøpling, vanfør, idiot ... ordene har skiftet opp gjennom historien, men samfunnets syn på personer med funksjonsvariasjon har i praksis vært det samme: et skamfullt, kroppslig uttrykk for svakhet.

Ettersom det har framstått så stakkarslig for omgivelsene, måtte det vel være en straff fra Gud? Disiplene spør Jesus om dette:

Disiplene hans spurte ham: Rabbi, hvem har syndet, han eller foreldrene hans, siden han ble født blind? Jesus svarte: Verken han eller foreldrene hans har syndet. Joh 9:1-3

Noen ganger leser en noe som setter seg fast og ikke går å vaske vekk fra sine tolkningsbriller. Magnus Malm har skrevet en slik tekst for meg i boken Kjennetegn:

Men svakheten og mangelen er ikke en synd. Den er sant og visst en følge av synden i vår verden, men den er ikke synd i den forstand at den gir en skyld som trenger tilgivelse. Svakheten og mangelen prøver å gjøre det gode, men mislykkes. Denne erfaringen er ikke dekket av synd, som derimot får oss til å sette oss selv i sentrum og drive vår agenda på andres bekostning.

Ved å blande sammen synd og svakhet forsterker vi snarere menneskers dårlige selvfølelse, den som hele tiden hindrer oss i å ta ansvar for handlingene våre, og gjør at vi skylder på svakhet istedenfor. Dermed hindrer vi den befrielse som bare kan komme når vi tar ansvar for våre valg og kan erkjenne: «Jeg har gjort feil». Først da kan vi ta imot tilgivelse og bli fri fra vår skyld.

Mennesket umyndiggjøres ikke gjennom sin synd og skyld. Derimot umyndiggjøres det når det ikke lengre regnes som ansvarlig for sitt liv og sine valg, men reduseres til et offer for egen svakhet og ytre omstendigheter.

Appliserer vi sitatene fra Johannesevangeliet og Magnus Malms sitat på Jesu ord til den lamme, blir det enda tydeligere hva Jesus sier, samt hva han ikke sier.

Sønn, syndene dine er tilgitt

Hvis det nå ikke er mannens funksjonsnedsettelse som ifølge Joh 9:1-3 trenger å tilgis, hva er det da som gjenstår? Jo, hans valg og handlinger.

Nå protesterer du kanskje og tenker at den mannen har vel aldri gjort en flue fortred, han kunne jo ikke en gang løfte sin hånd. Jo, ifølge Jesus, for ettersom Jesus gir ham syndenes tilgivelse innebærer det at han har begått synd og medvirket til fordervet i grunnrelasjonene. Ikke fordi han har en funksjonsnedsettelse, men fordi han er som alle oss andre i samfunnet: en synder.

Synden er ikke bare en ytre okkupasjonsmakt som ødelegger vår menneskelige natur og hindrer oss fra å gjøre det gode; synd er også noe som kommer innenfra hvert menneske, noe vi ser tydelig i skapelsesfortellingen. Slangen påvirker mennesket, men det er også mennesket selv som velger å spise av den forbudte frukten.

Denne forskjellen er utrolig viktig, at det blir klart og tydelig hva det er vi får tilgivelse for. Vi får tilgivelse for hva vi har gjort eller forsømt å gjøre, ikke for hva vi er:

Skyld handler om at jeg GJØR feil.

Skam, derimot, sier at jeg ER feil.

Det er fantastisk å se hvordan Jesus i bare én setning tar tak i begge problemene samtidig. Først møter han skammen – han sier ikke til den lamme at han er uten verdi eller udugelig, men han møter ham med det som Gud fra begynnelsen hadde skapt ham til å være og ville føre ham tilbake til, et Guds barn! Forskjellige bibeloversetninger bruker begreper som mitt barn, barn, eller sønn, men meningen er den samme.

Deretter tar Jesus tak i skyldspørsmålet og gir mannen syndenes tilgivelse.

Å se på personer med funksjonsvariasjon på samme måte som Jesus gjorde, at de er elsket av Gud, men også mennesker som begår synd og er ansvarlige for det, og ikke redusere dem til noen en synes synd på, er mer avgjørende enn hva man kan tro.

For eksempel har genteknologien gitt mennesket muligheten å bruke fosterdiagnostikk for å se om fostret har en kromosomfeil eller andre funksjonsnedsettelser. Dette har blant annet ledet til at det i dag fødes langt færre barn med Downs syndrom, fordi de blir abortert bort.

