Publisert

Kalt av Gud – introduksjon til Bibelens lære om kallet Det skjer ekstraordinære ting i våre ordinære liv!


Ca leselengde:
12 min

Er du kalt av Gud? Til hva? Hvordan vet du dét?

Noen av dere har kanskje hørt om bibelens vidunderlige lære om kallet. Vi finner den ikke utelukkende hos lutheranere, men den hører gjerne hjemme i luthersk teologi fordi den første som satte ord på den og underviste den klart var Martin Luther. Dette skjedde under reformasjonen, spesielt på 1520- og 1530-tallet. For mange kristne som møter denne læren for første gang, er den ganske frigjørende, svært praktisk og livsnær. Folk sier gjerne at budskapet ikke er noe nytt, men at det kaster et nytt lys over det kristne livet de allerede lever.

Det engelske ordet for kall, vocation, kommer fra det latinske vocatio (å kalle). En livsgjerning eller et yrke er et kall. Denne læren har mange sider, med det grunnleggende er som følger: Gud kaller oss til å leve ut troen i denne verden, i vår ordinære familie-, jobb- og kultursammenheng. Formålet med ethvert kall, enhver rolle og ethvert yrke Gud kaller til, er å elske og tjene medmennesker som Gud sender oss i våre hverdagsliv.

Guds masker

Gud bruker på denne måten alle mennesker, troende eller ikke, til å forsørge og holde verden oppe. Han utøver sin kjærlige omsorg for alle mennesker gjennom vanlige folk som han kaller til å tjene hverandre i sine ulike roller og relasjoner.

Luther lanserte uttrykket at vi alle, enten vi er klar over det eller ikke, er «Guds masker». I alle våre roller og plikter som tjener og opprettholder Guds verden, gjør Gud sin guddommelige gjerning. Leger, bygningsarbeidere, renovasjonsarbeidere, bokholdere og gartnere gjør alle Guds gjerning med å tjene sin neste. Dette viser oss hvordan Gud er til stede i verden, samt at Kristus er til stede i vår neste.

Luther ble oppmerksom på Skriftens lære om dette da han, etter å ha snublet over evangeliet og fjernet seg fra den falske åndeligheten han hadde levd i, arbeidet seg gjennom skylden han kjente på for å ha brutt munkeløftene. I 1506, da Luther gikk i kloster, trodde han at han adlød Guds kall og at han gjorde noe virkelig hellig og fromt.

Men han forstod etter hvert at løftene hans i virkeligheten ikke var særlig fromme fordi han, ved å avlegge dem, unngikk sitt kall til å tjene sine medmennesker. Han gremmet seg over minnet om hvordan han sammen med ordensbrødrene, på grunn av fattigdomsløftene, gikk og tigget og tok fra sine medmennesker. Ikke for å tjene andre, men slik at han kunne sperre seg inne bak murene og konsentrere seg om personlige, åndelige øvelser gjennom bønn og hengivelse. Luther innså at kyskhetsløftene ble gitt i strid med et normalt og naturlig ønske om kjærlighet, intimitet og familie i ekteskap, for å fremme en slags åndelig selvforbedring, i stedet for å elske og bli elsket og tjene og bli tjent som kone eller mann, far eller mor. Alt dette hadde skinn av fromhet og fremstod som en gudstjeneste, men Gud tjener sin skapning gjennom menneskers kall, ikke menneskers påfunn for å oppnå hellighet.

Luther skrev traktater og artikler som til slutt ble smuglet inn i klostrene og ble lest av munker og nonner, og de forstod da at Guds vilje for dem ikke var det livet de hadde levd. Dette resulterte i at mange klostre ble tømt i 1520-årene da munkene og nonnene reiste for å starte en ny tilværelse. Luther (som selv var tidligere munk) møtte og giftet seg med Käte, etter at hun hadde rømt fra sitt kloster. De omfavnet sine nye kall som mann og kone og mor og far, oppdro en familie og var til hjelp for andre på allslags nye måter. Disse kallene var hellige, fromme og Gud velbehagelige.

Vi tjener vår neste

Samtidig som det er gjennomgående i Skriften, er en av de tekstene som tydeligst taler om en kristens kall 1. Korinterbrev:

Enhver skal forbli der han var da han ble kalt. 1 Kor 7:20

Paulus forteller leserne at de tjener Gud ved å tjene sine herrer og overordnede og alle andre rundt dem, at de ikke trenger å finne en ny, spesiell, «religiøs» måte å leve på for å leve et kristent liv. Nøkkelen til å forstå denne teksten er at de, i sine respektive kall, allerede tjener andre der de er, i Guds navn:

Tjen hverandre, hver og en med den nådegave han har fått, som gode forvaltere av Guds mangfoldige nåde. 1 Pet 4:10

Der er viktig å se hvordan dette henger sammen med frelsen vår i Kristus. Vår relasjon til Gud er ene og alene basert på hans verk for oss i Jesu liv, død og oppstandelse. Rettferdiggjørelse av nåde utelukker fullstendig at vår frelse på noen måte er avhengig av vår egen gjerning. Vi kommer fram for Gud, kledd – ikke i våre egne gjerninger – men bare i Jesu gjerning, som er «tilregnet» oss. Men rettferdiggjort av tro sender Gud oss tilbake til verden, til våre kall, for å ha omsorg for og tjene våre medmennesker.

