Det sies på forskjellige måter på forskjellige språk at vanskeligheter og motstand avslører karakter – hvem vi faktisk er og hva vi står for. På samme måte viser også vanskelige tider hvor vi tror det er hjelp å finne.
Etter nå mer enn to år, kan vi ta et tilbakeblikk på det vi har opplevd i de vanskelige tider som kalles for koronatider. Hva har vi erfart? Hva har vi lært om oss selv? Hva avsløres om vårt land og samfunn?
Et spørsmål som kan stilles er hvor vi søkte hjelp i disse tider? I møte med usikkerhet, frykt, sykdom og vår egen dødelighet, hvor trodde vi hjelpen lå å finne? Svaret synes klart og tydelig å være vitenskap og myndigheter. Det var disse samfunnet vendte seg mot for å bli reddet fra korona. Selv når offisielle råd og anbefalinger endret seg, og situasjonen syntes å bli mer og mer intens og uoversiktelig, var det alltid disse vi henvendte oss til. Vanskelige tider avslører hvem vi faktisk er og hva vi tror på.
Hvis man tar et steg tilbake og sammenligner dette svaret med hvordan nordmenn og Norge som land har reagert på trengsel historisk sett, innser man at landet har endret seg. Under okkupasjonstiden spilte kirken en viktig rolle i motstanden og var selv et samlingspunkt for mange i landet. Litt lengre tilbake i tid finner vi at Gud, kirke og bønn var helt sentralt i landets tenkning, ved siden av politiske løsninger. Krisene da avslørte noe annet enn det vi erfarer i våre tider.
Et interessant eksempel finner vi hvis vi følger tråden tilbake til landets aller første lovverk som gjaldt sykdom og epidemi. Der finner vi Christian IVs pestforordning av 1625. Da – som nå – ble reise og sammenkomst begrenset. Det fantes også karantene og andre lignende tiltak. Men fremfor disse mange tiltakene i ordinansen kom noe annet – noe som ikke skulle begrenses. Under overskriften «Udover gudspåkaldelse skal man undgå smittede steder», står det:
Når nu sygdommen med sikkerhed viser sig i den nærmeste egn, skal der først og fremmest ske bøn og gudspåkaldelse for at afvende Guds vrede og straf. Derudover skal folk opfordres til at gøre bod.[1]
Og litt senere, under overskriften «Hvordan man skal forholde sig, når sygdommen bryder ud i en by»:
Når nu sygdommen bryder ud i en by, så skal man først og fremmest ydmygt anråbe Gud den allermægtigste med bodssalmer [Litanie] (som skal fremføres bestemte dage, og vare indtil takkebønnen for sygdommens ophør kan fremsiges fra prædikestolen) og dertil bøn både hjemme og i kirken, om at den guddommelige vrede, straf og sygdom må ophøre og formildes. Derefter skal folket eftertrykkeligt opfordres til at gøre bod, til at forsone sig med Gud og sin næste og til i tide og velovervejet at deltage i Herrens nadver. Under disse omstændigheder kan man nemlig kun søge og få de bedste råd hos Gud den allermægtigste.[2]
Hva avsløres her? En tro på at Gud gir visdom, råd og hjelp. En tro på at det finnes åndelige dimensjoner til disse tider og en forståelse av at omvendelse kan og har vendt bort vrede, straff og trengsel.
Selv om jeg ikke kan hevde å ha lest alt som har blitt skrevet i mediene de siste to år, har jeg i alle fall lest en god del. Så vidt jeg kan huske, var det ingen budskap om bønn, omvedelse eller å gjøre bot. Kirkene var jo nedstengt eller begrenset i aller største grad.
Tar man utgangspunkt i Bibelen, må man innrømme at de tidligere nordmenn (og dansker) kom nærmere den bibelske måte å handtere kriser på enn oss. Bibelsk sett var slike tider, enten det var sykdom, sult, krig eller annen ulykke, tider som sto under Guds kontroll. De var et reellt kall om å granske sitt eget liv, omvende seg og rope ut i bønn om Guds barmhjertighet. Tenk på Salomos bønn ved innvielsen av templet. Han taler om bønn til slike tider!
Når det blir hungersnød i landet, når det kommer pest, når det kommer brann og rust på kornet, gresshopper og gnagere, når fienden trenger inn i landet og beleirer byene, når det kommer noen plage eller noen sykdom, – hver gang det da kommer en bønn eller ydmyk begjæring fra noe menneske eller fra hele ditt folk Israel … så vil du høre det i himmelen, der hvor du bor. Du vil tilgi og gripe inn og gi hver mann etter hans ferd … og så skal de frykte deg alle de dager de lever i det landet du har gitt våre fedre. 1 Kong 8:37-40
Ja, bønn må ikke glemmes i nettopp slike tider og heller ikke menighetens bønn. (jf. 1 Tm. 2:1-3,8)
I forbindelse med Christian IVs ordinans, bør vi også nevne at den valgte bønnen, spesielt i luthersk tradisjon, var litaniet. Det er en bønneform som hadde sitt opprinn allerede i oldkirken. Luther omarbeidet en versjon av denne bønneformen[3] da tyrkerne rykket frem mot Wien i 1529 og Europa satt i frykt for videre krig og erobring. Det var bare noe få år senere at dette litaniet kom til Danmark-Norge og litanier nevnes allerede i Kirkeordinansen 1539/45.
Bør man ta en slik ferdig-formulert bønn i bruk? Har det noe for seg å be med ord som andre har satt opp? På den ene siden kan det virke litt for liturgisk for noen. Samtidig har jeg ofte opplevd at en slik insisterende Kristus-sentrert bønn har en måte å føre tankene og hjertet inn mot bønnen på, spesielt etter at man har blitt vant med det. En slik bønn er dessuten et fint uttrykk for Jesu ord:
Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det bli lukket opp for dere. Matt 7:7
Tilbake til temaet. Når vi ser tilbake på de siste to år, må vi stille spørsmålet hva som fortsatt er igjen av landets tidligere tro. Nå er det nye kriser som preger nyhetsbildet: krig, ødeleggelse, potensiell matvaremangel og forsyningsproblemer, høyere diesel- og strømpriser. Så blir da spørsmålet: Hva vil avsløres om oss denne gang? Hvor vender vi oss når vi hører om disse?
[1] Christian 4.s pestforordning, 15. januar 1625 (danmarkshistorien.dk), sist hentet 24.03.2022.
[2] Ibid.
[3] Basert på en versjon han hadde fra Gregor den stores tid [d. 604].