John Swinton skriver i forordet til boken Ømsint liv i en våldsam värld:

En av de virkelig store farene for funksjonshindrede i vestlige kulturer er medlidenhet! Vårt ønske om å lindre det vi oppfatter som lidelse med medfølelse kan lett gjøre at mennesker, som Gud har skapt og elsker over alt annet, må bøte med livet. Så merkelig! Jeg mistenker at vi, avhengig av hvem vi spør, får helt ulike svar på spørsmålet om hvem sin «lidelse» vi lindrer når vi aborterer barn med funksjonshindringer. Så merkelig!

Når menneskets blikk på personer med funksjonsvariasjoner drukner i medlidenhet, går en glipp av å se hele det menneskets potensiale og en lar funksjonsnedsettelsen definere hele personen. Dette synet har for eksempel vi døve i flere århundrer kjempet mot og en av de døves paroler har nettopp vært: «Det eneste døve ikke kan gjøre, er å høre!»

Når Jesus gir den lamme mannen syndenes tilgivelse innebærer det ikke bare at han holder ham ansvarlig for sine handlinger, Jesus har også en forventing til ham – noe vi nå skal se nærmere på.

I forsoningens tjeneste

Innebærer Jesu forsoningsverk på korset at vi kan leve våre liv på den måten vi selv ønsker og så gå til nattverden får å få syndenes tilgivelse, som om nattverden var som en minibank?

Paulus stiller et lignende spørsmål i Romerbrevet 6:1: «Hva skal vi da si? Skal vi fortsette å synde så nåden kan bli enda større?» Hans svar kommer momentant: «Slett ikke! Hvordan kan vi som døde bort fra synden, fremdeles leve i den?» (6:2) Paulus viser at vi gjennom dåpen får et nytt liv og en ny identitet i Kristus.

Denne nye identiteten forandrer virkelig selvbildet totalt for den lamme mannen.

På samme måte skal dere regne dere som (på svensk: Så skall också ni se på er själva) døde for synden, men som levende for Gud i Kristus Jesus.

Og still ikke lemmene deres til tjeneste for synden, som våpen for urett. Men still dere selv og lemmene deres til tjeneste for Gud, som våpen for det som er rett. For dere var døde, men er blitt levende. Rom 6:11, 13

Altså, samfunnet kan kanskje se den lamme mannen sine lemmer som døde, men for Gud kan mannen bli til et redskap for rettferdighet!

I 2 Kor 5 uttrykker Paulus det slik:

Nei, den som er i Kristus, er en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til!  Men alt er av Gud, han som ved Kristus forsonte oss med seg selv og ga oss forsoningens tjeneste.  For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss. 2 Kor 5:17-19

Innholdet minner oss om Kol 1:13-20 som jeg tidligere sitert, men her er det et tillegg: Jesus gjør oss delaktige i hans gjerning. Gud frelser ikke bare oss og gjør oss frie, han frelser oss til noe. Denne bevegelsen fra noe til noe annet er gjennomgående i Bibelen og meget viktig for at vi ikke skal misbruke nåden.

For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv. For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem. Ef 2:8-10

 Det poenget jeg her ønsker å løfte frem er at når den lamme mannen tar imot syndenes tilgivelse fra Jesus, blir han samtidig kalt til forsoningens tjeneste.  Vi blir ikke bare forenet med Jesus, men vi blir også forenet med Jesu nød for denne verden.

Som hans medarbeidere oppfordrer vi dere til ikke å ta imot Guds nåde forgjeves. 2 Kor 6:1

Å vandre i Guds ferdiglagte gjerninger er aldri forgjeves, men kan det være slik at forsamlingen noen ganger er til hinder for at mennesker med funksjonsnedsettelser får være med i forsoningens tjeneste?

I Joh 4:27 møter vi Jesus som samtaler med en samaritansk kvinne ved en brønn. Disiplene undret seg over dette, men ingen «spurte hva han ville eller hvorfor han snakket med henne» (Joh 4:27) og disiplene gikk dermed glipp av hva det var Jesus faktisk gjorde. At, på tross av de mange fordommer om kvinner som var gjeldende på denne tid, satte Jesus henne fri og fri til å tjene:

Mange av samaritanene fra denne byen kom til tro på Jesus på grunn av kvinnens ord da hun vitnet. Joh 4:39

Undervurder aldri verdien av å spørre og lytte!

Kristi legeme – vi trenger hverandre

Hebr 10:19-20 taler om at vi, gjennom frelsen, får lov til å gå på en ny og levende vei som blant annet innebærer at vi skal «ha omtanke for hverandre, så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og gode gjerninger» (Hebr 10:24)

I Paulus’ brev er det kristne fellesskapet så uatskillelig fra Jesus at det identifiseres som Kristi kropp.