Luther viste altså at Gud faktisk ikke trenger våre gode gjerninger. Det er vår nabo og neste som trenger dem. Selv om vi kan tale om å tjene Gud i våre kall, er det strengt tatt ikke en tjeneste for Gud, som om han trengte noe fra oss. Den er alltid han som tjener oss. Det er heller slik at vi tjener våre medmennesker, virkelige mennesker, som Gud sender til oss i vår daglige gjerning.

Slik er det at Skriften oppfylles i og gjennom livene våre, selv om vi aldri har vært klar over det:

Han svarte: «‘Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.’ Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: ‘Du skal elske din neste som deg selv. ’På disse to budene hviler hele loven og profetene.» Matt 22:37-40)

Vi elsker Gud ved troen, på hans initiativ:

Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder. 1 Joh 4:10

Og vi elsker vår neste som oss selv gjennom våre kall. Vi elsker dem ikke bare med følelser eller med isolerte handlinger vi gjør for å være snille med dem, men gjennom alt vi gjør i våre vanlige liv, som blir stedet for «tro, virksom ved kjærlighet.» (Gal 5:6 1930) Altså skjer ekstraordinære ting i våre ordinære liv!

Guds orden

Luther så at det er en struktur i Skriften knyttet til våre kall. Den hjelper oss å leve i samsvar med Guds skapte orden, som mennesker frikjøpt av Kristus og kalt til å tjene andre. Vi opererer innenfor tre stender: Husholdningen (familie og hjem), kirken og samfunnet (staten, fellesskapet og kulturen). Vi fyller ulike roller i alle tre, men vår primære stand eller første prioritet er at vi har blitt kalt av Gud i dåpen til å være hans folk.

Vår førsteprioritet er å leve i samfunn med vår kjærlige Gud og tjene ham som først tjente oss. Alle andre kall følger av dette og har sin prioritet og plass med utgangspunkt i dette første kallet i dåpen. Som Luther sier det så treffende i sin forklaring til dåpen i den lille katekismen, setter vi vårt syndige jeg til side gjennom boten hver dag, med alle dets onder gjerninger og begjær, og oppstår som omskapte Guds barn, klare til å lyde Gud og tjene vår neste.

Å leve ut våre kall krever ofte dømmekraft, fleksibilitet og alminnelig sunn fornuft. Gene Veith forteller en historie i boken God at Work: En ung kristen mor kom frustrert og ute av seg til presten sin. Hun ville ha sin vanlige andaktsstund tidlig på morgenen og ønsket å holde på denne kristelige vanen, men babyen hennes våknet gjerne akkurat på denne tiden for å få mat. Må jeg gi min tid med Gud for å gi denne babyen mat? Svaret var: vel, du er en mor: Babyen din trenger mat på dette tidspunktet – det er også Guds verk og Guds kall. Finn et annet tidspunkt for andakten.

Dette lærer oss verdien av våre medmenneskers kall, som de tjener oss gjennom. Det lærer oss i tillegg hvordan vi igjen tjener dem gjennom våre kall. Tenk på foreldrene dine og hvordan de har tjent deg med omsorg for hele livet ditt, og hva dere gjør for dem som deres barn.

Luther utvikler denne livsteologien kraftfullt i den lille katekismen. I sin forklaring til første artikkel av Den apostoliske trosbekjennelsen sier han:

[Gud] har gitt meg legeme og sjel, øyne, ører og alle lemmer, fornuft og alle sanser og fremdeles oppholder alt dette; likeså at han har gitt meg klær og sko, mat og drikke, hus og hjem, ektefelle og barn, aker, fe og alle gode ting, at han rikelig og daglig forsørger meg med alt jeg trenger til legeme og liv, verger meg mot all fare, vokter og bevarer meg mot alt ondt.[1]

Gud gir oss disse gavene og bevarer dem gjennom slike kall som leger, sykepleiere, gårdbrukere, møllere, bankfolk, landhandlere, skreddere, eiendomsmeklere, foreldre, politi, brannfolk og lignende.

Hellige embeter

Gjennom våre kall – som er «hellige embeter» ved Jesu Kristi blod – har vi det store privilegium at vi er Guds hender, føtter, øyne og munn i vår verden i dag, og viser alle hans kjærlighet og medfølelse. Vi legemliggjør «inkarnasjonalt» Jesus i all vår samhandling med vår neste i våre gudgitte kall.

All vår gjerning er adlet ved nåde – til og med vår ringeste og mest uviktige gjerning er en hellig skatt for Gud. Luther hengte ut sine barns bleier og sa at «englene smiler». Til tjenestejenta som feide kjøkkengulvet hans sa han at hun gjorde en større tjeneste enn et kloster fullt av nonner som ba dag og natt. Å vaske opp, bære ut søppelet, rake løv, holde orden på økonomien eller hva det nå er du liker minst, er på tross av orket, en hellig gjerning.

Denne forståelsen kan forandre holdningene våre og hvordan vi har det med tanke på liv og arbeid. Gene Veith reflekterer over dette. Han spør en kvinne som jobber i et melkekartongpakkeri: Blir du ikke sprø av å sitte ved denne maskinen i meieriet? Vel, jeg minner meg selv om at jeg produserer mat som folk kan bruke hjemme og gi til barna sine.

Når vi ser livene våre fra kallets ståsted, betraktes det «neste-orientert» i stedet for «selvrealiserings-orientert». Det utfordrer moderne tanker om «verdighet» og det absolutte kravet om «like muligheter» i arbeidsmarkedet – alt vårt arbeid har verdighet og skjønnhet, ikke fordi det får oss til å se godt ut eller føle oss vel, men fordi vi tjener Gud andre mennesker gjennom det.

Når Luther skriver om kall, bruker han ord som å bære korset, offer, og selvfornektelse. Når du har omsorg for og tjener din neste, kalles du noen ganger til å fornekte deg selv av kjærlighet til vedkommende. Kall handler ikke om å virkeliggjøre deg selv eller nødvendigvis trives med oppgavene dine (selv om vi alle ønsker å trives i jobben vår på en eller annen måte); det handler om å være Kristus for vår neste.

Kall til tjeneste i kirken?

Men for å vende tilbake til spørsmålet vi så vidt berørte i starten: Hvordan skal vi forstå vår tanke om å være kalt til tjeneste i kirken? Hvordan passer dette sammen med våre øvrige kall?

Det er tydelig at Gud bruker de kall vi har nå til å bevege oss mot de kall og stender han kaller oss til i fremtiden, men dette er en trosprosess hvor Gud avdekker ting del for del; ofte er usikkerheten en del av reisen, som det å forlate og ta av sted.

Tenk på Abraham i 1 Mosebok 12. Gud gir ham et spesielt kall. Han sier: «Nå, Abraham. Jeg vil at du skal forlate hjemmet, pakke sakene og flytte.»
«Ok, Gud, hvor skal jeg?»
«Det kommer jeg tilbake til senere. Du er ikke klar for å håndtere alt det nå. Tiden er ikke inne, men begynn å gå. Jeg vil lede deg steg for steg, akkurat nå.»

Gud arbeider med oss nå, kaller oss nå til å tjene vår neste nå, og mens vi svarer på det, forbereder han oss på det som kommer senere. Det er kallets natur at det handler om nåtid, ikke om å arbeide mot vårt fremtidige «ekte kall».

Husker du da Jesus kalte disippelen Matteus? Der har du det ekstraordinære verset, Matteus 9:9, hvor Jesus helt enkelt sier «Følg meg!». Der og da forlater Matteus alt og følger Jesus, selv om han ikke kan vite hvor dette vil lede ham og hva det vil bety.

Jesus kaller oss på samme måte, her og nå. Du lever ut kallet ditt der du lever ut troen, hvor troen bærer frukt og blir aktiv i kjærlighet. Så ja, dersom du kjemper deg gjennom innledende studier finansiert av en butikkjobb, på vei mot juridisk embetseksamen, er det ikke slik at du finner ditt kall den dagen du blir ansatt i et stort advokatfirma. Butikkjobben er også ditt kall mens du har den jobben – en stand og et kall hvor du tjener din neste, selv mens du, med Guds veiledning, beveger deg mot fremtidige mål.


Teksten er oversatt fra engelsk av Jarle Blindheim.

[1]    Konkordieboken, Jens Olav Mæland, (red.), s. 283f


 

Relatert



Støtt foross.no
Ca leselengde
12 min
Ressurstype

  Livet

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Stephen Pietsch.
  Stephen Pietsch er ordinert prest i Lutheran Church of Australia. Han har arbeidet ved Austrailan Lutheran Collegue siden 2008, hvor han foreleser i pastoralteologi. Han er gift med Coralie og har en sønn og en datter.
   Ressurser av Stephen Pietsch
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.