Vi har én kropp, men mange lemmer, alle med ulike oppgaver. På samme måte er vi alle én kropp i Kristus, men hver for oss er vi hverandres lemmer. Rom 12,4-5

Tilhører jeg Jesus, tilhører jeg menigheten. Derfor er vi ikke kalt til å utføre forsoningens tjeneste på egen hånd, men som en forsamling.

Når jeg leser Paulus’ beskrivelse av Kristi kropp, tenker jeg med én gang på en definisjon av funksjonsvariasjon som jeg liker godt:

Alle mennesker har et fysisk, psykisk og kognitivt funksjonsoppsett – et eget oppsett av styrker, svakheter, evner og utfordringer. En funksjonsvariasjon er en avvikelse fra normen gjeldende fysisk, psykisk eller kognitiv funksjon.

Funksjonsvariasjon er et relativt moderne begrep, men Bibelen formulerte det slik allerede to tusen år tidligere!

For kroppen består ikke av én kroppsdel, men av mange. Om nå foten sier: «Fordi jeg ikke er hånd, hører jeg ikke med til kroppen», så er den like fullt en del av den. Om øret sier: «Fordi jeg ikke er øye, hører jeg ikke med til kroppen», så er det like fullt en del av den. Hvis hele kroppen var øye, hvor ble det da av hørselen? Hvis det hele var hørsel, hvor ble det av luktesansen? Men nå har Gud gitt hvert enkelt lem sin plass på kroppen slik han ville det. 1 Kor 12:14-18

Normen for en kristen er Jesu liv.

Den som sier: «Jeg er i ham», må leve slik Jesus levde. 1 Joh 2:6

Alle avviker vi fra normen, men likevel kan Gud bruke oss med våre styrker og utfordringer. Ja, han setter oss sammen til en forsamling, der våre evner og mangel på evner får komplettere hverandre.

Dette er en av de dypeste og mest befriende sannhetene vi kan forstå om oss selv: vi klarer oss ikke på egen hånd. Vi klarer det ikke uten kroppens hode, Jesus, «For uten meg kan dere ingen ting gjøre» (Joh 15:5), og vi klarer det heller ikke uten de andre kroppsdelene med deres unike funksjoner.

Tvert imot! De delene av kroppen som synes å være svakest, nettopp de er nødvendige. I Kor 12:22

Når de fire mennene bærer den lamme mannen til Jesus, er de hans ben. Men vennene hjelper ikke bare den lamme, de hjelper også seg selv. For når den lamme blir tilgitt og tatt med inn i forsoningens tjeneste, er dette også en tjeneste for de fire mennene og resten av deres omgivelser. Selv om han ikke ville blitt helbredet fra sin lammelse, hadde han hatt en plass og oppgave i menigheten som bare han kunne fylle. Kroppen består av så mye mer enn kun ben!

I det siste bibelverset vi skal se på sammen, vises viktigheten av forsamlingens enhet og fellesskap:

Men vi skal være tro mot sannheten i kjærlighet og i ett og alt vokse opp til ham som er hodet, Kristus. Ut fra ham blir hele kroppen sammenføyd og holdt sammen av hvert bånd og ledd, alt etter den oppgave hver enkelt har fått tilmålt, så kroppen vokser og bygges opp i kjærlighet. Ef 4:15-16 (På svensk står den siste strofen: Då växer hela kroppen till och byggs upp i kärlek).

Gud lar hele kroppen føyes sammen og holder den sammen ved at alle deler hjelper og støtter hverandre.

Hører vi ikke her et ekko fra Edens hage, da ett menneske ble til to? Etter at Gud har skapt det første mennesket, ser han at det ikke var bra at Adam var alene. Gud tar dermed et ribbein fra hans kropp og former hans neste, som skal være ham til hjelp.

Med forsamlingen – Kristi kropp – planter vi en hage der menneskets grunnleggende relasjoner både til Gud, seg selv, sin neste og skaperverket får bære god frukt. Sammen er vi kristne skapt, gjenløst og kalt til å gjøre dette!


Oversatt fra svensk av Hanna Nilsen.


 

Relatert



Støtt foross.no
Ca leselengde
25 min
Ressurstype

  Livet

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Filip Burman.
  Filip Burman er gift med Rakel og de har tre barn. Han driver et medieforetak og underviser en tegnspråklig gruppe i Immanuelskyrkan Örebro, Sverige.
   Ressurser av Filip Burman
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.